EØS-avtalen: En gjøkunge som eter opp grunnloven.

derimot.no:

Denne artikkelen er mer aktuell enn noensinne. Den såkalte NAV-skandalen viser med all tydelig poenget i denne artikkelen: Vi frataes stadig mer av vår nasjonale sjølråderett gjennom EØS-avtalen. Den voksende strømkrisen forsterker og understreker hvor håpløs denne avtalen er og hvilke konsekvenser den medfører

Den egentlige NAV-skandalen er at EØS-reglene trumfer norsk lov vedtatt av Stortinget. Når stortingspolitikere kaller dette skandale betyr det enten at de ikke vet hva de sjøl har vært med å bestemme – eller så har de gjort vedtak vel vitende om at nasjonale regler ikke lenger gjelder: EØS-avtalen trumfer norsk lov!

Den egentlige årsaken til strømkrisen er EØS og Acer-avtalen som binder oss til EU-masta og fratar oss sjølråderett over kanskje vår viktigste og evigvarende nasjonal skatt: Vannkraften som er gåsa som legger gulleggene våre. Når Stortinget på toppen av dette har vedtatt av kraftindustrien i Norge skal tjene penger til offentlige og private eiere fremfor å sikre hele befolkningen billig og nødvendig kraft, da har en laget et system som undergraver både styring, kontroll og levering  av vår felles kraft.

Knut Lindtner (redaktør derimot.)

Forsvar folkestyret – Ut av EØS

Av Olav Boye, tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon

EØS-avtalen ligger som en klam hånd over alt politisk arbeid i Norge, i Storting og regjering, i fylkesting og i kommunestyrer. Norge er blitt påtvunget tretten tusen rettsakter, det vil si direktiver, forordninger og dommer fra EU-domstolen, i de tjuefem årene siden EØS-avtalen ble undertegnet. Når avtalen trådde i kraft fra 1. januar 1994, var det 267 rettsakter som var grunnlag for EØS-avtalen.

Et flertall i Norge har avvist norsk medlemskap i EEC/EU, ved folkeavstemninger i 1972 og 1994. Etter tjuefem år med EØS-avtalen er vi mer med i EU enn det som ble avvist ved folkeavstemningen i 1994. Både det nasjonale og det lokale folkestyre er kraftig redusert på grunn av EØS-avtalen og EU-tilpasningen for øvrig. Vårt land har en politisk og økonomisk elite uten respekt for flertall i folket. De såkalte Nei-partiene, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sviktet folkebevegelsen Nei til EU, når de aksepterte Soria Moria-avtalen og sammen med Arbeiderpartiet styrte landet i åtte år med basis i EØS-avtalen. Riktig nok fikk de to nei-partiene bruke reservasjonsretten i noen saker de fant uakseptable, men Arbeiderpartiet hadde flertall i regjeringen og sørget for at alle rettsaktene fra EU ble norsk politikk.

Norge, Island og Liechtenstein er fortsatt med i EFTA og har flere avtaler med EU, hvorav EØS-avtalen er den mest omfattende. EFTA har et kontrollorgan, ESA, som overvåker at de tre EFTA-statene følger opp pålegg fra EU. I henhold til den norske grunnloven er det Stortinget som skal vedtatt lover i kongerike, men Stortinget, regjering og vårt rettssystem må forholde seg til EØS-avtalen og ESA. Det fører til at folkevalgte har mistet makt og at Høyesterett i Norge er underlagt EU-domstolen. Juridiske eksperter har påpekt at EØS-avtalen er grunnlovsstridig.

I tillegg til EØS-avtalen har Norge en del tosidige avtaler hvorav Schengen-avtalen og det militære samarbeidet er mest kjent. Sveits er med i EFTA, men har avvist den omfattende EØS-avtalen og baserer sitt forhold til EU på en rekke tosidige avtaler. Arbeiderpartiet og Høyre/Fremskrittspartiet har vært enig om absolutt alle rettsaktene fra EU. Det er ett unntak; Arbeiderpartiets ledelse tapte avstemningen om EUs tredje postdirektiv på eget landsmøte. Det ble senere satt på plass når den blå konservative regjeringen fikk makta etter valget i 2013.

