Derimot: Stortingsvalget 2025: Vi kan velge — men det betyr lite. – Derimot
derimot.no:
Nå er det snart valg igjen. Vi kan stemme på hvilket parti vi vil. Likevel er det ikke hvilke partier vi stemmer på som avgjør den politiske retninga i de neste fire åra.
Etter valget vedtar partiene i forhandlinger seg imellom hva som skal bli hovedtrekka i politikken de neste fire åra. Det blir som oftest noe helt annet enn det de fleste partiene har fått stemmer for å gjennomføre. Det er både fordi valgløftene ikke er forpliktende, og fordi noen må gi seg i regjeringsforhandlingene hvis de skal få mulighet til å hilse på kongen hver fredag og få en fin statsrådbil med sjåfør.
Hvilket parti vi velger ved å stemme på, når valgdagen kommer, har i vesentlig grad blitt mindre viktig med åra, fordi den daglige politikken i økende grad blir bestemt av ikke-valgte politikere i organisasjonene, i mediene, av politiske aksjoner, av høytlønna «eksperter» i tenketanker og ikke minst de altfor mange universitetsansatte i alt for mange politiske meningsfag. Disse ikke-valgte politikerne burde også vært på valg.
Av Ove Bengt Berg
Veier til makt – Det som regnes som demokrati, er ikke bare valg.
Det som regnes for demokratiske rettigheter er også å prøve å påvirke og få gjennomført det en innbygger mener er riktig politikk også mellom valgene. Det vi kan regne som veier til makt går gjennom valg, gjennom en organisasjon en er medlem av, gjennom å skrive i medier, bøker og nå på nett og gjennom direkte aksjoner. Noen kaller det kanaler til makt. Som å prøve å hindre en vei å bli bygd eller et møte å bli gjennomført.
Den norske statsviteren Stein Rokkan formulerte alt rundt 1965 tesen «Stemmer teller, men ressurser avgjør.» Det har vist seg å beskrive virkeligheten i økende grad. Dokumentert gjennom Maktutredninga fra 1998-2003. Hvilke partier vi velger å stemme på, betyr mindre og mindre. Betydninga har falt dramatisk siden 1965. De som bruker de andre kanalene og får gjennomført sin politikk gjennom den, er de mest flest ressurser og som kjenner dem med mest innflytelse.
Stemmeseddelen: Måtte hell og lykke følge deg
Valget er i realiteten dessverre mest underholdning og spenning. Valgløftene er ikke noen som helst garanti for at det partiene sier de vil gå inn for, og som du ønsker, er det de vil jobbe for. Realiteten er at vi legger stemmeseddelen i valgurna med ønsket «Måtte hell og lykke følge deg». I virkeligheten er valget en blankofullmakt med meldinga til partiene og de valgte representantene: «Gjør hva du vil!». Valgkampen og valgresultatet er mer eller mindre irrelevant for det som partiene bestemmer seg for etter valget. Valget avgjør ikke politikken etter valget.
De fire S-ene styrer som før
Det eneste som er sikkert ved stortingsvalget i 2025, er at etter valget vil de fire S-ene — Støre, Stoltenberg, Solberg og Sylvia — styre Norge med omtrent samme kurs og hastighet som i dag mot økonomisk nedgang og krig.
Sjølsagt finnes det valg som kan få avgjørende betydning, sjøl om det hører til unntakene. Det er ikke tvil om at Trumps overveldende valgseier i 2024 var et uttrykk for en landsomfattende stemningsbølge for et politikkskifte mot den statsstyrende elitens arrogante og udemokratiske politikk de siste tiåra. Men valgseier er heller ikke i USA og for Trump lik gjennomført politikk. Oppslutninga om Trumps politikk er ingen garanti for at det han sa før valget, er det han vil gjennomføre. Mye tyder på at også for han er det lite samsvar mellom løfter og gjennomføring, sjøl om det foreløpig stemmer når det gjelder utsending av innvandrere uten godkjent innvandring og den vilkårsløse støtta til Israel.
