En særdeles interessant beskrivelse av underbevistheten
Olehartattordet.blogg.no:
The Assassin, en dokumentar av Derren Brown, demonstrerer på en særdeles god måte det teksten under her formidler.
Denne beskrivelsen av det underbevisste er særdeles interessant og er hentet fra boken The Source and Aim of Human Progress side 13 – 20, skrevet i 1919 av Boris Sidis (f. 1867 – d. 1923), som var en amerikansk psykopatolog, psykolog, lege, psykiater og utdanningsfilosof. Sidis var en pioner innen psykologien på begynnelsen av 1900-tallet og grunnla New York State Psychopathic Institute og Journal of Abnormal Psychology, og bidro i betydelig grad til forståelsen av mental dissosiasjon, suggestiv påvirkning og unormal psykologi.
Sidis utviklet innflytelsesrike teorier om underbevisstheten og var blant de første til å anvende darwinistiske evolusjonsprinsipper systematisk i psykologisk forskning. Hans stadig mer uttalte motstand mot mainstream-psykologien og Sigmund Freuds psykoanalyse førte imidlertid til at han ble profesjonelt isolert i sine senere år.
“Menneskets nervesystem kan klassifiseres i to hovedsystemer: I. det underordnede, som inkluderer refleks-, instinkt- og automatiske sentre, og II. det overordnede, som er de kontrollerende, selektive og hemmende hjernesentrene i hjernebarken.
Parallelt med det doble systemet av nervesentre har vi også en dobbel mental aktivitet, eller dobbel bevissthet som det noen ganger kalles, det underordnede, det organiske, det instinktive, det automatiske, den refleksive bevisstheten, eller kort sagt underbevisstheten, og det overordnede, det valgfrie, det viljesbestemte, det kritiske, viljebevisstheten. Denne kontrollerende viljebevisstheten kan også karakteriseres som beskyttelsesbevisstheten til arten og til individet.
Fra et evolusjonært eller teleologisk synspunkt kan vi godt innse den biologiske funksjonen eller betydningen av denne beskyttende bevisstheten. Den ytre verden bombarderer den levende organismen med utallige stimuli. Fra alle kanter kommer tusenvis av inntrykk som overvelder individets sanser. Hvert inntrykk med sine tilhørende reseptorer har sitt tilsvarende reaksjonssystem som, hvis det ikke modifiseres eller motvirkes, kan ende med skadelige eller fatale konsekvenser.
Det er ikke til fordel for organismen i en svært kompleks organisasjon å reagere på alle inntrykk som kommer fra det ytre miljøet. Derfor vil den organismen som har noen selektive, kritiske, hemmende «valg- og viljesentre» lykkes best i kampen for tilværelsen. Jo mer organisert og jo mer følsomme og delikate disse sentrene er, jo bedre vil organismen lykkes i sin livstilværelse. Vokterbevisstheten avverger, så langt det er mulig, de skadelige slagene fra stimuliene i det ytre miljøet. Hos mennesket fortsetter denne samme vokterbevisstheten å konstruere, gjennom en serie av eliminering og seleksjon, et nytt miljø, individuelt og sosialt, som fører til en stadig høyere og mer perfekt utvikling og realisering av de indre kreftene i individualitet og personlighet.
Under normale forhold fungerer menneskets øvre og nedre sentre med deres tilhørende øvre, kritiske, kontrollerende bevissthet sammen med de nedre automatiske reflekssentrene og deres tilhørende underbevissthet i full harmoni. Den øvre og nedre bevisstheten danner en organisk enhet, — en bevisst, aktiv personlighet. Under visse unormale forhold kan imidlertid de to systemene av nervesentre med deres tilhørende mentale aktiviteter bli adskilt. De overordnede nervesentrene med deres kritiske, kontrollerende bevissthet kan bli hemmet og splittet
fra resten av nervesystemet.
De refleksive, automatiske, instinktive, underbevisste sentrene med deres mentale funksjoner blir blottlagt, og blir dermed direkte tilgjengelige for stimuli fra omverdenen; de blir et bytte for påvirkninger fra ytre omgivelser, påvirkninger som kalles suggestive. Den kritiske, kontrollerende, beskyttende bevisstheten, som er avskåret og fraværende, den reduserte individualiteten mangler den rasjonelle veiledningen og orienteringen som gis av de øvre valg- og viljesentrene, og blir et hjelpeløst leketøy for alle slags suggesjoner, og synker ned i underbevissthetens transe-tilstander.
