Derimot: Universiteter på autopilot?»Ethvert fjols kan vite. Poenget er å forstå.» (Einstein) – Derimot
derimot.no:
Akademisk lærevegring
“Analfabetene i det tjueførste århundre vil ikke være dem som ikke kan lese og skrive, men de som ikke kan lære, avlære, og lære på nytt”, skrev Alvin Toffler (1928-2016).
I det akademiske sirkus, kanskje mest i Norge, er læring lite påaktet.
Byråkrater og professorer neglisjerer læring og perfeksjonerer heller ablegøyer som strategiplaner, digitale forelesninger, fusjonering, byggeprosjekter, og annet tidsfordriv.
Innlegget er hentet fra Trønderrød
Studentene er knapt bedre, for dem er det viktigste å skaffe seg eksamenspapir. Nesten enhver kan ta eksamen, poenget må være å forstå og å tilegne seg kompetanse som kan være til nytte for en selv og for andre mennesker.
Albert Einstein (1879-1955) sa: «Ethvert fjols kan vite. Poenget er å forstå» (vår oversettelse).
Norske studenter behøver ikke å «studere» for å forstå, de skal «produsere studiepoeng», slik en artikkel i Khrono etter Korona-pandemien bekreftet: studiepoeng gir penger i kassa hos studiepoengfabrikkene, og studentene får papir på at man er klare til å tre inn i rekkene av de utlærde. Læringsbristen oppdages ikke før de skal stå på egne ben i praksis, der de skal finne løsninger på konkrete problemer.
Noen ganger går det veldig galt, slik som ved Tretten bru…
Nassim Nicholas Taleb har sagt det slik: «folk som er gode til å ta eksamen (og blir byråkrater, økonomer, eller lakeier), forstår sjelden ikkelinearitet og dynamikk» (vår oversettelse).
Som emeritusseladder fra NTNU koser vi oss med refleksjoner fra tribuneplass. Vi fabulerer over årsaker til den innbitte lærevegring.
For 30 år siden var «lærende organisasjoner» et hett tema blant velfriserte konsulenter og andre organisasjonsutviklere. Den store profeten var Peter Senge. Med boka «The Fifth Discipline: The Art and Practice of The Learning Organization» mobiliserte han konsulentbransjen til fremad marsj under stormende jubel.
Realiteten ble mer innvikling enn utvikling…‽
Universitetene har siden hatt en sykelig trang til å lage strategiplaner på alle nivå: fakulteter, institutter, faggrupper. Alle vet at dette bare er tull og tøys, men likevel gjentas ritualet hvert år som en orrhaneleik, med stadig mer omfattende og glorete plansjer, slagord og brosjyrer. Konsulenter og reklamemakere bruser med fjærene og høster oppblåste honorarer.
En bekjent karakteriserte øvelsen som «tilløp uten hopp».
Albert Einstein satte ord på leken: «Det er galskap å gjenta de samme feilene, og hver gang forvente et annet resultat» (vår oversettelse). Vi ser fordelen: strategiplaner og reklame er nyttig som illusjonspleie for direktører, sjefer, og andre som lider av kronisk mangel på meningsfylt beskjeftigelse…
Forut for Peter Senge hadde Chris Argyris (1923-2013) og Donald Schön (1930-1997) forklart at grunnprinsippet i organisasjonslæring ikke er annet enn dobbeltløkke-læring (Double Loop Learning).
Enkeltløkke-læring er å lære av de feil man gjør mens man utfører en oppgave. Da kan man kanskje utføre samme oppgave bedre neste gang…‽
Dobbeltløkke-læring innebærer å ta et steg tilbake, og vurdere om de oppgavene man utfører er formålstjenlige med henblikk på å nå de mål man har satt seg. Man kan muligens prioritere ressurser på en bedre måte og vinne framgang…‽
Peter F. Drucker (1909-2005) formulerte det slik: “Management is doing things right; leadership is doing the right things.”.
Prinsippet er ganske enkelt. Man nøyer seg ikke med å polere det man er satt til å gjøre. Man spør først om dette er noe man bør drive med. Hva ønsker man å oppnå? Hva er den mest hensiktsmessige metoden for å nå målet man setter seg?
Vi praktiserte selv dobbeltløkke-læring de siste tiårene som professorer ved NTNU og vi fortsetter med det på det personlige plan.
Teorien om lærende organisasjoner og dobbeltløkkelæring er velkjent, selv innen norsk akademia, og vi undret oss: Hvorfor er det ingen som praktiserer den? Vår kollega Per Morten Schiefloe ga oss et fornuftig svar: Man er redd for å stille grunnleggende spørsmål.
Her er kjernen av problemet: Akademia lider av lærevegring som bunner i kronisk mangelsykdom: mangel på ærlighet og mangel på mot. Man lyver for seg selv om at alt er vel og bra, man tør ikke ta konsekvensene av å innrømme at det man bedriver egentlig er tøysete spillfekteri.
Fysikeren Richard Feynman (1918-1988) sa det slik: “grunnprinsippet er at du ikke må lure deg selv, og du er den person som er lettest å lure” (vår oversettelse).
Mangelsykdommen er kulturelt betinget: akademias byråkrater og professorer er dressert til blind lojalitet i et skolesystem der det gjelder å svare riktig på gamle spørsmål. Den som spør, er dum. Ingen vil virke dum, man vil heller framstå som lojalt innsiktsfull, og nikker: “javel, slik er det, og det skal vi naturligvis gjøre…”, jfr. Dumskapens dominans…
Enhver som bruker fjonge floskler og PowerPoint med selvsikker mine, kan bløffe seg fram i et samfunn av nikkedukker.
Man bør ikke undres over at begrepet «dobbeltløkkelæring» knapt finnes i den norske delen av det digitale informasjonsrommet…
Den som virkelig vil «effektivisere» kan merke seg Peter Druckers enkle råd: «Ingenting er så nytteløst som å effektivisere noe som ikke burde vært gjort«. Kort sagt: den enkleste effektivisering er å fjerne meningsløse oppgaver…!
Det finnes ikke noe mer effektivt enn det som ikke gjøres; kvalitet og pålitelighet er alltid perfekt, man gjør det riktig hver gang, og det koster ingenting!
Den som vil «redusere kostnader«, bør kutte så det monner…‽
For den modige og ærlige kan vi tilby en enkel oppskrift på å komme fra Prat til Praksis. (den finnes også som PowerPoint, og som Google Slides). Oppskriften er enkel , men vi kan love at den er svært krevende mentalt sett, i alle fall om man tør utøve den i fellesskap…?
Erling N. Dahl, Einar N. Strømmen og Tor G. Syvertsen
(professorer emeriti fra NTNU)
Illustrasjon: Læring, kunnskap, humanisme © Grungemaster| Dreamstime.com
Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst
Forsidebilde: iStock