På det meste av 1990-tallet hadde sosialistiske og sosialdemokratiske regjeringer flertall i EUs ministerråd, men det førte ikke til at de endret EUs politiske linje i tråd med arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. En undersøkelse i EU viser at de to store blokkene er enig i nittisyv prosent av alle sakene som fremmes av EU-kommisjonen.

EU har prinsippvedtak om at alle offentlige tjenester skal konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. På grunn av EØS-avtalen gjelder dette prinsippet også for Norge. Høyremannen Per Kristian Foss uttalte for noen år siden at han ville ha Norge i EU, så ble det lettere å føre Høyres politikk. EUs konkurranseregler har vært der siden Roma-traktaten i 1957 og omfatter alle politiske områder. Vi må få satt fokus på om konkurranse er bra i alle sammenhenger, eller om det fører til byråkrati, sløsing med ressurser og om det er til det beste for samfunnet og folk flest.

Når taxitjeneste i Drammen ble konkurranseutsatt førte det til at minsteprisen gikk opp fra 75 til 125 kroner. Årsaken var at det var flere aktører som skulle leve at det samme markedet. Slik kan vi ta bransje for bransje og se at konkurranse ofte fører til dårligere tilbud og høyre priser, fordi flere skal ha profitt av de samme tjenestene.

Strømforsyningen var en gang en offentlig oppgave under folkevalgt styring. I dag har vi 180 selskaper som selger strøm til husstander og næringsliv. De tar ut millioner og i et par tilfeller milliarder i profitt. Her ligger hovedårsaken er de store strømregningene. Gjennom EØS-avtalen er vårt land knyttet til EUs energiunion og kontrollorganet ACER. Det som virkelig ødela vår nasjonale energipolitikk var energiloven fra 1991, som ble betegnet som verdens mest liberale energilov. I dag er den en del av EØS-avtalen og kan ikke endres av et eventuelt flertall i Stortinget.

Forsyning av ferskvann til husstander og næringsliv må absolutt være under folkevalgt styring. I de land hvor vann er privatisert har det ført til uholdbare forhold for folk og næringsvirksomhet. Når Thatcher privatiserte vannforsyningen i Storbritannia, gikk prisen kraftig opp og fattigfolk hadde ikke råd til å betale vannregninga. Utlevering av små doser med vann, ble en oppgave for den kommunale sosialetaten. I Drammenområdet har vi solide Glitrevannverket, med særdeles god vannkvalitet, som eies av Drammen og nabokommunene. Store internasjonal vannselskaper som franske Suez og britiske Thames Water, har interesse av oppkjøp, men de folkevalgte sier nei. Når EU får på plass sine sin rettsakt med krav om konkurranseutsetting av vann, kan vi ikke hindre en negativ utvikling, på grunn av EØS-avtalen og EUs konkurranseregler.

Vi husker spekulantene i Reno-Norden, som fikk anbud på henting og gjenvinning av søppel i nedre Buskerud. De hadde avtale med et bemanningsselskap i Latvia, men anbudet var så lavt at ingen i Latvia ville jobbe for slike elendige vilkår. Resultatet ble at de hentet folk fra Ukraina. Hvordan kan det lønne seg for oss alle, at fire selskaper skal tjene penger på denne tjenesten? For en tid siden tok eierne i Reno-Norden ut millioner i profitt og slo seg sjøl konkurs.

Slik kan vi fortsette å vise til private og spekulative selskaper som har sugerør i de kommunale kassene, fordi vi er pålagt en ødeleggende konkurransepolitikk fra EU. Det finnes mange gode kilder til mer informasjon om konkurranseutsetting og privatisering av offentlige, kommune og fylkeskommunale oppgaver. Nettstedet til For Velferdsstaten er en utmerket kilde for forståelse av hva som skjer.