Det er underbevisstheten som danner motorveien for suggestive påvirkninger, og suggestibilitet er dens viktigste kjennetegn. Underbevisstheten stiger så å si opp til bevissthetens overflate når det oppstår en svekkelse, lammelse eller hemning av de øvre, kontrollerende viljes- og valg-sentrene,
eller med andre ord, når det oppstår en oppløsning av de overordnede fra de underordnede nervesentrene, etterfulgt av en økning i ideo-sen-sory, ideo-motor, sensori-sekretorisk, refleks-eksitabilitet; og ideation-ideelt sett, eller rasjonelt ved en unormal intensitet og utstrekning av suggestibilitet.
For å bringe frem underbevisste aktiviteter med deres refleks, automatiske psykomotoriske reaksjoner ved fjerning av den øvre bevisstheten, har jeg i mine undersøkelser funnet følgende
betingelser nødvendige:
Normal suggestibilitet, — Suggestibilitet i normal, våken
tilstand:
( 1 ) Fiksering av oppmerksomheten.
( 2 ) Distraksjon av oppmerksomheten
(3) Monotoni.
(4) Begrensning av frivillig aktivitet.
( 5 ) Begrensning av bevissthetsfeltet.
(6) Inhibering. (Inhibere betyr å hemme, å hindre, å stanse eller forby).
(7) Umiddelbar utførelse av suggestionen.
Unormal suggestibilitet, — Suggestibilitet i hypnotiske og transe-
tilstander :
( 1 ) Fiksering av oppmerksomheten.
( 2 ) Monotoni.
(3) Begrensning av frivillig aktivitet.
(4) Begrensning av bevissthetsfeltet.
(5) Inhibering.
Naturen til unormal suggestibilitet, resultatet av mine undersøkelser gitt i samme bind, er en oppløsning av bevisstheten, en splittelse av sinnet, en kløft som kan bli stadig dypere og bredere,
og ende i en total adskillelse av den våkne, veiledende, kontrollerende beskyttelsesbevisstheten fra den automatiske, refleksive, underbevisste bevisstheten. Normal suggestibilitet er av samme natur en kløft i sinnet; bare at her er ikke kløften så dyp, ikke så varig som i hypnose eller i andre underbevisste transe-tilstander ; splittelsen er her bare øyeblikkelig; den mentale splittelsen, eller den psykofysiologiske adskillelsen av de overordnede sentrene fra de underordnede sentrene med deres tilhørende psykiske aktiviteter, er flyktig, kortvarig og forsvinner ofte i det øyeblikket den oppstår.
I samme arbeid ble følgende lover om suggestibilitet formulert av meg:
(I) Normal suggestibilitet varierer som indirekte suggestibilitet og omvendt som direkte suggestibilitet.
(II) Unormal suggestibilitet varierer som direkte suggestibilitet og omvendt som indirekte suggestibilitet.
En sammenligning av forholdene for normal og unormal suggestibilitet er verdifull, siden den avslører suggestibilitetens natur og avdekker dens grunnleggende lov. En undersøkelse av de to sett med forhold viser at i unormal suggestibilitet er to forhold, distraksjon av oppmerksomhet og umiddelbar utførelse, fraværende, ellers er forholdene de samme. Denne likheten i forholdene indikerer tydelig at både normal og unormal suggestibilitet stammer fra en felles kilde, at de er av samme natur og skyldes lignende årsaker.
En tidligere studie førte oss til konklusjonen at naturen til unormal suggestibilitet er en oppløsning av bevisstheten, en spalte i sinnet, en sprekk som kan bli bredere og dypere, og ende i en total adskillelse av den våkne, styrende, kontrollerende bevisstheten fra refleksbevisstheten. Normal suggestibilitet er av samme natur, den er en kløft i sinnet ; bare her er kløften ikke så dyp, ikke så varig som den er i hypnose eller i tilstanden av unormal suggestibilitet. Splittelsen er her bare øyeblikkelig og forsvinner nesten i det øyeblikket den oppstår.
