Er det noe galt med deg hvis du ikke liker å gå på skole?
Olehartattordet.blogg.no:
Skole er ikke utdanning, det er bokstavelig talt trening i lydighet og slaveri. Fra du er seks år gammel, lærer du at kroppen din ikke tilhører deg. Du kan ikke stå når du vil stå. Du kan ikke sitte slik du vil sitte. Du kan ikke gå på do uten tillatelse. Du kan ikke spise når du er sulten. Bare når klokken ringer. Våre mest grunnleggende biologiske behov krever andres godkjenning, tenk på hva det gjør med en hjerne i utvikling. I løpet av de mest formative årene av livene våre blir vi opplært til at dette er normalt.
Etterhvert så tror vi at lydighet er bra, og at våre ønsker og behov ikke betyr noe. Og dresseringen fungerer. Når du er voksen, stiller du ikke engang spørsmål ved det. Sjefen din behandler deg som eiendom. Normalt. Din tid er ikke din. Normalt. Du trenger tillatelse til alt. Normalt. Du har blitt trent siden barndommen til at det bare er slik livet er. Hvis et barn befinner seg et annet sted enn skolen i skoletiden med mindre han eller hun er syk, er det bokstavelig talt en forbrytelse. Barns frihet har med andre ord blitt kriminalisert.
Teksten fortsetter under bildet
De har gjort slaveri obligatorisk og kalt det utdanning. Skolen fungerer akkurat som et minimumssikkerhetsfengsel. Du er lovpålagt å være der. Hvis du ikke møter opp, kommer de etter deg. Det er tvungen innesperring basert utelukkende på alderen din. Klokka styrer livet ditt. Den ringer, du beveger deg. Den ringer, du stopper. Den ringer, du spiser. Du blir trent til å reagere på signaler, akkurat som Pavlovs hunder, bortsett fra at i stedet for å sikle, lærer du å overgi din autonomi til vilkårlige lyder. Du trenger tillatelse til å utføre grunnleggende kroppsfunksjoner som å rekke opp hånden og spørre et annet menneske om du kan gå å tisse.
Selve arkitekturen skriker institusjon. Lange ganger, lysrør, rom med én dør du ikke kan forlate uten tillatelse, vinduer du ikke kan åpne med mindre læreren gir deg lov til det.
Husker du hvordan du følte deg den siste dagen før sommerferien? Den eksplosjonen av glede, den følelsen av at du endelig kunne puste igjen. Det var ikke lykke. Det var lettelse fra fangenskap. Ekte lykke er ikke fraværet av noe forferdelig, men i skolen lærer man det. Lykke er når klokken ringer. Lykke er fredag ettermiddag. Lykke er sommerferie. 2 måneder, som høres generøst ut helt til du innser at det er minimumstiden som trengs for å delvis komme seg etter 10 måneder med institusjonalisering. Skolen programmerer oss til å se på lykke som gapet mellom forpliktelser snarere enn noe som bør veves inn i den daglige tilværelsen.
Teksten fortsetter under bildet
Vi blir fortalt at skolen handler om utdanning, men la oss se på hva man faktisk lærer der. Sitt stille i timevis. Snakk bare når det er tillatt. Fullfør meningsløse oppgaver uten å stille spørsmål ved slags formål de har. Skriv essays om bøker du ikke bryr deg om. Løs matteproblemer som ikke har noen forbindelse til noe reelt. Memorer datoer for slag i kriger som ikke betyr noe for deg. Vi lærer også å akseptere vilkårlig autoritet. Lærerene har ansvaret fordi de er voksne. Punktum. Det spiller ingen rolle om de tar feil, om de er inkompetent eller lærer oss utdatert tull. De setter karaktene, så de har makten.
