derimot.no:
Strøm og helse
Jan Christensen
Strøm har blitt profitabel vare. Nesten som narkotika. Fortjenesten kan være det hundredobbelte av produksjonskostnadene. Mange skor seg. Vi trenger mer strøm her til lands, hører vi. Flere vil derfor ha ytterligere utbygging.
Helse- og velferd er også noe som trengs. Til eldre vi blir, til mer avhengig blir vi av hjelp fra andre. I Norge blir vi stadig flere eldre. Mange kommuner har behov for å bygge ut kapasiteten for å holde tritt med eldrebølgen. Gjør de det?
Prognoser, utarbeidet av mer eller mindre nøytrale eksperter, skal hjelpe politikerne til å treffe riktige valg.
Nylig kom den regjeringsoppnevnte Energikommisjonen med sine forslag.
De var ikke snaue. Sammenlignet med dagens situasjon, trengte vi – om sju år – 40% mer strøm.
Ikke fordi folk flest – som brukte en femtepart mindre i fjor og som kanskje kan spare ytterligere gjennom energiøkonomisering – har behov for mer. Men til ambisiøse og nye kraftslukende industriprosjekter. Mer eller mindre viktig for «Det grønne skiftet»: Elektrifisering av oljeplattformene på sokkelen, hydrogen- og batterifabrikker, store internasjonale datasentre, bitcoin-utvinning. Hvem blir de nye «Mongstad»er?
All den nye strømmen skulle i hovedsak komme fra storstilt vindkraftutbygging både til lands og til havs. Energikommisjonen ville raskere ha mer av alt. Regjeringa, arbeidslivets og næringslivets organisasjoner applauderer. Ingen snakker om nytte og kostnader. Hvilken prislapp har investeringene? Hva vil denne nye energien koste å produsere?
Når det gjelder økningen av antall eldre over 70 år, forventes en dobling fram mot 2065. Fram til 2030, er det årlige behovet vurdert til 2.500 nye plasser i sykehjem- og omsorgsboliger. Ingen kommuner hadde råd til den foreslåtte utbygginga. Noen, som Drammen, valgte i stedet motsatt løsning: Å legge ned plasser.
I 2016 bodde drøye 80.000 personer i sykehjems- og omsorgsboliger her til lands. Fasiten 5 år seinere var at hele økningen uteble. I stedet for 12.500 nye plasser, ble det 3.000 færre. For sjukehusene er det enda verre. Her har den såkalte «Helsereformen» mer enn halvert kapasiteten siden 1980.
Prognoser kan brukes og misbrukes til så mangt. «Kraft og grønt» er mer i tiden enn «Helse og omsorg».
I et samfunn der markedskreftene rår, dirigeres investeringene der troen på fortjenesten er størst. At «grønt skifte» støttes med milliarder, skyldes ikke nødvendigvis at grønn industri er samfunnsøkonomisk lønnsom, eller at investeringene tjenes inn på sikt. I startfasen er grønn industri avhengig av store statlige subsidier. Seinere av en strømpris 4-5 ganger høyere enn den vi tidligere var vant til. «Det grønne skiftet» har sine tusenvis av lobbyister, et EU-lovverk å støtte seg til, og fortsatt forvirring når det gjelder effektive botemidler mot klimaendringene. Dette skaper uendelig rikdom for noen få, og er oppskrift på et samfunn med større forskjeller.
Yrkespassive eldre er en utgiftspost. «Verdig alderdom» blir et utvannet begrep. Ikke bare i vårt samfunn. I sin tid så jeg en film om «gamle dager» på ei karrig japansk øy. Her hadde de ikke råd til å fø på folk over 70. De endte sine dager på ei fjellhylle, med stadig mer aggressive rovfugler som eneste selskap. Hos oss strupes bevilgningene, og begrunnes med for høye kostnader. Behov omdefineres, antall ansatte reduseres. Etterkrigstidas velferdsmodell trues. Til erstatning kommer private tilbydere, med offentlig støtte. I verste fall plasseres overskudd i skatteparadis.
I dag drives nærmere 10% av sykehjemsplassene av private. Nærmere 25% har private sjukeforsikringer, og går dermed foran i helsekøen. Om Høyre og FrP vinner fram, blir det snarere flere enn færre «snikere».
I et samfunn med nedbygging av offentlig tjenester, blir kommersielle aktører med velstående pasienter, vinnere. Hvorfor skal de da attpåtil få offentlige tilskudd?
Vi ser på energi som en del av vår infrastruktur. Følgelig må strøm være under offentlig eierskap og styring, og prises etter selvkostprinsippet. Dessverre – dette strir både mot Energiloven, EØS-avtalen og ACER: Minst mulig offentlig, mest mulig konkurranseutsetting og privatisering. Et fåtall skal kunne berike seg på bekostning av de mange.
Vi ser på helseomsorgen som del av vår velferdsstat. Men «velferdsstat» strir også mot EU-systemet: Staten skal blande seg minst mulig inn. Riktignok kan den hjelpe de mest vanskeligstilte, men kommersialisering bør være målet:
Minst mulig offentlig, mest mulig konkurranseutsetting og privatisering. Også her er det de mange som blir taperne. Antatte behandlings-innsparinger kan lønne flere direktører. Mindre offentlige utgifter kan gi skattelette til de rikeste.
Er konkurranseutsetting på viktige samfunnsområder som en bløff. Framfor innsparinger får vi økte forskjeller og mindre fellesskap.Arbeidsfolk sakker akterut. Gjennom stadig tøffere lønns- og arbeidsvilkår. Gjennom dyrere og færre offentlige tjenester. Ille nok gjennom EØS-avtalen. Enda verre med EU-medlemskap.
Og prognosene?
Her avhenger gjennomføringa av politisk vilje. Ikke av «bærekraft». Som et av verdens rikeste land, har vi råd til det meste.
Jan Christensen
Redaksjonen har lagt ut bilder m/tekst
Forsidebilde: Lexica
