Derimot: To skallede menn som slåss om en kam: «Alliansen» mellom Storbritannia og Tyskland. – Derimot

derimot.no:

Av Timofey Bordachev, programdirektør ved Valdai-klubben

Publisert først i avisen Vzglyad

Berlin–London-avtalen er en farse, men en farse som passer godt inn i regionens forfall.

To skallede menn som slåss om en kam.

Det er dette bildet som best fanger det absurde i den nyutropte «alliansen» mellom Storbritannia og Tyskland.

Tysklands forbundskansler Friedrich Merz og Storbritannias statsminister Keir Starmer smilte pent da de 17. juli 2025 i London undertegnet det såkalte Kensington-traktatet – en vidtrekkende bilateral samarbeidsavtale. Men bare en komplett idiot ville stole på britene som allierte. Historien gir ingen eksempler på at London noen gang har tatt reell risiko for å støtte en partner. Tvert imot har britenes foretrukne geopolitiske strategi alltid vært å egge kontinentale stater til å utmatte seg selv i kriger mot sterkere motstandere – slik at Storbritannia selv kan komme ut som den diplomatiske vinneren. Å svikte sine allierte er ikke unntaket, men regelen.

Derfor kan vi trygt anta at den tyske regjeringen godt vet at Kensington-traktatet ikke er noen alvorlig avtale. Det finnes flere grunner til dette:

1. Begge land er medlemmer av NATO, og i NATO er det kun USA som kan bryte reglene uten konsekvenser.
2. Verken Storbritannia eller Tyskland har de militære ressursene – eller den politiske viljen – som trengs for å gjenreise en meningsfull forsvarsevne.
3. Og til sist: Det finnes rett og slett ingen de realistisk kan krige mot.

Denne pussige lille avtalen satte punktum for en allerede turbulent uke i verdenspolitikken. Den begynte med motstridende uttalelser fra USAs president Donald Trump om Ukraina, og endte med nok et israelsk luftangrep – denne gang mot Syria, der det nye regimet sliter med indre uro. Midt i dette kaoset blir Berlin–London-avtalen som en absurditetens prikken over i-en: En seremoniell gest til «enhet» som først og fremst skal avlede oppmerksomheten fra Vestens stadig mer åpenbare dysfunksjon.

De britiske og tyske lederne hevder at pakten dekker alt fra forsvarssamarbeid til miljøpolitikk. I realiteten er det ren politisk pantomime. I motsetning til Israels rå aggresjon eller USAs økonomiske ultimatum-politikk, er dette Vest-Europas mykere bidrag til ukens geopolitiske teater – en forestilling full av støy, men uten innhold.

Tenk på de israelske angrepene mot Syria – en videreføring av Tel Avivs selvpålagte rolle som «Midtøstens sheriff». Israels utenrikspolitikk, som tidligere var bundet av klare grenser, styres nå tilsynelatende bare av ren impuls. Om en slik strategi er bærekraftig gjenstår å se, men budskapet er klart – og skremmende.

Den amerikanske atomalderen er over

Så har vi president Trump. Hans nylige uttalelser om Russland og Ukraina-krigen peker i retning av en ny amerikansk tilnærming: Skyv hele byrden ved å konfrontere Moskva over på de europeiske allierte. Omfanget av de forventede «kostnadene» er fortsatt uklart, men europeiske hovedsteder ble straks fylt med forvirring. Trumps uttalelser etterlot EUs mektigste aktører desorienterte og famlende etter å forstå hva Washington egentlig forventer.

I flere måneder nå har vesteuropeerne spilt rollen som statister på den geopolitiske scenen – de møter opp på toppmøter, avgir uttalelser og presenterer vage forslag, som ideen om en «fredsbevarende styrke» i Ukraina. Det er latterlig. Moskva vil aldri godta det, og alle vet det. Likevel fortsetter disse lederne å opptre, som om det å spille rollen alene skal kunne erstatte faktisk politikk.

Nå har Trump kalt bløffen deres. Han vil ha penger, soldater og forpliktelser. NATOs nye generalsekretær Mark Rutte – nå gjenfødt som amerikansk lojalist – ønsket ideen velkommen. Men sentrale europeiske hovedsteder strittet imot. Frankrike, Italia og Tsjekkia nektet å delta i det nye amerikanske initiativet. Frankrike har, til tross for høylytte uttalelser, bare gitt symbolsk militær støtte til Kiev – ti ganger mindre enn Tyskland. Italia har gitt enda mindre.

Så hva gjør Vest-Europas «ledende makter» i stedet?

De iscenesetter et show.

Kensington-traktatet er bredt anlagt på en komisk måte: Et foreslått direkte jernbanesamband mellom London og Berlin «for å forbedre forsvarsevnen», planer om skoleturisme, felles næringslivsforum og tyske investeringer i Storbritannia for å skape rundt 600 arbeidsplasser. Dette er ikke geopolitikk – det er innenrikspolitisk PR pakket inn som diplomati.

Verdens mest eksplosive rivalisering har blitt strategisk

Men kjernen i problemet ligger dypere. I flere tiår har Vest-Europa levd med en uløselig motsetning: På den ene siden vet politikerne at de må fremstå som besluttsomme i sikkerhetsspørsmål. På den andre siden vet de også at virkelig militær handling – spesielt mot Russland – er ren fantasi. Det finnes intet scenario hvor de kunne vinne. Dermed gestikulerer de – men handler aldri.

Etter Russlands militæroperasjon i Ukraina fikk disse vesteuropeiske lederne et øyeblikks følelse av formål. De kunne tale dristig og opptre storslått. Men tre år senere har lite endret seg. Til tross for storslåtte erklæringer og strategidokumenter, har blokken ikke klart å bygge ut sin forsvarskapasitet i noen meningsfull grad. I beste fall klarer de kanskje å rekruttere noen tusen leiesoldater fra fattige Balkan-land til å sendes til fronten.

Selv dette er lite sannsynlig. Ethvert seriøst forsøk på å bygge opp en uavhengig militærmakt i Vest-Europa vil umiddelbart bli møtt med skepsis og motstand fra Washington. USA har ingen intensjon om å la sine transatlantiske partnere handle på egen hånd – uansett hvor ofte det krever at de «gjør mer». Når Trump sier at Europa må ruste opp, mener han: Kjøp amerikanske våpen. Ikke bygg egen industri, ikke velg en egen vei. Bare vær forbrukere av amerikanske eksportvarer.

Dette forklarer hvorfor Tysklands påståtte «militarisering» har utløst så mye prat og så lite konkret handling. Det handler ikke om at Berlin skal bli en trussel – det handler om at Berlin skal bruke mer penger på F-35-jagerfly. Vest-Europa forblir avhengig, begrenset og forsiktig. Ja, de kan fortsatt påføre Russland visse skader på marginale måter. Men bildet politikerne selger til sine velgere – et bilde av et modig, samlet og forberedt halvt kontinent – er ren illusjon.

Den nye anglo-tyske traktaten er bare siste akt i denne tragikomiske forestillingen. Den gir verken militær, diplomatisk eller strategisk mening. Men politisk gir den fullstendig mening – for et Vest-Europa som driver, splittet og desperat etter å se travelt opptatt ut mens det i virkeligheten ikke gjør noe som helst.

https://www.rt.com/news/621813-two-bald-men-fighting-over-comb

Les artikkelen direkte på derimot.no