Vi lærer å konkurrere mot hverandre gjennom karaktersetting. Klassekameratene dine er ikke samarbeidspartnere, de er konkurrenter. Karakterer er en geniale kontrollmekanisme, da det handler om offentlig rangering av menneskelig verdi. Karakterer måler ikke intelligens, kreativitet, visdom, vennlighet, innovasjon eller verdifull menneskelig egenskaper. De måler etterlevelse. Hvor godt fulgte du instruksjoner? Hvor nøyaktig gjentok du det du ble fortalt? Hvor grundig undertrykte du dine egne tanker for å repetere det godkjente svaret? Ferdighetene som betyr noe i det virkelige liv, kritisk tenkning, kreativitet, emosjonell intelligens og problemløsning, måles ikke. De straffes aktivt hvis de får deg til å stille spørsmål ved oppgaven(e) eller etablerte sannheter.
Teksten fortsetter under bildet
Skolen handler ikke bare om individuell betinging, den handler også om å skape sosiale hierarkier og lærer deg å akseptere dem. De populære barna, nerdene, dustene, de utstøtte, idrettsutøverne etc., med andre ord, produserte sosiale strukturer. Noen mennesker betyr mer enn andre. Noen mennesker fortjener forakt. Din verdi bestemmes av vilkårlige sosiale markører. Mobbing er ikke en feil i systemet. Det er en funksjon. Det lærer ofre å akseptere overgrep fra de med sosial makt. Det lærer tilskuere å holde hodet lavt og ikke utfordre hierarkiet. Og lærere vet vanligvis nøyaktig hvem som mobber hvem. Men å ta tak i det ville bety å erkjenne at klasserommet deres er en mikrodystopi. Så de ber offeret ignorere det eller fortelle det til en voksen. Man blir altså lært hjelpeløshet og avhengighet av autoritetsfigurer som faktisk ikke vil hjelpe.
I en alder av fem år kan barn leke i timevis og gjøre en pappeske om til et romskip og en pinne til en tryllestav. De spør hvorfor om alt. De er naturvitere, kunstnere, filosofer. Så kommer skolen. Det er bare ett riktig svar. Hold deg innenfor reglene. Ikke still spørsmål vi ikke dekker. Vi har ikke tid til det. Det kommer ikke på prøven. Slutt å dagdrømme. Vær oppmerksom. Ikke tegn i mattetimen. Innen videregående har de fleste barn lært lydighet. Kreativitet straffes. Konformitet belønnes. Dine “rare” ideer, ditt annerledes perspektiv, din unike måte å se verden på er problemer som skal korrigeres, ikke gaver som skal pleies. Skolen tar naturlig nysgjerrige, kreative vesener og gjør dem om til engstelige, anerkjennelsessøkende roboter. Så lurer de på hvorfor folk ikke kan tenke utenfor boksen.
La oss gjøre litt matematikk. Den typen man ikke lærer bort på skolen. 10 eller 11 år, avhengig av landet ditt. 180 til 200 dager per år, 6 til 8 timer per dag. Det er omtrent 15 000 timer. Og lekser, minimum 2 timer per kveld. Ytterligere fire til fem tusen timer. Det blir nesten 20 000 timer av barndommen din. 20 000 timer der du ikke kunne velge hva du skulle lære, når du skulle lære, hvordan du skulle lære, eller om du skulle lære. 20 000 timer der dine naturlige interesser var irrelevante. 20 000 timer der du ble fortalt at instinktene dine tok feil, at energien din var overdreven og spørsmålene dine var upassende.
Teksten fortsetter under bildet
Og hva får du igjen for denne enorme tidsinvesteringen? Evnen til å faktorisere polomialer, kunnskap om Kreps-syklusen, hovedstaden i Mongolia, evnen til å resitere poesi du aldri valgte å lese, og løse ligninger du aldri har brukt siden. De fleste voksne kan ikke huske 90 % av det de lærte på skolen fordi de faktisk ikke lærte det. De memorerte det midlertidig til en prøve, og glemte det deretter for å gi plass til neste runde med meningsløs informasjon.
Barna blir tvunget inn i et stressende, konkurransepreget og utmattende miljø. Verdien deres blir vurdert daglig. De får ingen autonomi, ingen privatliv, ingen respekt. De får høre at følelsene deres ikke betyr noe og interessene deres er feil. Og når det går galt for noen av barna oppfører alle seg som om det er mystisk. Det må være sosiale medier, sier de. Det må være videospill, eller denne generasjonen er bare svakere. Nei, de tilbringer hele barndommen sin i en institusjon som behandler dem som produkter på samlebånd, og da må man regne med ubehagelige “bivirkninger” i en del tilfeller.
