Derimot: Verden forandrer seg og stiller nye krav til oss. Klarer «Nei til EU» å ta utfordringene? – Derimot
derimot.no:
Hvor står Nei til EU – tar vi debatten om de nye utfordringene?
Av Olav Boye
Det er ingen nyhet at den politiske eliten og næringslivstoppene vil ha et Europa Forente Stater, som skal erstatte de europeiske nasjonalstatene. Jean Monnet foreslo i 1955 et Europas Forente Stater, men det måtte skje raskt, så europeerne ikke fikk med hva som hadde skjedd. Den strategien mislykkes, – det var stor motstand mot en slik plan i det meste av de daværende seks landene, som i 1957 startet prosessen med Romatraktaten. Resultatet ble en trinnvis prosess for et stadig mer integrert Europa.
Planen om et føderalt Europa kom fra USA, som ønsket en barriere mot Sovjetunionen. I 1949 dannet tolv land Atlanterhavspakten, det som ble NATO. USA hadde det økonomiske og militære grepet på Europa. Her hjemme vokste fram en solid motstand mot den politiske eliten som ville ha Norge med i EEC. Folkebevegelsen mot EEC ble en stor suksess, med 140.000 medlemmer og seier i folkeavstemminga i 1972, med 53.5 prosent Nei-stemmer. Finn Gustavsen sa noen år senere at vi vant folkeavstemminga, men tapte alle år etterpå. I 1988 sendt Gro Harlem Brundtland ut en melding til alle departementene om harmonisering av norske lover og forskrifter med EECs regelverk. Det var et solid svik til prinsippet om at en avgjørelse i folkeavstemminger bare kunne endres av en ny avstemming. En total mangel på respekt for folkeviljen. Hvor var Nei til EU-fronten mot dette sviket?
I 1994 trådde EØS-avtalen i kraft. Norge fikk adgang til EUs indre marked. Deltakelse i EUs indre marked uten medlemskap i EU er bare mulig fordi de deltakende EFTA-landene aksepterer at EUs direktiver og lover fortløpende tas inn i EØS-avtalen og deretter tolkes og anvendes likt i EØS og EU-rettslig sammenheng. EFTA-siden har ingen innflytelse på utformingen av EU-regelverket, noe som er grunnlaget for diskusjonen knyttet til EØS-avtalens demokratiske underskudd. Nei til EU forteller oss at Norge må benytte handlingsrommet i EØS-avtalen. På sikt klarer EU å få sakene på plass, så handlingsrommet er en myte beregnet på EØS-tilhengerne i egne rekker.
Norge er i dag et markedsliberalt land, noe som svekket vårt nasjonale folkestyre, ikke minst i forhold til at «All makt er samlet i denne sal», det vil si Stortinget. For noen år siden fastslo Kommunenes Sentralforbund at mer enn sytti prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner var styrt av EU-regler. Hva er prosenten i dag? Hvordan blir dette fulgt opp av Nei til EU, Nei-partiene og deres lokale organisasjoner?
EØS-avtalen er med Schengen-avtalen og 20 andre avtaler med EU, som viser at Norge er uformelt med i EU. I Nei til EU er folk som sier Ja til EØS godkjent som fullverdige medlemmer og tillitsvalgte. Det er en stor tabbe av Nei til EU, som ikke har fått med seg at EØS-avtalen og norsk tilpasning til EU vokser for hver dag. Folk som sier Ja til EØS-avtalen undergraver Nei til EUs kamp mot markedsliberalismen og forslaget om et føderalt EU. EØS-avtalen er ikke et kompromiss, den er EU. Hver mandag sender Lovdata ut en liste på nye EØS-regler, det vil si dommer fra EU- og EØS-domstolene og nye direktiver og forordninger. Antall nye EU-regler øker for hver dag, siste uke var det 120 nye på listen fra Lovdata som skal inn i norsk lovverk.
Det er en kjent sak at EU deler opp politiske saker i mindre saksområder, som første jernbanedirektiv, andre, tredje og så videre. Det gjør de politiske kampsakene lettere å få gjennomført både i EU-landene og i utenforlandet Norge. Er Nei til EU i stand til å sette sammen bitene som ligger på Lovdata, for å vise helheten i EUs politiske utvikling?
EU-kommisjonen er EUs høyeste politisk organ, med et antall general-direktorater, som legger fram forslag til nye EU-regler. EU-parlamentet eller Micky Mouse-parlamentet som de sier i Brussel, har 720 godt betalt representanter med liten innflytelse. De kan ikke framme egne forslag til behandling. Det er EU som har underskudd på demokrati.