Denne flyktige, forbigående karakteren av splittelsen forklarer hvorfor suggesjon i normal tilstand, krever umiddelbar utførelse som en av sine uunnværlige betingelser. Vi må benytte anledningen når den kontrollerende bevisstheten er midlertidig svekketog raskt plante vår suggerering i refleksbevissthetens jord. Vi må være på utkikk etter dette gunstige øyeblikket og ikke la det
gli forbi, ellers mislykkes suggestionen. Videre må vi være forsiktige med å holde de alltid aktive
bølgene av den kontrollerende bevisstheten i sjakk for øyeblikket. Vi må finne arbeid for dem i en annen retning; vi må avlede dem, vi må distrahere dem.
Det er derfor normal suggestibilitet krever tilleggsvilkårene distraksjon og umiddelbar utførelse. For i våken tilstand er den våkne, kontrollerende bevisstheten alltid på vakt, og når den lokkes bort, forlater den sin plass bare for et øyeblikk. I normal suggestibilitet er den psykiske splittelsen bare svak; lesjonen, som påvirker kroppsbevisstheten, er overfladisk, forbigående, flyktig.
Ved unormal suggestibiliteter er splittelsen derimot dyp og varig – det er et alvorlig sår. I begge tilfeller har vi imidlertid en fjerning, en dissosiasjon av den våkne bevisstheten fra den underbevisste, refleksbevisstheten, og suggestibiliteten virker bare gjennom den sistnevnte. For suggestibilitet er et kjennetegn ved den underbevisste, refleksbevisstheten.
En sammenligning av de to lovene avslører det samme forholdet. De to lovene er hverandres motsatser, og indikerer dermed tydelig tilstedeværelsen av et kontrollerende, hemmende bevissthetselement i det ene tilfellet, og dets fravær i det andre. I normal tilstand må vi vokte oss for den hemmende, våkne bevisstheten, og vi må gjøre vår suggesjon så indirekte som mulig. I unormal tilstand er det derimot ikke nødvendig med forsiktighet; den kontrollerende, hemmende våkne bevisstheten er mer eller mindre fraværende, den underbevisste, refleksbevisstheten
er utsatt for ytre stimuli, og våre suggestive innspill er derfor desto mer effektive jo mer direkte vi gjør dem. Suggesjonbarhet er en funksjon av bevissthetens oppløsning, en oppløsning der den underbevisste, refleksbevisstheten kommer i direkte kommunikasjon med den ytre verden. Den generelle loven om suggestibilitet er:
Suggesjonbarheten varierer med graden av oppløsning, og
omvendt med bevissthetens forening.
Det problemet som interesserte meg mest, var å komme i nær kontakt med det underbevisste selvet. Hva er dets grunnleggende natur? Hva er de viktigste trekkene ved dets karakter? Siden det underbevisste selvet i hypnose er frigjort fra sine lenker, uhindret av det øvre, kontrollerende selvets bånd, siden det underjordiske selvet i hypnose mer eller mindre er synlig for oss, er det åpenbart at eksperimentering med det hypnotiske selvet vil føre oss inn i det underbevisste selvets hemmelige liv, for som vi påpekte, er de to identiske. Jeg har gjort alle slags eksperimenter, brakt forsøkspersoner i katalepsi, somnambulisme, gitt illusjoner, hallusinasjoner, posthypnotiske suggestjoner osv. Som et resultat av mitt arbeid fremstår en sentral sannhet tydelig, og det er den
ekstraordinære plastisiteten til det underbevisste selvet.
Hvis du på en eller annen måte klarer å skille den primære, kontrollerende bevisstheten fra det lavere, det våkne fra det underbevisste selvet, slik at de ikke lenger holder hverandre med selskap,
kan du gjøre hva du vil med det underbevisste selvet. Du kan gjøre bena, hendene og alle lemmer du ønsker helt stive; du kan få det til å spise pepper og to at det er sukker; du kan få det til å drikke vann og tro at det drikker vin; føle kulde når det er varmt; føle smerte når det ikke er smerter eller nytelse når det ikke er noe nytelse; se appelsiner der det ikke er noen å få det til å spise dem og nyte smaken.