Foran lokalvalg i 2011 la Kommunenes Sentralforbund (KS) fram en rapport hvor de dokumenterte at om lag sytti prosent av alle politiske saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, er styrt av regler fra EU, hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen. Det er ingen grunn til å tro at EØS-avtalen påvirker det lokale folkestyre mindre i dag. Tvert imot, vi vet det er kommet noen tusen nye rettsakter som utvilsomt overstyrer og reduserer det lokale folkestyre.

Når partiene skal utarbeide program for neste periode 2019-2023, må de forholdene seg til at de ikke har frihet til å programfeste de sakene de finner riktig i forhold til sin ideologiske plattform. Ærlighet til velgerne er viktig, man en kan ikke akseptere at mer og mer og av lokalpolitikken skal styres av EUs markedsliberalistiske politikk.

De lokale partiene kan sette opp i programmet hva partiet vil gjøre, men det betyr at de må påpeke at EØS-avtalen må bli sagt opp før programkravene kan realiseres. En kan begynne med partiets program for lokalvalgene med å fastslå at EØS-avtalen og vår tilpasning til EUs politikk, gjør det umulig å føre en politikk til det beste for folk flest. Det er sjølsagt viktig at de lokale partiprogrammene har klare formuleringer med støtte til de fagorganiserte som jobber i kommuner og fylkeskommuner. De er i likhet med innbyggerne, ikke tjent med konkurranseutsetting og privatisering med dårligere tjenester og verre arbeidsvilkår.

Øverst på den politiske dagsorden står gjenvinning av folkestyre. De partiene som klart er i mot EU, EØS-avtalen og markedsliberalismen, må forklare sine velgere hvordan vi opplever dagens situasjon og de må ha en strategi for hvordan vi skal gjenvinne folkestyret. De partiene som vil ha norsk deltakelse i EU, vil fortsette sitt systematiske arbeid for mer markedsstyring og mindre folkestyre.

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om velferdsordninger eller faglige rettigheter. Det kom ingen protester fra LO eller de såkalte Nei-partiene. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss juridisk til EUs markedsliberalistiske politikk og dermed tjuefem år med gjentakende angrep på vår felles politiske virkelighet i Norge som i resten av Europa.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjoner. European Court of Justice har gjort en lang rekke domsavsigelser i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Det var disse kreftene som var på lag med Gro Harlem Brundtland og hennes folk, når de tok sitt utenomparlamentariske grep for å rive ned det som arbeiderbevegelsen hadde bygd opp.

Under debatten om EØS-avtalen tidlig på 1990-tallet var det fokus på det EU kalte subsidiaritetsprinsippet eller nærhetsprinsippet. Det var spørsmål om den politiske arbeidsfordelingen i en framtidig føderal europeisk statsdannelse. Det hevdes at EU har som målsetning at beslutninger skal tas på et lavt nivå som mulig, men samtidig på et tilstrekkelig høyt nivå. Dette uklare prinsippet ble vedtatt i Amsterdam-traktaten i 1997, men i dag er det ikke lengre på den politiske dagsorden. Problemet er at det er ulikt syn i EU på hva som er tilstrekkelig høyt nivå. I praksis har Kommisjonen lagt opp til at de viktigste avgjørelsene skal tas på EUs eget overnasjonale nivå.

I en fire års periode rundt år 2000 drøftet EU-parlamentet nærmere 2500 saker, hvorav 200 av dem handlet om å gi mer makt til EU på bekostning av stater, regioner, lokale kommuner og enkeltmennesker. Samtidig har EU gått inn for å bygge store og sterke regioner som skal undergrave de nasjonale bevissthetene i Europa, for å styrke en felles europeisk nasjonalisme.

I Danmark er reformen gjennomført med store regioner i stedet for amtene og færre og større kommuner, til stor skade for det lokale folkestyre, mindre innflytelse, mer byråkrati, nedleggelse av kommunale oppgaver og tjenester, konkurranseutsetting og privatisering. Et solid lærestykke for de i vårt land som er i full gang med å rasere kommuner, fylkeskommuner og vårt lokale folkestyre.