Traktaten om en forfatning for Europa ble ratifisert av 18 land, men etter at Frankrike og Nederland sa nei i folkeavstemninger, stoppet prosessen opp. I EU aksepterer de ikke nederlag. Lisboatraktaten trådte i kraft 1. desember 2009. Det er ingen tvil om at den peker mot Europas Forente Stater. Først må EU overvinne den folkelige motstanden mot en europeisk superstat. Hvorfor får vi ikke en meningsmåling for og mot Europas Forente Stater? Det vil utvilsomt styrke Nei til EU og Nei-holdningene i det norske folk.
Sytten av de mektigste industrikapitalistene møttes i Paris i 1983, de dannet European Round Table of Industrialist. De stilte en rekke krav til EU i krise, noe som førte til Enhetsakten, som la grunnlag for det indre marked, EEC. De ønsket seg et europeisk marked for kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. De ville fjerne nasjonalt regelverk og opprette fri flyt over hele Europa. ERT kom med utspill til det som ble Maastricht-avtalen og den monetære union og dermed innføringen av Euroen. Det skal skapes en europeisk supermakt med en valuta, en hær og en regjering. Med Maastricht ble det innført europeisk statsborgerskap. Det ble lagt opp til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Den ikke demokratiske kommisjonen ble en slags regjering for Europa.
Det siste er at Ursula van der Leyen tiltrer med ny kommisjon hvor hun har nesten uhemmet kontroll med blokkens politikk. I typisk Brusselvennlige media blir det hevdet at hun har utført et kupp. EU er i ferd med å gå inn i det som kan vise seg å være den mest illevarslende fasen i sin urolige historie. Hun forvandler kommisjonen fra å være et kollegialt organ til et presidentkontor for kommisjonens leder. Det har samtidig ført til store overføringer av suverenitet fra nasjonale til overnasjonalt nivå på bekostning av nasjonalstatenes suverenitet og demokratiske styring.
Se på EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ursula van der Leyen har brukt Ukraina-krisen til å til overnasjonaliseringen av utenrikspolitikken, til tross for at kommisjonen ikke har noen kompetanse over slike saker. Samtidig som en sikrer underordning til USA og NATO. Etter krav fra USA anser EU at Russland er den primære trussel. Terroraksjonen mot Nord-Stream ble utført av USA, med mulig bistand fra Norge, for å skade Tyskland og Europas næringsliv og kutte båndene til Russland.
Ulrika van der Leyen søker å sentralisere EUs budsjettpolitikk. To tredjedeler av EUs strukturfond gir penger direkte til regionene, for å gjennomføre EU-godkjente prosjekter. Den nye budsjettplanen for 2028-34 foreslår å opprette en nasjonal pot for hvert medlemsland. Pengene vil ikke bli gitt til lokale organer, men til nasjonale myndigheter og diktat fra EU. Det vil gi kommisjonen et kraftig verktøy for å presse land til å følge EUs markedsliberale og føderale agenda. I løpet av de siste 15 årene har kommisjonen utnyttet EUs mange kriser til å øke sin innflytelse over kompetanseområder som tidligere var forbeholdt nasjonale myndigheter.
Verden står ovenfor den fjerde industrielle utviklingen, med teknologiske utfordringer. Her er det skremmende og uoversiktlig elementer som kunstig intelligens og elektroniske nyheter som dreper insekter, dyr og skader menneskene. Det må bli en del av debatten om Norge og EU?
I Glenn Diesens bok: Europe as the western peninsula of Greater Eurasia, stiller han spørsmål om den økte økonomiske aktiviteten i det eurasiske kontinentet trekker Europa og EU inn i det vestlige delen av Eurasia. En samling av Russland, India, Kina i en ny og større region, BRICS, skaper en ny kraft, som endrer den 500 årlige imperialistiske vestlige dominansen. Den omfattende eurasiatiske regionen vil utfordre EUs rolle under USAs styring. Samarbeidet i BRICS skape store utfordringer for den vestlige verden, spesielt i forhold til USAs klart reduserte lederrolle på den globale arena. Hvordan skal Norge, Europa og EU plassere seg i den nye politiske utviklingen? Er det en debatt Nei til EU og politiske partier i Norge vil ta eller er det en debatt vi må ta?
Forsidebildet er KI-generert