Kort sagt, du kan gjøre hva du vil med det underbevisste selvet. Underbevisstheten er i din makt, som leire i hendene på pottemakeren. Dens plastiske natur avsløres av dens ekstreme mottakelighet for forslag.
Jeg ønsket å få innsikt i selve naturen til det underbevisste selvet; jeg ønsket å bli personlig kjent med det. Hva er dens personlige karakter? Hvor overrasket jeg ble da svaret, etter en grundig avhøring, kom til meg, nemlig at det er umulig å få personlig bekjentskap med det – for det ubevisste selvet mangler personlighet.
Under visse omstendigheter kan det oppstå en kløyving mellom de to selvene, og da kan det subvåkne selvet raskt vokse, utvikle seg og (tilsynelatende) nå planet for selvbevissthet, krystallisere seg til en person og gi seg selv et navn, enten imaginært eller lånt fra historien. (Dette forklarer de spiritistiske fenomenene med personlighet, guider, kontroller og kommunikasjon fra døde personligheter, eller ånder som kommer fra en annen verden; det forklarer alle fenomenene med multiple personligheter, som simulerer de døde eller de levende, eller som er dannet på nytt ut av underbevissthetens matrise.
Alle slike personlighetsmetamorfoser kan lett utvikles, under gunstige forhold, i ethvert psyko-patologisk laboratorium). Den nylig krystalliserte personligheten er, som regel, ekstremt ustabil, flyktig, skyggeaktig i sine konturer (åndelignende, spøkelsesaktig), har en tendens til å bli amorf, dannes om og om igjen under påvirkning av gunstige forhold og forslag, stiger opp til overflaten av bevisstheten, synker deretter ned i underbevisstheten og forsvinner, bare for å gi opphav til nye personlighetsmetamorfoser, som brister som så mange bobler på overflaten av den øvre bevissthetsstrømmen.
Det underbevisste kan bidra til å belyse hovedtrekkene ved ungdomsskoleeleven med sin ekstreme mottakelighet og automatiske, refleksmessige bevissthet:
Det subvåkne selvet er ekstremt godtroende; det mangler all sans for det sanne og det rasjonelle. «To pluss to er fem.» «Ja.» Alt aksepteres, hvis det er tilstrekkelig vektlagt av hypnotisøren. Suggestibiliteten og imitasjonsevnen til det subvåkne selvet ble diskutert av meg i stor utstrekning. Det jeg gjerne vil påpeke her, er den ekstreme serviliteten og feigheten til det ubevisste selvet. Vis nøling, og det vil vise kamp; befal autoritativt, og det vil adlyde slavisk.
Det underbevisste selvet er blottet for all moral. Den vil stjele uten den minste skrupler; den vil forgifte; den vil stikke ned; den vil myrde sine beste venner uten den minste skrupler. Når den er fullstendig avskåret fra den våkne personen, er den utelukket fra bevisstheten.”
Dette forklarer de mange grusomhetene som ble begått av assyrerne, makedonske, romersk eller tysk soldater som gjennom lange militære indoktrineringskurs hadde falt ned i den nedverdigende og elendige tilstanden til det uansvarlige, slaveaktige, underbevisste selvet.
Det underbevisste selvet kler seg etter moten, sladrer i selskap, herjer i forretningskriser, boltrer seg i mengden, stormer i mobben, paraderer i gatene, drilltrener i leiren og ber på vekkelsesmøter.
Sansene dens er skarpe, men fornuften er null. Sammenheng ved nærhet, den automatiske, refleksmessige mentale mekanismen til dyret, er den eneste det besitter.
Det subvåkne selvet mangler all personlighet og individualitet; det er absolutt servilt. Den har ingen morallov, ingen lov i det hele tatt. Å være sin egen lov, det viktigste og essensielle kjennetegnet ved personlighet, er nettopp det trekket det underbevisste selvet så åpenbart mangler.
Det underbevisste selvet har ingen vilje; det blåses hit og dit av alle slags innkommende forslag. Det er i bunn og grunn et brutalt selv.