Her hjemme har Stortinget vedtatt å legge ned fylkeskommunene og opprette et mindre antall regioner etter EUs krav, samtidig skal kommunene slås sammen til større enheter. Det pågår debatt om kommunereformen, men det er ikke plassert inn som en del av EUs politikk. BusinessEurope og deres norske avdeling, NHO, krever større kommuner i troen på at det blir enklere å konkurranseutsette og privatisere kommunale tjenenester.

EUs planer om Europas Forente Stater, vil føre til at landene skal opphøre som nasjonalstater og deles opp i regioner. Norge skal bli fire regioner, Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet og Øst-Norge. Vi må få dette perspektivet inn i debatten foran lokalvalgene i 2019. Vi ser at noen politiske fylkespartier er i gang med å slå sammen fylkeslag til regionslag. Enda verre at det allerede i 2019 vil bli valg til regioner i stedet for fylkeskommuner. Det er feil vei å gå, regionene må bekjempes, fordi de svekker det lokale folkestyre.

Den negative markedsliberalistiske utviklingen må være den største utfordringen for de politiske partiene, når de utarbeidet sine programmer og strategier for lokalvalgene. EØS-avtalen og de andre avtalene med EU, har ført til en markedsliberalistisk utvikling på alle plan i det norske samfunnet. Det har ført til at folkestyre har forvitret og i dag minner mest om en parodi. Det er en utfordring som folkevalgte må ta på alvor og få fram til debatt i den kommende valgkampen. De som feier den markedsliberalistiske utviklingen under teppet, kan ikke tas på alvor når de vil forsvare det lokale folkestyre.

Det er sterke krefter i både EU og Norge som bevist går inn for å svekke folkestyre, på bekostning av markedsstyring. Det er folk som er tjent med et såkalt fritt næringsliv, hvor finansinstitusjoner, storselskaper og deres nettverk og lobbyister har den politiske makta. Norske folkevalgte har i økende grad tilpasset seg den markedsliberalistiske situasjonen, det gjelder også partier som mener de tilhører den politiske venstresiden.

Arbeiderpartiet har alltid vært for EU og forsvarer dagens utvikling, blant annet ved å velge en mange-millionær og erklært markedsliberalist som leder. Motstandspartiene, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, aksepterte Soria Moria-erklæringen og dermed at EØS-avtalen skulle legges til grunn for den rød-grønne regjeringen i åtte år. Alle partiene på Stortinget har ansvar for angrepene på velferdsstaten, folkestyre og den nasjonale suvereniteten. Forbehold til partiet Rødt, som fikk en representant på Stortinget ved valget i 2017.

EU har vedtatt at i prinsippet skal alle økonomiske og politiske aktiviteter i samfunnet konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. Det er helt på linje med reglene i den såkalte Lisboa-traktaten, – det vil si EUs føderale grunnlov, som fastslår at EU bygger sin politikk på markedsøkonomi. Lisboa-traktaten trådde i kraft 1. desember 2009 og er en basis for en føderal utvikling i Europa, etter mønster av USA. Imperiebyggerne i Brussel har klare planer for at EU skal bli en stormakt på linje med USA, slik at de kan beherske ressurser og markeder på den globale arena.

I det norske Storting blir stadig flere saker avgjort i Brussel og parolen om all makt i denne sal, er ikke lengre en realitet. Et flertall i folket forstår dette og sier klart nei til EU, mens bare tolv prosent sier ja til EU. Den politiske eliten utfordrer daglig folkeviljen med sin tilpasning til EU og den markedsliberalistiske virkeligheten som har skapt krisene i de europeiske statene. Gjenvinne folkestyre overskygger de andre politiske kampsakene og ut av EØS må stå øverst på dagsorden i valgkampen i 2019.

olav.boye@gmail.com

Artikkelen har tidligere vært publisert på derimot.no, men er fortsatt aktuell.

Post Views: 18 358

Les artikkelen direkte på derimot.no