Derimot: Tostats-løsningen er ikke en løsning: Et gissel med et flagg er ingen stat. – Derimot
derimot.no:
Vi har klippet dette innlegget fra Moon of Alabama. Det uttrykker den meningen jeg lenge har hatt om løsningen på statens Israels eksistens. Området kan ikke klippes opp i to. Det må lages en felles demokratisk stat for alle som bor der med like rettigheter for alle. Alle som er fordrevet og frastjålet sine eiendommer må få returnere og delta i gjenoppbyggingen av denne staten.
Jeg forstår at dette er meget vanskelig. Men alternativet er slik det fremgår av teksten under er enda mer illusorisk og vil bare føre til nye fryktelige konflikter i tiden fremover og ingen varig løsning.
Knut Lindtner
Redaktør
Hala Jaber – Det verden tilbyr palestinerne er ikke en stat.
Hala Jaber 1. august 2025
Tostatsløsningen er død. Det verden tilbyr palestinerne er ikke en stat.
Konseptet med en tostatsløsning for Israel og Palestina blir ofte presentert som en vei til fred, men det har blitt et tomt løfte, en diplomatisk illusjon som avleder oppmerksomheten fra realiteten av okkupasjon og apartheid. Denne tråden undersøker hvorfor tostatsløsningen aldri var, og ikke lenger er, levedyktig – gjennom en analyse av dens historiske løfter, dagens realiteter og iboende svakheter.
Alt snakket om en tostatsløsning er på sitt beste en illusjon, og i verste fall en avledningsmanøver.
Israels lederskap har gjort det helt klart: de har ingen intensjon – NULL – om å tillate en suveren palestinsk stat.
Selv Netanyahu har sagt det: «Det finnes ikke noe etterkrigs-scenario som vil føre til en palestinsk stat.»
Dette strider mot enhver idé om suverenitet.
Denne holdningen avslører en grunnleggende selvmotsigelse: en «stat» uten suverenitet er ingen stat – det er en omdøpt okkupasjon. Israels handlinger – bosettingsutvidelse, anneksjonspolitikk, daglig vold og folkemorderisk retorikk – viser at systemet er designet for å forhindre palestinsk statlighet, ikke muliggjøre den.
Dette er ikke en feil i systemet – det er selve systemet.
Retorikken rundt tostatsløsningen vedvarer som en diplomatisk distraksjon, som skjuler realiteten av apartheid og samtidig tilbyr palestinerne et tomt løfte. Så hva er det egentlig man forhandler om? Et luftslott?
En gissel med et flagg er ikke en stat. Slutt å kle ut apartheid som diplomati.
La oss anta, bare for argumentets skyld, at en palestinsk stat ble erklært i morgen – dens funksjonalitet ville være umulig under dagens forhold.
Den foreslåtte staten ville bestå av to ikke-sammenhengende territorier: Gaza i sørvest og Vestbredden i nordøst – adskilt av et tungt militarisert Israel.
Israel kontrollerer alle grenser, luftrom og bevegelse mellom disse områdene, og gjør dermed palestinsk autonomi fullstendig avhengig av israelsk godkjenning.
En stat uten kontroll over egne grenser, økonomi eller forsvar er ikke suveren. Oslo-avtalens rammeverk krevde en demilitarisert Palestina – noe som etterlater den forsvarsløs mot blokader, bosettervold eller militære angrep. Selv om Palestina ble «anerkjent», ville det bare være en stat av navn, med:
- Ingen hær.
- Ingen kontroll over grenser, luftrom eller økonomi.
- Ingen rett til å forsvare seg.
- Ingen beskyttelse mot bomber, blokader eller bosettermilitser.
Dette er ikke statlighet – det er et utendørs fengsel med flagg og bedre merkevarebygging.
Men enda viktigere: denne modellen har aldri anerkjent Nakba – fordrivelsen av 750 000 palestinere, tyveriet av 78 % av deres hjemland, og utslettelsen av deres rett til å vende tilbake.
Selv det begrensede territoriet som ble lovet under Oslo II – områdene A og B, omtrent 40 % av Vestbredden – er blitt ytterligere uthult. Område C, som utgjør 60 % av Vestbredden, forblir under full israelsk kontroll. Over 700 000 israelske bosettere bor nå i 150 bosetninger og 128 utposter – de fleste bygget etter Oslo-avtalen – og fragmenterer Vestbredden til usammenhengende enklaver.
Bosettingsutvidelser og landtyveri har gjort en sammenhengende palestinsk stat umulig.
Det som gjenstår er et lappeteppe av kantoner, omgitt av apartheidinfrastruktur, som ikke kan danne grunnlaget for en levedyktig stat.
I stedet ber man palestinerne akseptere symbolske smuler mens hjemlandet deres fortsettes å fortæres – og kaller det «fred».
Men sannheten er at dette ikke er forsoning – det er vestlig diplomati som vasker kolonial landran.
Dette er ingen «løsning». Det er en soning av skyld – for alle andre enn palestinerne.
Tostatsmodellen er et lik: kaldt, begravet, kunstig holdt i live av ledere som vil kunne si at de «prøvde».
Men geografi, rettferdighet og virkelighet har erklært den død.
Symbolske gester – som internasjonal anerkjennelse av en palestinsk stat – er meningsløse uten kontroll over land, ressurser eller sikkerhet.
Tostatsløsningen har blitt en diplomatisk kulisse – en måte å opprettholde inntrykket av fremgang, mens okkupasjonen faktisk videreføres.
Netanyahus uttalelser – inkludert: «Enhver fremtidig uavhengig palestinsk stat vil utgjøre en trussel mot Israels eksistens» – viser tydelig hvor håpløs enhver forhandling er.
Anerkjennelse uten suverenitet er ikke frigjøring – det er PR for okkupasjon.
Og så til i dag:
Vestlige ledere skynder seg nå for å «anerkjenne» en palestinsk stat – Starmer, Spania, Norge – fremstilt som en historisk gest.
Men hva tilbyr de egentlig?
Dagens status quo: redusert land, ingen suverenitet, ingen beskyttelse.
Selv Netanyahu feirer dette i sine uttalelser, inkludert i sine bemerkninger i Det hvite hus i juli 2025, der han sier at en uavhengig palestinsk stat ville «utgjøre en trussel mot Israels eksistens».
Anerkjennelse uten suverenitet er PR for okkupasjon, ikke frigjøring.
Oppsummering:
Tostatsløsningen er død – om den noen gang virkelig var levedyktig.
Den tilbyr palestinerne verken suverenitet eller rettferdighet, men fungerer som en distraksjon fra realiteten: okkupasjon, fordrivelse og systematisk vold.
Å klamre seg til denne utdaterte modellen opprettholder bare status quo – det bringer ingen frigjøring.
Palestinerne fortjener mer enn et flagg over ruiner eller en plass ved et bord der rettighetene deres konstant utsettes.
Ekte fred krever at man konfronterer de egentlige årsakene til urettferdighet: Nakba, landtyveriet og apartheid, og river ned systemene som opprettholder dem.
Alt annet er ikke en løsning – det er en illusjon utkledd som diplomati.
Anerkjennelse uten rettferdighet er ikke fredsarbeid – det er forræderi, gaveinnpakket.
Så la oss slutte å late som dette er statlighet.
Det er det ikke.
Det er PR over politikk, og fiksjon over frihet.
Redaksjonen har lagt til kart og graf.
Forsidebilde: KI-generert
