En konstruert mat- og fattigdomskrise for å sikre fortsatt amerikansk dominans

En konstruert mat- og fattigdomskrise for å sikre fortsatt amerikansk dominans

Politikeren.com
En konstruert mat- og fattigdomskrise for å sikre fortsatt amerikansk dominans

Politikeren.com:

Read Time:10 Minute, 13 Second

I mars 2022 advarte FNs  generalsekretær  Antonio Guterres  om  en «orkan av sult og en nedsmelting av det globale matsystemet» i kjølvannet av krisen i Ukraina. 

Guterres sa at prisene på mat, drivstoff og gjødsel steg i været med forsyningskjeder som ble forstyrret, og la til at dette rammer de fattigste hardest og legger kimen til politisk ustabilitet og uro rundt om i verden.

I følge  International Panel of Experts on Sustainable  Food Systems er det for tiden tilstrekkelig med mat og ingen risiko for global matforsyningsmangel.

Vi ser en overflod av mat, men skyhøye priser. Problemet er ikke matmangel, men spekulasjoner om matvarer og manipulering av et iboende mangelfullt globalt matsystem som tjener interessene til bedriftens landbrukshandlere og leverandører av innsatsvarer på bekostning av folks behov og ekte matsikkerhet.

Krigen i Ukraina er en geopolitisk handels- og energikonflikt. Det handler i stor grad om at USA engasjerer seg i en proxy-krig mot Russland og Europa ved å forsøke å skille Europa fra Russland og innføre sanksjoner mot Russland for å skade Europa og gjøre det ytterligere avhengig av USA.

Økonom professor  Michael Hudson  uttalte nylig at krigen til syvende og sist er mot Europa og Tyskland. Hensikten med sanksjonene er å hindre Europa og andre allierte i å øke sin handel og investeringer med Russland og Kina.

Nyliberal politikk siden 1980-tallet har uthulet den amerikanske økonomien. Med sin produktive base sterkt svekket, er den eneste måten for USA å opprettholde hegemoni på å undergrave Kina og Russland og svekke Europa.

Hudson sier at fra for ett år siden forsøkte Biden og de amerikanske neocons å blokkere Nord Stream 2 og all (energi)handel med Russland slik at USA kunne monopolisere den selv.

Til tross for den “grønne agendaen” som for tiden presses frem, er USA fortsatt avhengig av fossilt brenselbasert energi for å projisere sin kraft til utlandet. Selv når Russland og Kina beveger seg bort fra dollaren, er kontrollen og prisingen av olje og gass (og resulterende gjeld) i dollar fortsatt nøkkelen til USAs forsøk på å beholde hegemoniet.

USA visste på forhånd hvordan sanksjonene mot Russland ville bli. De ville tjene til å dele verden i to blokker og gi næring til en ny kald krig med USA og Europa på den ene siden med Kina og Russland som de to hovedlandene på den andre.

Amerikanske beslutningstakere visste at Europa ville bli ødelagt av høyere energi- og matpriser, og matimporterende land i det globale sør ville lide på grunn av økende kostnader.

Det er ikke første gang USA har konstruert en stor krise for å opprettholde globalt hegemoni og en økning i viktige råvarepriser som effektivt fanger land inn i avhengighet og gjeld.

I 2009  beskrev Andrew Gavin Marshall  hvordan Henry Kissinger i 1973 – ikke lenge etter at han gikk av gullstandarden – var en integrert del av å manipulere hendelser i Midtøsten (den arabisk-israelske krigen og ‘energikrisen’). Dette tjente til å fortsette det globale hegemoniet for USA, som nærmest hadde slått seg selv I stykker på grunn av krigen i Vietnam og var blitt truet av den økonomiske fremveksten til Tyskland og Japan.

Kissinger bidro til å sikre enorme OPEC-oljeprisstigninger og dermed tilstrekkelig fortjeneste for anglo-amerikanske oljeselskaper som hadde overbelånt seg i Nordsjøolje. Han sementerte også petrodollar-systemet med saudierne og plasserte deretter afrikanske nasjoner, som hadde begitt seg ut på en (oljebasert) industrialisering, på en tredemølle av avhengighet og gjeld på grunn av økningen i oljeprisen.

Det er en utbredt oppfatning at oljepolitikken med høye priser var rettet mot å skade Europa, Japan og utviklingsland.

I dag fører USA igjen en krig mot store deler av menneskeheten, hvis utarming er ment å sikre at de forblir avhengige av USA og finansinstitusjonene de bruker for å skape avhengighet og gjeld – Verdensbanken og IMF.

Hundrevis av millioner vil oppleve (opplever) fattigdom og sult på grunn av USAs politikk. Disse menneskene (de som USA og Pfizer et al visstnok brydde seg så mye om og ønsket å få et stikk i hver av armene deres) blir sett på med forakt og andre skader i det store geopolitiske spillet.

