Derimot: Ut med folkevettetInn med dobbelt-moralen!

Derimot.no

derimot.no:


Er det alminnelige og sunne folkevettet på vei ut? Blant våre fremste tillitsvalgte og alliansepartnere
I så fall: Bør sånt få følger for tenkinga omkring hvordan makt bør forvaltes og fordeles?
Og i vårt forhold til andre nasjoner?

Av Jan Christensen

Folkevalgte 
– som svindler med støtteordninger, 
– som bryter habilitetsregler og gir lukrative verv til venner, 
– som bruker innsideinformasjon til å kjøpe våpenaksjer og til annen personlig vinning, 
– som jukser seg til akademiske grader.

Alt dette har gjennom de siste månedene vært viktige temaer i vår offentlige debatt. Ytterligere politikerforakt er et resultat. 

Selv om de fleste involverte har blitt tvunget til å gå av, har vi fortsatt en helseminister Kjerkhol med sine kopieringer og en kunnskapsminister Brenna med sitt maktmisbruk. Juks er ikke deres eneste feilskjær. 
Om Kjerkhol får gjennomslag for sine sykehusplaner, vil mange utkantstrøk bli avfolket. Når Brenna mener folk står i matkø fordi de vil bruke pengene på «luksus», forteller det om en moraliserende Arbeiderparti-nestleder som fjerner seg fra egne  velgere.

Opposisjonen er ikke stort bedre. Her står «siviløkonom» Sindre Finnes – den bedre halvdelen til Høyres Erna Solberg – i en særstilling. Først gjennom daglige kjøp og salg av aksjer. Statsministerkone med insideinformasjon ingen hindring. Heller ikke at offentligheten ble gitt inntrykk av det motsatte. Reglene for aksjehandling er strenge. Økokrim satt på beviser. Mistenkelige salg og kjøp. Allikevel ble alt henlagt. Sjefen for Økokrim, Pål Lønseth, har bakgrunn som ledende Arbeiderpolitiker. Kameraderi?

Et annet regelverk sier at visse titler er lovbeskyttet. Du kan ikke kalle deg helsefagarbeider eller sjukepleier om du ikke har godkjent utdannelse. Dette gir trygghet for de som trenger sånn ekspertise. På samme måte er det med siviløkonom-tittelen. Du må ha fullført utdannelsen. 
Finne smykket seg med tittelen i over 30 år, attpåtil med spesiell statusring, uten å være ferdigutdannet. 
Erna visste, men «antok at feilen skyldes antagelser». Fra hvem? Fra mannen, som levde i en drømmeverden og ønsket  han var noe han ikke var?

Historiene vitner om stormannsgalskap. 
Å lure til seg fordeler i kraft av stilling. 
Å gjøre seg bedre enn det en egentlig er. 
At Høyre fortsatt ser seg tjent med Erna som statsministerkandidat, nå også med støtte fra Kristelig Folkepartis Bollestad, er nok et eksempel på politisk og moralsk forfall. 
Våre fremste politiske tillitsvalgte kan ikke løsrive privatliv fra politisk liv.

Kjente offentlige tjenestepersoner har også sine svin på skauen. 
– Forsvarssjef Kristoffersen som fikk landets høyeste militære utmerkelse for Afghanistan-innsats. Han hadde fanget en viktig Taliban-leder, fikk vi vite. Seinere har det kommet fram at offeret var en uskyldig musiker, noe han høyst sannsynlig kjente til da han i 2011 ble hedret av Kongen. Krigskorset med sverd er ikke levert tilbake.
– Telenor-sjefsdirektør Brekke som fusket med eksamenspapirer og som har fremstått som mer utdannet enn det han egentlig er. Var det derfor han fikk jobben?
– Departements-byråkrater som virker mest opptatt av å hevde EUs interesser, ikke våre egne. Embetsverket er i utakt med folkeviljen.
– På statsministerens kontor, SMK, der toppjuristene i årevis har følt seg hevet over lover om arkivering og offentlighet. Avslørende korrespondanse har blitt fortiet. For å hindre at statsministeren ses i kortene?

De nevnte eksemplene setter søkelys på doble standarder. Samme regel gjelder ikke for alle. Noen er «likere» enn andre, for å si det med George Orwell.

Linjene kan trekkes videre – til utslettelsen av Gaza, palestinernes lidelser og våre nære alliertes handlinger. 
Gamle og undertrykkende kolonimakter som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Nederland – sammen med Israel og blant andre USA, Finland, Sverige, Island og Sveits – vil nå sulte ut sivilbefolkningen. Påskuddet er ensidige anklager fra Israel. Regjeringa holder heldigvis fast på våre forpliktelser og fortsetter norsk støtte til UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. 

Dessverre er hovedregelen motsatt: Unfallenhet. Flertallet av våre stortingspolitikere støtter Israel i tykt og tynt. «Israel må ha rett til å forsvare seg», hører vi. Hvem snakker om palestinernes rett til motstandskamp?

Den nylige stortingsbehandlingen var avslørende. Verken Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet eller Kristelig Folkeparti ønsket etterforskning av krigsforbrytelser i Gaza, på Vestbredden og i Israel. Det samme flertallet ville heller ikke forplikte seg til økt Gaza-bistand – verken til gjenoppbygging eller til humanitær nødhjelp.
 
I stedet synes mange det er greit at vår samhandel med Israel setter nye rekorder, at vårt Oljefond profiterer milliarder på investeringer i okkuperte områder, at norskproduserte bomber dreper tusener – og at vi synger freds- og kjærlighetssanger sammen med Israel i Grand Prix.

Hvor er de modige enkelt-representanter fra Stortingets flertallspartier? Som tør å bryte med partipisk og karriere framfor å gå over lik? De finnes neppe. Folkemening, velgere og egen integritet er erstattet av partidiktatur.

I sin tid var Norge et foregangsland i boikott av det daværende apartheidregimet i Sør-Afrika. Vi vågde, viste vei og vant. Sør-afrikanerne har kjent rasismen på kroppen og er i dag blant Israels sterkeste kritikere. Vi har blitt en diffus skygge av fortiden.

Hvilken sammenheng er det mellom Nei til EU og Brenna, Finne og Gaza, spør noen.  Dette har jo ingen ting med vår EU-motstand å gjøre? 

Vi som er organisert i Nei til EU, forenes i kampen mot norsk innmelding i EU. Samtidig har vi slått fast at Nei til EU skal bygge på viktige prinsipper som folkestyre, solidaritet og antirasisme. 
 

  • Når politikere og nærstående bløffer og bruker politiske verv til å gi personlige fordeler for seg og sine, svekkes respekten for folkestyret.
     
  • Når ledende tjenestepersoner juger om seg sjøl eller skalter og valter med regelverket, mistes troen på offentlige organers upartiskhet.
     
  • Når Israels ledende politikere behandler palestinere som undermennesker, beordrer mord på tusenvis av uskyldige, vil rense erobra land for ikke-jøder – og attpåtil får norsk sympati – står dette i skarp kontrast til våre synspunkter på solidaritet og rasisme.
     
  • Når mektige allierte, i og utafor EU, i praksis støtter opp om sånt, forteller det litt om hvem vi bør holde på armlengdes avstand.

Russland ble fordømt av alt og alle rett etter den begrensa invasjonen av Ukraina. Også av Nei til EU. 
Om Israels fullskala massedrap og menneskerettsbrudd i Gaza dominerer tausheten. 
Også i Nei til EU.

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs medlemsbrev.

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar