derimot.no:
Eric Zuesse bruker her andre tall på de militære utgiftene enn de offisielle. Hvordan han har kommet frem til disse tallene vet vi ikke, men det er nødvendig å påpeke at etter offisielle tall bruke USA «bare» 12 ganger mer enn Russland på militærvesen. Vi gjengir Wikipedias oversikt over tallene nede i artikkelen gjennom en graf.
Det viktigste her imidlertid eierforholdene til krigsindustrien. Det er her en finner drivkraften til våpenproduksjonen, dvs. hovedmotivet for virksomheten. Med privateid våpenindustri blir hovedrivkraften privat fortjeneste. Med offentlig eid industri blir det beskyttelse.
Det betyr ikke at det ikke er korrupsjon innad i den russiske våpenindustrien. Det er det helt sikkert og vi har hatt en artikkel her på derimot.no om akkurat det. Men med offentlig eierskap forsvinner den viktigste drivkraften bak våpenproduksjonen.
Knut Lindtner
Redaktør
Hvorfor Russland, som bruker en tjuendedel av USA, er militært mer vellykket.
Eric Zuesse
I USA (som produserer og selger halvparten av verdens våpen), er våpenprodusentene privateide og lykkes bare hvis de klarer å berike sine investorer. I Russlands er det regjeringen som er majoritetseier av våpenindustrien.
Deres suksess måles ved at Russlands vinner kriger. De skal tjene regjeringen, som kontrollerer disse selskapene. I USA tjener de private investorer, som kontrollerer regjeringen ved lobbyvirksomhet og politiske donasjoner.
I Amerika kontrollerer våpenprodusentene regjeringen for å kunne kontrollere sine markeder: Markedene er deres egen regjering og sekundært dens ‘allierte’ eller vasalregjeringer (som også kjøper produktene deres). Russland privatiserte aldri sin krigsindustri, så den tjener regjeringen – offentligheten og ikke investorer.
Helt siden USAs mislykkede krig mot Vietnam, har den amerikanske regjeringen vært vant til militær fiasko. Den krigen begynte i 1954 da president Eisenhower «sendte 700 militærrådgivere til Sør-Vietnam» uten å søke kongressgodkjenning, og i strid med det amerikanske konstitusjonelle kravet om at det ikke skulle være noen stående hær i USA.
Ike (Eisenhower) stolte på sin umiddelbare forgjenger president Trumans presedens som gjorde det samme (brutt grunnloven) ved å sende en styrke for «politiaksjon» (lyve at det ikke var militært) for å starte krigen hans for å erobre Korea. Ike skjulte deretter for JFK (president Kennedy, red.) denne og andre feller som ventet ham i Vietnam og på Cuba.
I følge JFKs beskrivelse av hans møte 19. januar 1960 med Ike før han tiltrådte vervet, sa JFK angående Vietnam: «Eisenhower nevnte det aldri, uttalte aldri ordet Vietnam.» Ike nevnte aldri de 700 troppene i Vietnam, men JFK fant ut at han hadde arvet disse.
Da Kennedy i mai 1961 sendte 500 flere amerikanske rådgivere til Vietnam fortsatte han bare Ikes grunnlovsstridige politikk der; det var minste motstands vei. Snart fikk han imidlertid vite at det var en fryktelig feil, og at Ike i det stille hadde etterlatt et minefelt for ham og hadde som mål å gi etterfølgerne skylden for den katastrofale avgjørelsen (som Kennedy fikk vite for sent).
«I begynnelsen av november 1963 hadde antallet amerikanske militærrådgivere nådd 16 000», men Kennedy visste allerede at han var fanget og ville bli angrepet spesielt av republikanere hvis han endret kurs. Han hadde lært seg knepene og var begynte å tenke på hvordan han skulle endre kurs, da han ble myrdet.
Den krigen endte med et amerikansk nederlag da president Ford trakk de siste amerikanske troppene fra Vietnam med helikoptre 30. april 1975. (Han klarte selvfølgelig ikke å vinne valget. Hans etterfølger, Carter, klarte da ikke å vinne gjenvalg, fordi Ike hadde «stjålet Iran» i 1953 og Carter fikk svi som følge av den resulterende iranske anti-amerikanske raseriet i 1979).
Etterpå var de eneste vellykkede amerikanske krigene to svært begrensede, begge ført av president GHW Bush: en for å gripe og fange Panamas leder og narkotikasmugler Manuel Noriega 3. januar 1990; den andre for å fjerne irakiske styrker fra Kuwait i løpet av 24-28 februar 1991.