I motsetning til hva mange tror, har ikke USA feilberegnet utfallet av sanksjonene mot Russland. Michael Hudson bemerker at energiprisene øker, noe som er til fordel for amerikanske oljeselskaper og USAs betalingsbalanse som energieksportør. Videre, ved å sanksjonere Russland, er målet å begrense russisk eksport (av hvete og gass brukt til gjødselproduksjon) og at prisene på landbruksvarer derfor skal øke. Dette vil også være til fordel for USA som landbrukseksportør.

Dette er hvordan USA søker å opprettholde dominans over andre land.

Gjeldende politikk er utformet for å skape en mat- og gjeldskrise spesielt for fattigere nasjoner. USA kan bruke denne gjeldskrisen til å tvinge land til å fortsette å privatisere og selge sine offentlige eiendeler for å betjene gjelden for å betale for den høyere olje- og matimporten.

Denne imperialistiske strategien kommer på baksiden av ‘COVID relief’-lån som har tjent et lignende formål. I 2021 viste en Oxfam-gjennomgang av IMFs COVID-19-lån at 33 afrikanske land ble oppfordret til å føre innstramningspolitikk. Verdens fattigste land skal betale 43 milliarder dollar i gjeldsnedbetaling i 2022, som ellers kan dekke kostnadene ved matimporten deres.

Oxfam og Development Finance International har også avslørt at 43 av 55 afrikanske unions medlemsland står overfor offentlige utgifter på til sammen 183 milliarder dollar i løpet av de neste fem årene.

Nedleggelsen av verdensøkonomien i mars 2020 (“lockdown”) tjente til å utløse en enestående prosess med global gjeld. Betingelser betyr at nasjonale myndigheter må kapitulere for kravene fra vestlige finansinstitusjoner. Disse gjeldene er i stor grad pålydende dollar, noe som bidrar til å styrke den amerikanske dollaren og USAs innflytelse over land.

USA skaper en ny verdensorden og må sikre at mye av det globale sør forblir i sin innflytelsesbane i stedet for å ende opp i den russiske og spesielt kinesiske leiren og dens belteveiinitiativ for økonomisk velstand.

Post-COVID er dette hva krigen i Ukraina, sanksjoner mot Russland og den konstruerte mat- og energikrisen egentlig handler om.

Tilbake i 2014  uttalte Michael Hudson  at USA har vært i stand til å dominere det meste av det globale sør gjennom landbruk og kontroll over matforsyningen. Verdensbankens geopolitiske utlånsstrategi har forvandlet land til områder med matmangel ved å overbevise dem om å dyrke kontantavlinger – plantasjeeksportavlinger – ikke for å brødfø seg selv med sine egne matvekster.

Oljesektoren og landbruksnæringen har blitt slått sammen på hoften som en del av USAs geopolitiske strategi.

Den dominerende forestillingen om “matsikkerhet” fremmet av globale landbruksaktører som Cargill, Archer Daniel Midland, Bunge og Louis Dreyfus og støttet av Verdensbanken er basert på menneskers og nasjoners evne til å kjøpe mat. Det har ingenting å gjøre med selvforsyning og alt å gjøre med globale markeder og forsyningskjeder kontrollert av gigantiske landbruksaktører.

Sammen med olje har kontrollen over globalt landbruk vært en bærebjelke i USAs geopolitiske strategi i mange tiår. Den grønne revolusjonen ble eksportert med tillatelse av  oljerike interesser  og fattigere nasjoner tok i bruk jordbrukskapitalens kjemiske og oljeavhengige modell for jordbruk som krevde lån til innsatsvarer og relatert infrastrukturutvikling.

Det innebar å fange nasjoner inn i et globalisert matsystem som er avhengig av mono-avskjæring av eksportvarer for å tjene utenlandsk valuta knyttet til tilbakebetaling av gjeld pålydende i dollar og Verdensbankens/IMFs “strukturelle tilpasningsdirektiver”. Det vi har sett har vært  transformasjonen  av mange land fra selvforsyning med mat til områder med matmangel.

Og det vi også har sett er at land blir plassert på tredemøller for råvareproduksjon. Behovet for utenlandsk valuta (US-dollar) for å kjøpe olje og mat forankrer behovet for å øke produksjonen av kontantavlinger for eksport.

Verdens handelsorganisasjons avtale om landbruk (AoA) fastsetter handelsregimet som er nødvendig for denne typen bedriftsavhengighet som utgir seg som “global matsikkerhet”.

Dette er forklart i en rapport fra juli 2022 av Navdanya International –  Sowing Hunger, Reaping Profits – A Food Crisis by Design  – som bemerker internasjonale handelslover og handelsliberalisering har vært til fordel for store landbruksvirksomheter og fortsetter å trekke tilbake implementeringen av den grønne revolusjonen.