Det primære selvet alene besitter sann personlighet, vilje og selvkontroll. Det primære selvet alene er en lov i seg selv – en personlighet som har makt til å utforske sin egen natur, oppdage feil, skape idealer, strebe etter dem, kjempe for dem, og ved kontinuerlig viljeanstrengelse oppnå stadig høyere stadier av personlighet.
Suggestibilitet er en grunnleggende egenskap ved menneskets natur. Vi bør derfor forvente at mennesket i sin sosiale kapasitet ville manifestere denne generelle egenskapen; og slik finner vi at det faktisk er.
Det som kreves er å skape en oppløsning i den sosiale bevisstheten. En slik oppdeling kan enten være flyktig, ustabil, typen er da normal suggestibilitet; eller oppdelingen kan bli stabil, typen er da unormal suggestibilitet.
Den ene er folkemassens suggestibilitet, den andre mobbens. I mobben er direkte forslag effektivt, i folkemengden er indirekte forslag det. Den smarte taleren, politikeren eller presten fester oppmerksomheten til folkemengden på seg selv, samtidig som han får tilhørerne interessert for “emnet” sitt. Taleren, presten, demagogen eller politikeren, avleder folkemassens oppmerksomhet med sine historier, og gir ofte sitt forslag på en indirekte og slående måte, og avslutter den lange historien med et klimaks som krever umiddelbar gjennomføring av forslaget.
Tilstanden med begrensning av frivillige bevegelser er av avgjørende betydning for suggestibilitet generelt, siden den fører til en innsnevring av bevissthetsfeltet, noe som av alle andre tilstander er mest gunstig for dissosiasjon. Tilstanden med begrensning av frivillige bevegelser er en av de viktigste forutsetningene som bidrar til å fremkalle en dyp, mer eller mindre varig dissosiasjon i folkemassens bevissthet – folkemassen går over i mobbtilstand.
En stor forsamling, på grunn av kramper i viljestyrte bevegelser, faller lett inn i en tilstand av unormalt mottagelighet for forslag. Store forsamlinger bærer i seg spiren til den mulige mobben. Mengden inneholder i seg selv alle de elementene og betingelsene som er gunstige for en oppløsning av bevisstheten. Det som kreves er at et interessant objekt, eller at et plutselig, voldsomt inntrykk sterkt fester folkemassens oppmerksomhet, og kaster den inn i den tilstanden der den våkne personligheten er strippet for sin verdighet og makt, og det nakne, sub-våkne selvet står alene overfor det ytre miljøet.
I tillegg til begrensning av de frivillige bevegelsene og innsnevring av bevissthetsfeltet, er også forholdene med monotoni og hemning til stede i folkemengden, mobbens matrise. Når presten, politikeren, taleren, lederen, helten får publikum til å lytte, senker det seg en uhyggelig stillhet, en stillhet som ofte beskrives som “fryktelig”. Mengden er i en tilstand av overanstrengt forventning; Forstyrrende inntrykk utelukkes, undertrykkes eller drives bort med makt. Alle forstyrrende påvirkninger og ideer er hemmet. Mengden er trollbundet og går raskt over i mobbtilstand.
Forslaget som “mesteren” eller helten gir til den trollbundne folkemengden, sprer seg som ild i tørt gress. Forslaget gjentas fra individ til individ, samler styrke, blir overveldende, og driver folkemengden inn i et raseri av aktivitet, inn i et vanvidd av begeistring. Etter hvert som forslagene blir tatt opp av mobben og utført, stiger bølgen av begeistring høyere og høyere. Hver oppfylt forespørsel øker folkemengdens følelser i volum og intensitet. Hvert nytt angrep etterfølges av et voldsommere anfall av rasende, demonisk raseri.
Mobben er som et snøskred, jo mer den ruller, jo mer truende og farlig blir den. Forslaget som helten, lederen, øyeblikkets mester, som rett og slett gir uttrykk for mobbens underbevisste lidenskaper, kommer fra mengden, og reflekteres fra mann til mann, til hver sjel er svimmel og hver person er bedøvet. I den transeaktige folkemengden, påvirker og blir hver enkelt påvirket i sin tur; hver enkelt foreslår og blir foreslått til; inntil den bølgende bølgen av begeistring og mobbenergi svulmer og stiger, og når en formidabel høyde.”