USAs andre kriger var fiaskoer, eller i beste fall delvise fiaskoer: Grenada i oktober 1983, Beirut i 1983-4, Libya i 1986 og igjen i 2011, Somalia 1992-95, Haiti 1994-5, Jugoslavia 1995-2000, Afghanistan -2021, Filippinene 2002-2017, Irak 2003-22, Libya 2011-2022, Syria 2012-2022 og Ukraina (kupp) 2014-2022. (De var imidlertid alle suksesser for USAs våpenprodusenter.)
Ingen av USAs invasjoner etter andre verdenskrig er rettferdiggjort, og ingen av dem var i samsvar med USAs grunnlov. Alle ble gjort for å bruke, teste ut og slite ut og erstatte amerikanske våpen, for å øke salgsvolumet og berike politiske donatorer, som fikk valgt til kongressen de som ville stemme på disse invasjonene og for de militære bevilgningene. Systemet lyktes med sitt design: å produsere fortjeneste for de amerikanske internasjonale selskapene, hvis eiere kontrollerer den amerikanske regjeringen.
Og så er det det amerikanske regimets mange andre uerklærte kriger. Disse drives av USA-partnere hvor USA bare leverer våpen og trening. Et eksempel er USAs partnerskap med saudiene for å ta kontroll over Jemen – noe som forårsaker masse-sult i Jemen. (Her ødelegges massevis av amerikanske våpen, og dermed pumpes også amerikanske våpensalg og fortjenester opp.)
Russland har brukt 70 milliarder dollar årlig på hele sitt militærvesen; Amerika har brukt (ikke bare i «forsvarsdepartementet», men i alle avdelinger) rundt 1500 milliarder dollar i året for militæret.
I viktige militærteknologier er Russland verdens ledende. For eksempel, den 23. desember, publiserte South Front en artikkel under overskriften «KINZHAL HYPERSONIC RISSILE VISTE SEG SOM USTOPPELIG I UKRAINA: RUSSISK MILITÆRSJEF». Dette er ikke bare skryt fra Russland; det er sant. (Slike missiler ville være ustoppelig for enhver nasjon.)
Den 17. juni ga den amerikanske militæreksperten Alex Vershinin overskriften ved Storbritannias Royal United Services Institute, «The Return of Industrial Warfare», om hvor underlegen Amerika er militært sett sammenlignet med Russland, og han argumenterte – at USAs ved å erstatte industrialisering (produksjonsøkonomien) med finansøkonomi (økonomien for finansielle tjenester) hadde ført til dette resultatet (uthulet USAs militære kapasitet).
Jeg vil hevde mer spesifikt at den resulterende intense korrupsjonen i USAs militærvesen har ført til dette. Det amerikanske ‘forsvarsdepartementet’ er det ENESTE føderale departementet som ikke kan revideres. Mulighetene for svindel er ubegrensede. Faktisk er det ganske enkelt ikke mulig å spore milliarder av dollar i Pentagon-utgifter. Ingen vet, eller kan finne ut, hvor de ender opp.
En annen grunn til at Russland får langt mer ut av hver militære krone som brukes, er at mens USAs militære er designet for å utvide det amerikanske imperiet over hele verden, er Russland designet for å beskytte nasjonens suverene uavhengighet og for å avverge USAs konstante (helt siden 1945) mål om å gjøre Russland til enda en amerikansk ‘alliert’ (vasall-nasjon). Mens amerikanske milliardærer driver USAs militære for å øke imperiet, driver den russiske befolkningen Russlands militære for nasjonens beskyttelse og selve overlevelse.
Det er ingen bevis – ingen – at Russland, som bruker 70 milliarder dollar årlig på militæret sitt, er militært dårligere enn Amerika, som bruker 1,5 billioner dollar per år på militæret.
I et land hvor en bruker 20 ganger mer for militæret, men som ender opp med militær underlegenhet i stedet for militær overlegenhet, er det viktig å lure offentligheten. Og det er slik det er gjort, og har blitt gjort, i flere tiår nå. USAs militærvesen har vært sett på av USAs befolkning som den høyest respekterte institusjonen av alle. Trikset har vært svært vellykket.
Oversatt, noe forkortet og bearbeidet av reaksjonen.
Forsidebilde: iStock
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.
Post Views: 15