Rapporten sier at amerikanske lobby- og handelsforhandlinger ble ledet av tidligere Cargill Investors Service-sjef og Goldman Sachs-sjef – Dan Amstutz – som i 1988 ble utnevnt til sjefforhandler for Uruguay-runden av GATT av Ronald Reagan. Dette bidro til å forankre interessene til amerikansk landbruksvirksomhet i de nye reglene som skulle styre den globale handelen med varer og påfølgende bølger av ekspansjon av industrielt landbruk.

AoA fjernet beskyttelsen av bønder mot globale markedspriser og svingninger. Samtidig ble det gjort unntak for at USA og EU kunne fortsette å subsidiere sitt landbruk til fordel for store landbruksvirksomheter.

Navdanya bemerker:

«Med fjerningen av statlige tollbeskyttelser og subsidier ble småbønder stående fattige. Resultatet har vært ulikhet i hva bøndene tjener for det de produserer, kontra hva forbrukerne betaler, med bønder som tjener mindre og forbrukere betaler mer ettersom mellommenn i landbruket tar det største kuttet.»

“Matsikkerhet” har ført til avvikling av matsuverenitet og matselvforsyning av hensyn til global markedsintegrasjon og bedriftens makt.

Vi trenger ikke se lenger enn til India for å se dette i aksjon. Den nå opphevede nylige gårdslovgivningen i India var rettet mot å gi landet den “sjokkterapien” av nyliberalisme som andre land har opplevd.

Den ‘liberaliserende’ lovgivningen var delvis rettet mot å være til fordel for amerikanske landbruksinteresser og fange India inn i matusikkerhet ved å tvinge landet til å utrydde sine matbufferlagre – så avgjørende for nasjonens matsikkerhet – og deretter by på mat på et ustabilt globalt marked fra agribusiness handelsmenn med sine utenlandske reserver.

Den indiske regjeringen ble bare forhindret fra å følge denne ruten av den massive, årelange bondeprotesten som fant sted.

Den nåværende krisen er også drevet av spekulasjoner. Navdanya siterer en  undersøkelse fra Lighthouse Reports  og  The Wire  for å vise hvordan spekulasjoner fra investeringsselskaper, banker og hedgefond på landbruksvarer tjener på stigende matvarepriser. Fremtidige råvarepriser er ikke lenger knyttet til faktisk tilbud og etterspørsel i markedet, men er kun basert på spekulasjoner.

Archer Daniels Midland, Bunge, Cargill og Louis Dreyfus og investeringsfond som Black Rock og Vanguard fortsetter å utføre enorme økonomiske drap, noe som resulterer i at brødprisen nesten dobles i noen fattigere land.

Den kyniske “løsningen” som global agribusiness fremmer på den nåværende matkrisen er å oppfordre bøndene til å produsere mer og søke bedre avlinger som om krisen er underproduksjon. Det betyr mer kjemisk innsats, flere genteknologier og lignende, som setter flere bønder i gjeld og fanget i avhengighet.

Det er den samme gamle industriløgnen at verden vil sulte uten produktene og krever mer av dem. Realiteten er at verden står overfor sult og økende matvarepriser på grunn av systemet store landbruksnæringer har innført.

Og det er den samme gamle historien – å skyve ut ny teknologi på jakt etter et problem og deretter bruke kriser som begrunnelse for utrullingen mens de ignorerer de underliggende årsakene til slike kriser.

Navdanya angir mulige løsninger på dagens situasjon basert på prinsipper om agroøkologi, korte forsyningslinjer, matsuverenitet og økonomisk demokrati – politikk som har blitt beskrevet utførlig i mange artikler og offisielle rapporter gjennom årene.

Når det gjelder å kjempe tilbake mot angrepet på vanlige menneskers levestandard, samler det seg støtte blant arbeiderbevegelsen på steder som Storbritannia. Jernbaneforbundsleder Mick Lynch etterlyser en arbeiderklassebevegelse basert på solidaritet og klassebevissthet for å slå tilbake mot en milliardærklasse som er svært klar over sine egne klasseinteresser.

For lenge har “klasse” vært fraværende i den vanlige politiske diskursen. Det er bare gjennom organisert, samlet protest at vanlige mennesker vil ha noen sjanse til meningsfull innvirkning mot den nye verdensordenen av tyrannisk autoritarisme og de ødeleggende angrepene på vanlige menneskers rettigheter, levebrød og levestandard som vi er vitne til.

Den anerkjente forfatteren Colin Todhunter har spesialisert seg på utvikling, mat og landbruk. Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG) i Montreal.

Er du fornøyd med innholdet som deles på politikeren kan du bidra til nettstedets utgifter med en liten donasjon via PayPal-kontoen. Alle donasjoner brukes utelukkende til å betale for domener, abonnementer, bilderettigheter og vedlikehold av nettsiden. Link til paypal.

https://www.paypal.me/politikeren

Les artikkelen direkte på Politikeren