Det blir sagt at skolen forbereder oss på det virkelige liv. Men på hvilken måte? Skolen forbereder oss på å sitte i en bås i syv, åtte timer og gjøre meningsløse oppgaver. Skolen forbereder oss til å akseptere at mesteparten av våre våkne timer tilhører en institusjon, ikke oss. Skolen forbereder oss til å vente på tillatelse, følge vilkårlige regler og aldri stille spørsmål ved autoriteter. Skolen forbereder oss til å se på våre jevnaldrende som konkurrenter snarere enn samarbeidspartnere. Skolen forbereder oss til å verdsette ekstern validering fremfor indre formål. Skolen forbereder oss til å tro at lykke er noe vi får i pauser fra det virkelige liv, snarere enn noe som burde være våre virkelige liv. Med andre ord, skolen forbereder oss til å være en perfekt ansatt i et sjelsknusende system. Den forbereder oss til å akseptere utnyttelse. Den forbereder oss å være takknemlig for rester. Den forbereder oss til å aldri forestille oss noe bedre.
Tenk deg om vi i stedet for å tvinge barn inn i standariserte “bokser”, faktisk lot dem lære. Barn er læringsmaskiner. De trenger ikke å bli tvunget til å være nysgjerrige. Nysgjerrighet er deres naturlige tilstand. Du må banke det ut av dem for å gjøre dem uvitende.
Teksten fortsetter under bildet
Hva om barn kunne følge sine interesser? Dykke dypt ned i det som fascinerte dem? Lære av folk som faktisk gjør ting i verden, i stedet for fra lærebøker om folk som gjorde ting. Hva om samarbeid ble verdsatt fremfor konkurranse? Hva om feil ble sett på som læring snarere enn fiasko? Hva om spørsmål var viktigere enn svar? Hva om skolen var et sted du ville være, i stedet for å bli tvunget til å være der?
Det tristeste er ikke tiden som går tapt, kreativiteten som blir drept, eller den psykiske helsekrisen. Det er at folk flest aldri blir friske igjen. De forlater skolen og tror at de ikke er mattemennesker, ikke kreative eller ikke smarte fordi skolen ikke kunne gjenkjenne deres spesielle intelligens. De bruker sine voksne liv på å gjenskape skolemønstre, søke anerkjennelse, frykte autoriteter, konkurrere snarere enn å samarbeide, vente på at klokkene skal ringe, og de gir det videre til barna sine. Du må gå på skole. Dette er de beste årene i livet ditt. Jeg overlevde det, det vil du også. Sirkelen fortsetter.
Skolen er forberedelse til slaveri. Barn vet det. Det er derfor de gjør motstand. Det er derfor mange hater det. Det er derfor sommerferien føles som å bli sluppet ut av fengsel. Fordi det er det.
Hvis du hatet skolen, tok du ikke feil. Hatet ditt var ikke en karakterfeil eller en fase av umodenhet. Det var din ånd som anerkjente fangenskap. Det var din sjel som avviste dresseringen. Det var den siste frie delen av deg som sa at dette ikke er greit. Og hvis du er en voksen som fortsatt bærer på den følelsen av at skolen på en eller annen måte var feil, og at det ikke var de beste årene, at noe verdifullt ble tatt fra deg, din tid, din kreativitet, din autonomi, din naturlige kjærlighet til læring, så har du helt rett.
Skolen forbereder oss til å bli utmerkede ansatte. Vi jobber hardt for anerkjennelse vi aldri helt vil få. Vi er takknemlige for det vi får, og vi stiller ikke spørsmål ved systemet fordi vi har blitt lært at problemet alltid er oss, aldri strukturen. Skolen er ikke ødelagt. Den fungerer akkurat som den skal.
Anbefalt og relatert lesing:
Skolen et fengsel og bortkastet tid?
Hva er egentlig skolen og hva lærer man der?
