Derimot: Vindturbiner til havs.Er det klimatiltak eller økonomisk omfordeling fra fattig til rik? – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Kraftutbygging og strømbehov

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EU sitt medlemsbrev

Siden 1970-tallet har det vært folkelige protester og  demonstrasjoner mot kraftutbygging.
Aksjonene ved Mardølavassdraget og Alta-elva er de mest kjente. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som i sin tid sendte polititropper fra Oslo for å fjerne Alta-aktivistene, har seinere innrømt at Altautbyggingen var tvilsom: «Her var man under et tidspress på grunn av fremstillingen av kraftbehovet. Det er klart at dette presset også medvirket», sa hun på Dagsrevyen 10 år seinere.

Tiltross for usikkerhet rundt behov, fortsatte kraftutbygginga. Nå med vind og ikke vann.
Rundt årtusenskiftet kom den første vindmølleparken, på Smøla. Over 1300 vindturbiner – de fleste utenlandskeide – har fram til nå blitt installert i naturområder over hele landet. Gunstige skatteregler har vært en pådriver. Drøye tiendeparten av dagens strømproduksjon kommer fra landbasert vindkraft.

Etterhvert som blant annet klima- og  naturødeleggelser ble fokusert, har også vindkraftutbyggerne møtt økt motstand. 
På Haramsøya utafor Ålesund og på Fosen i Trøndelag ble lovligheten brakt inn for rettsapparatet. På Haramsøya vant utbyggerne. På Fosen tapte de. Videre vindkraftutbygging på land er nå lagt på is. For stor juridisk og politisk risiko, eller for liten fortjeneste?

I stedet har kraftlobbyen med regjeringa og Stortingsflertallet som supportere, lagt sine øyne på havområdene utafor norskekysten. Havvind – produsert både fra bunnfaste og flytende plattformer – skal visstnok bli vårt nye oljeeventyr. Stikkordene er grønt skifte, et nærmest umettelig kraftbehov, og ønske om at Norge skal bli verdensledende på  havvindteknologi. Etter flere utsettelser fikk eventyret klarsignal sist onsdag. Da ble resultatet av utbyggingsauksjonen på feltet «Sørlige Nordsjø II» gjort kjent.

Budgivings-prosessen gikk ikke helt som regjeringa ønsket. Først måtte de økonomiske rammene for statsstøtte utvides. Fra 15 til 23 milliarder kroner. 

Dernest måtte en godta en langt høyere kilowatt-timepris enn de opprinnelige vedtatte 66 øre. Til tross for dette trakk flere selskaper seg. Ingen norske nådde opp. De var for dyre i et konkurransestyrt EU/EØS-Norge der fri flyt og lavest mulig pris trumfer ønsket om nasjonal kompetanse.
Belgisk/nederlandske Ventyr vant anbudet. Med en kilowatttime-pris på 115 øre, eller nær det tidobbelte av produksjonsprisen for vår vannkraftstrøm.

Ulønnsom virksomhet. De holder ikke hva som ble lovet. (Foto: iStock)


I Europa er
 briter og dansker store på havvind. Så langt er resultatene lite oppløftende.
Britiske havvindturbiner produserer eksempelvis 1/3 mindre strøm enn kalkylene for Nordsjøfeltet. Samtidig må britene gi 2,5 ganger mer i subsidier for i det hele tatt å få interesserte utbyggere.
Ingen av de britiske havvindprosjektene har vært lønnsomme, til tross for at britene er vant til langt høyere strømpris enn oss.
Den største danske havvind-utbygger, Ørsted, tapte i fjor over 30 milliarder kroner, mye på grunn av sterke kostnadsøkninger. Ambisjonene nedskaleres, 800 arbeidere sies opp, uferdige prosjekter avsluttes.
 
Regninga for norsk havvind-satsing skyves over på oss forbrukere.
Om spotprisen er 115 øre eller høyere, må vi minst betale det samme. 
Om spotprisen er lavere, subsidierer du og jeg mellomlegget over skatteseddelen og risikerer fortsatt høy strømregning.
Dette i sterk kontrast til tyske jernbaner som kjøper strømmen vår for 30 øre,  samt til Googles nye datasenter i Skien som antageligvis skal betale det samme.

Den årlige havvind-produksjonen fra Nordsjøfeltet er kalkulert til 7 terrawatt-timer. Det er over 10 Alta-kraftverk, eller om lag 5% av landets totale strømforbruk.
Datasenteret i Skien krever like mye, og gir i tillegg få arbeidsplasser.
Hva om våre politikere i stedet hadde sagt nei til Google?
Da kunne vi glemt denne havvind-utbygginga og spart 23 milliarder. 
Så kunne kraftgigantene i stedet solgt «Google-strømmen» til oss for «Google-pris». 30 øre kilowatt-timen.

Er dette et virkemiddel til å flytte store offentlige penger over til private kontoer?

Når det gjelder grønt skifte og antatt fremtidig strømbehov, er også mye uklart.

Er det sånn at grønt skifte er nødvendig for å hindre en klimakatastrofe, eller er det mer en omfordeling av verdier? Som gjør de rike rikere, og de fattige fattigere?
Er det fortsatt sånn at kraftbehovet, 50 år etter Alta, er overvurdert og at kraftlobbyen alltid vil presse på for nye utbygginger?

  • Statnett hevder vi vil få kraftunderskudd allerede om 3 år. I de kommende 25 år vil de doble vår strømproduksjon. Elektrisifisering av oljenæringa, batterifabrikker, datasentre og kraftintensive næringer som for eksempel hydrogenproduksjon – ikke folks strømforbruk – vil legge beslag på stadig mer kraft.  
  • I fjorårets rapport anslo den  statlige Energikommisjonen at vi måtte bygge ut 25% mer kraft innen 2030. I tillegg ønsket de sparetiltak sånn at dagens forbruk kan reduseres med en femtedel. 
  • Naturvernforbundet mener vi har nok kraft. Framfor utbygging etterlyser de større innsats når det gjelder energiøkonomisering.


Uansett prognoser:
 Et eventuelt økt kraftbehov forsvarer ikke flere milliardsubsidierte naturødeleggelser. Verken på landjorda eller til havs. Kjernekraft, som enkelte løfter fram som alternativ, trenger i beste fall mer tid for å modnes.

Vi nordmenn har nok strøm i de kommende 25 årene om 

  • Statnetts vyer nedjusteres
  • Vannkraft-turbiner og strømnett oppgraderes
  • Energisparingstiltak fokuseres
  • Norge kun eksporterer overskuddsstrøm 
  • ACER og Nordpool holdes på mange armlengders avstand. 

Kraftunderskudd og strømmangel er og blir en bløff, konstruert av det samme presteskapet som tjener seg søkkrike på økt kraftutbygging og høye strømpriser.

Nordsjøfeltet – om det overlever – må gjerne produsere sine terrawatt-timer. For eksempel til elektrifisering av plattformer til havs. Kostnadene må imidlertid tas av de med størst betalingsevne: Den lukrative olje- og gassnæringa. 
Ikke gjennom milliardsubsidier fra oss vanlige forbrukere. 

 Forsidebilde: iStock

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar