Derimot: Var det slik det foregikk? Håndgrepet som løftet Støre og AP fra 17 til 30%. – Derimot
derimot.no:
Ap mot stor oppslutning
— en bevisst plan?
Av red. OBB, Politikus
I Nettavisen 29.07.2025 filosoferer Erik Rolfsen, førstekandidat på Venstres liste til stortingsvalget for Møre og Romsdal om det som skjedde vinteren 2025 med Arbeiderpartiets ledelse. Erik Rolfsen er fra Kristiansund, en by med 24 000 innbyggere. Byen som Ole Gunnar Solskjær er fra, har i årevis vært i toppen av norsk elitefotball for menn. Også i politikereliten.
Ikke bare Venstres førstekandidat Erik Rolfsen er fra Kristiansund. Rolfsen peker på en annen han kjenner fra oppveksten i Kristiansund. Nemlig Jan-Erik Larsen, leder av det politiske lobbyfirmaet Kruse Larsen. Venstrekandidaten omtaler Jan-Erik Larsen som «Norges beste politiske strateg».
Jan-Erik Larsen — Norges beste politiske strateg?
Situasjonen var at Støre sleit med meningsmålinger på godt under 20 prosent. Da ble Raymond Johansen vurdert av noen som en aktuell ny partileder og noen heia på Trond Giske. «Sittende leder Støre har ikke støttespillere i noen av Aps mange sjikt. «Alle» er enig om at det er minutter for Støre må gå av som partileder og statsminister.»
Nå veit vi svaret. Støre er nå formelt Aps mest suverene leder. Ingen husker lenger Raymond Johansen eller Trond Giske.
Hva skjedde?
Venstrepolitiker Erik Rolfsen, som kjenner lobbyisten Jan-Erik Larsen fra oppveksten, skriver i Nettavisen at utfallet har «fått tankene mine til å vandre. Om det følgende er en skarp analyse eller vill konspirasjonsteori får leseren ta stilling til – og fremtiden vise!» «Jeg mener at han er den mektigste personen i norsk politikk uten et offisielt verv av betydning.»
Dette tror jeg har hendt:
I januar 2025 var Arbeiderparti på et så lavt nivå på meningsmålingene at det ikke lenger kunne aksepteres. En drastisk snuoperasjon måtte til. Ingen i ledelsen i Ap eller LO var i stand til å se en vei ut av uføret. Noen amatørstrateger innen partiet begynte å kreve Støres avgang.
Larsen, Norges beste politiske strateg, ser imidlertid hva som må gjøres. Problemet er ikke lagkapteinen (Støre), men laget
(Regjeringen). Sp med sine svake statsråder må ut.
Det er ikke vanskelig å få til. Det settes opp en enkel felle som Sp går rett inn i og ut av Regjeringen.
Videre:
Deretter lanseres en dårlig, men lett forståelig løsning på strømdebatten. Norgespris. Dermed går futten ut av kritikken mot Ap for de påstått høye strømprisene.
Så kommer selve genistreken: Larsen har greid å overtale sin gode venn gjennom flere tiår, Jens Stoltenberg, til å steppe inn som finansminister.
Så legger Rolfsen til at Stoltenberg tar med seg sin sekretær, Sissel Kruse-Larsen som statssekretær i Finansdepartementet. Og ja, hun er dattera til Jan-Erik Larsen! Rolfsen mener det er naturlig at hun blir den neste lederen i Arbeiderpartiet.
Kan det ha skjedd …?
Kan det ha skjedd at Stoltenbergs nære støttespiller Larsen ikke bare har sett problemet til Støre, det gjorde jo mange, men at han kan ha sett løsninga, og enda viktigere: ha hatt nok makt til å få den gjennomført? Det er ikke utenkelig. I så fall sier det mye om norske politiske forhold, hvordan norsk politisk personkabal blir til, og også litt om hvordan politikk blir til.
I dette tilfellet er det vanskelig å se at det dreier seg om reelle politiske kamper, klassekamper om økonomisk fordeling av produksjonens overskudd. Men en kamp om å skaffe seg makt til å påvirke noen økonomiske og politiske kamper. Og å få de politiske journalistene på kort tid til å gå fra å ha omtalt Støre som en udugelig taper av en tåkefyrste og til et politisk geni av en rå maktpolitiker.
Nå er det valg igjen. Vi kan velge mellom uforpliktende løfter utforma av en blanding av lobbyister som partiledelsen har tvingi på partimedlemmer som er medlemmer som et karrieretiltak. Valgresultatet viser ikke hvilken politikk vi får. Skrift i sand på en havstrand er mer pålitelig enn løfter om politikk. For ett er sikkert: Vi får ingen vesentlig politikkendring uansett hvem som kommer i regjering. Det blir bare en kamp om hvem som kan gjøre mest for å innynde seg i EU og hos Trump, og hvem som kan gi mest av oljefondet til disse og andre i verden.
Forsidebilde: Sean Benesh
