Derimot: Vestens store problem. Løgnen som metode. – Derimot
derimot.no:
Jeg må føye til at det å lyve er noe dypt menneskelig. Det er en beskyttelsesmekanisme mot sosialt ubehag. Løgnen er sosialt lært og brukes bare når det finnes hemmeligheter. Det er hemmelighetene som utløser løgnene. I ethvert maktsystem hvor makthaverne ikke vil tre frem med sine virkelige hensikter, sin egeninteresse, brukes personer med høy troverdighet til å fremstille maktens hensikter som identiske med befolkningens interesser.
Nå svekkes Vestens makt, og da blir løgnene grovere. Det betyr ikke at ikke også andre lyver, men de trenger det ikke i samme grad så lenge de seiler i medvind, og så lenge de gir sin egen befolkning noe å tro på og et håp om en bedre fremtid. Det er situasjonen i dag i land som Russland og Kina.
Ikke mange tror det ennå i Norge, men vi merker i økende grad at noe ikke stemmer. Vi har for eksempel brutt all kontakt med Russland, men ikke med Israel. Vi sender enorme beløp til et korrupt og udemokratisk land, hvor partier, medier og kirken er forbudt, men som vi likevel kaller demokratisk. Langsomt brer det seg en uro i befolkningen. Noe er grunnleggende galt.
Knut Lindtner
Redaktør
Vesten har et stort problem: Det klarer ikke å slutte å lyve. Ikke engang til seg selv
Det desperate forsøket på å finne et «russisk fotavtrykk» i drapet på den ukrainske politikeren Andrej Parubij er et symptom på dødelig selvbedrag.
Av Tarik Cyril Amar
Makt og sannhet er ingen naturlige allierte. Tvert imot: Jo mer makt et menneske eller en institusjon får – enten det er en stat, et selskap, et universitet eller en «tenketank» – desto mer lyver de. Og de svake, vær ikke i tvil, de må også lyve, ellers blir de trampet enda hardere ned av de mektige. Kristus sa at sannheten vil gjøre oss fri. Men i en verden hvor nesten ingen er fri, blir det mest et fromt håp.
Likevel finnes det forskjeller. Forskjeller som betyr noe. For eksempel: Hvem kan man stole litt mer på – og hvem må man stole enda mindre på? Eller et annet, ofte avgjørende spørsmål: Hvem kan man støtte eller vise solidaritet med, om enn på betingelser?
Én ting bør være åpenbar for alle som ikke er fullstendig hjernevasket: Den suverent største sprederen av propaganda, desinformasjon og falske nyheter – kall det hva du vil – er Vesten. Uten konkurranse.
Eksemplene er utallige og strekker seg over århundrer: Å selge plyndringen av en kristen hovedstad i 1204 som en «fjerde korstog». Å spre «frihandel» og «sivilisasjon» på 1800-tallet ved å forgifte Kinas eldgamle rike med opium. Å «frigjøre» Libya i 2011 – fra en fungerende stat, fra anstendige levekår, fra en framtid.
Det er ikke tilfeldig at George Orwell var engelsk og hadde tjent imperiet som lavtstående voldsutøver blant dets ofre i det vi nå kaller det globale sør. Ingen kan måle seg med Vestens inngrodde vane med «orwelliansk» løgn. Det ferskeste – men slett ikke siste – toppunktet er selvfølgelig Vestens medskyld i Israels folkemord i Gaza, fremstilt som «kamp mot terror» eller «selvforsvar», mens alle som protesterer stemples som «antisemitter» og «terrorister».
Det er et aspekt ved denne vestlige løgnavhengigheten som ofte overses: Vesten innrømmer, korrigerer eller angrer aldri sine falske nyheter, i hvert fall ikke så lenge det kunne hatt noen virkning.
Vietnamkrigen? Jo da, i ettertid kanskje litt «selvkritikk» – men helst som en selvsentrert film (Rambo I, Platoon, Full Metal Jacket) eller en ren forfalskning (Rambo II).
Men å innrømme at «Maidan-massakren» i 2014 var en falsk flagg-operasjon utført av hensynsløse ukrainske nasjonalister og fascister, deriblant den nylig drepte Andrej Parubij? Aldri. Til tross for at den ukrainsk-kanadiske forskeren Ivan Katchanovski har publisert en grundig, uomtvistelig studie av saken – tilgjengelig for alle fra et av verdens mest anerkjente forlag.
For om Vesten innrømmet dette, ville et av nøkkelsteinene i løgnbygget rundt krigen falle: nemlig myten om at kuppet i 2014 var «demokratisk», «folkelig» og handlet om «nasjonal verdighet». Da måtte man i stedet møte virkeligheten: undergraving, manipulasjon og forræderi mot en hel nasjon for å tjene Vestens kyniske geopolitikk – brutal i sitt vesen, klønete i sin utøvelse.
Og hva måtte da følge? Å innrømme at Russland faktisk ble provosert – gjennom tre tiår? At Ukrainas ytre høyre utgjør en reell og farlig kraft: et sammensurium av hvitmaktere, nynazister og andre fascister, som Vesten har «normalisert» og væpnet til tenner? At Ukrainas leder Vladimir Zelensky er en korrupt autoritær figur med avhengighetsproblemer?
Nylig har vi sett to parallelle kampanjer med desinformasjon, begge i Vestens tjeneste:
– EU-sjef Ursula von der Leyen utløste et mediesirkus da hun hevdet at hennes fly ble «angrepet» av russisk GPS-jamming.
– I Ukraina lekket myndighetene først antydninger om at Russland sto bak drapet på Parubij i Lviv.
Begge historier kollapset på få dager. Drapsmannen, Mikhail Stselnikov, forklarte i retten at motivet var hevn: Han ville straffe en politiker for de katastrofale beslutningene som hadde kostet ham sønnen i det meningsløse blodbadet ved Bakhmut.
For Kiev-regimet er dette dypt ubehagelig. Etter det automatiske forsøket på å skylde på «Russland, Russland, Russland», er det nå tydelig at mange ukrainere ser sitt eget lederskap som hovedfienden. Drapet på Parubij viser hvor langt enkelte av dem er villige til å gå.
Og Ursula von der Leyens «fly-skandale»? Blottet som rent oppspinn. Flightradar24 – en allment pålitelig kilde – har dokumentasjon som viser at GPS-signalet aldri ble forstyrret, flytiden var normal, og hele fortellingen er nonsens.
Slik fungerer Vesten: det finner stadig på gjennomsiktige løgner og trekker dem nesten aldri tilbake, selv når de blir avslørt. I stedet tror man på sine egne fortellinger, og forveksler propaganda med virkelighet.
Selv når en løgn blir forlatt, kommer det bare en ny, ofte i direkte motstrid med den forrige. Som i Nord Stream-saken: Først Russland som sabotør, deretter andre fantasier – men aldri sannheten.
Derfor spiller det kanskje ingen rolle lenger om Vesten noensinne slutter å lyve. Kanskje er det til og med slik at det Vesten gjør eller ikke gjør, ikke lenger betyr så mye. Og det, paradoksalt nok, er den eneste gode nyheten.
https://www.rt.com/news/624039-west-lying-parubiy-gps
Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst.