Eksempler på valgenes ubetydelighet:
- I 2013 lovte Frps leder Siv Jensen at med Frp i regjering ville bomringer fjernes og bompenger stort sett avskaffes. Med Frp i regjering blei bompengene høyere og flere veger fikk bompenger.
- Og hvor ofte sa Sylvi Listhaug til sine velgere i Møre og Romsdal under valget i 2013 at med en stemme på henne og Frp var det slutt på at det bare finnes to kjønn? For: Som statsråd arbeidde Listhaug for at det finnes et ubegrensa antall kjønn bare bestemt av det barn måtte føle; bare fantasien setter grenser for hvor mange kjønn som finnes. Knappe helseressurser skal settes inn på irreversible kjønnsoperasjoner og medikamentell behandling av tenåringer. Det er vanskelig å tro at det var denne Listhaug-politikken møre- og romsdalingene stemte på henne for.
- Arbeiderpartiet hadde ikke vunnet et valg om Ap på forhånd hadde sagt hva som Jens Stoltenbergs hemmelige plan var, å redusere de offentlige pensjonene. Og å legge til rette for omlegginga og reduseringa av det store felles velferdsprosjektet Folketrygden til et statlig/kommunalt sosialkontor (NAV) for Norges fattigste.
- 18. 03.2018 la Støre ut et innlegg på Facebook: «Det har vært påstått at Norge med dette setter eierskapet til energiressursene våre i spill, overdrar suverenitet til å styre dem til EU og at energiprisene vil stige. Jeg vil på det sterkeste si at Arbeiderpartiet ville aldri på vilkår gått med på en avtale som hadde slike konsekvenser». Strømprisene steig som vi alle veit. Og hva har Støre gjort med det? Ingenting. Og hvilke journalister har konfrontert han med denne dramatiske feilvurderinga? Ingen i «redaktørstyrte medier».
- Det er sagt at de som stemmer på Høyre for å få lavere skatter, strengere innvandringspolitikk og mer satsing på forsvaret oppdager at det Høyre går inn for med stemmesedlene deres er kraftigere klimatiltak ala MDG, mer Pride- og EU-politikk.
Valg uten ultimate krav
Sjøl løfter om å si at «hvis vårt politiske krav om X ikke blir vedtatt, vil vi ikke støtte en regjering uten at det kravet blir vedtatt», sier for eksempel ikke Frp. Om et slikt løfte, som fortsatt bare er et uforpliktende løfte, ikke sies foran valget, er det klart at en stemme på Frp betyr en stemme på Venstre og Guri Melby. Uten at Melby får vilja si, blir det verken kongemøter eller BMWer på Frp-erne. Det skyldes at lederne i Venstre og KrF er mye tøffere enn lederne i Frp».
Det er liten makt i stemmeseddelen,
mest i organisasjonene, mediene, aksjonene,
tenketankene og de ikke-valgte politikerne på universitetene
Valgløfter er knapt som løfter å regne. Det er strengt forbudt å ljuge om produkters sammensetning og virkninger. Men valgløfter, som bestemmer dagliglivet til enkeltmennesker hver dag i flere år framover, det kan du trygt ljuge om. Valgløftene betyr ingenting, og bekrefter Rudolf Nilsens ord om at «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.» Ikke bare er valgløftene nulliteter, men de få organisasjonslederne, de få redaktørene og de få yrkesdemonstrantene med sine aksjoner tar seg i realiteten av den daglige løpende politikken. Sammen med de ikke-valgte statsansatte politikerne på universitetene.
Finn Olstad beskriver de politiske vedtaka i Norge etter særlig Berlinmurens fall, og kaller boka si «Hvordan havnet vi her?». Samfunnet Norge etter 1990 er ikke blitt til som et resultat av folkelige krav.
Dette er jo grunnleggende udemokratisk, men likevel er det sånn det er i de landa som karakteriseres og som nok også er blant de mest demokratiske i verden, som Norge.
Typisk eksempel på udemokratisk politikk
Den gjennomførte innvandringspolitikken de siste 60 åra har aldri har vært forelagt det norske folket til avstemning. Gjennomføringa av den store innvandringa på rundt 20 prosent i løpet av få tiår er et typisk og veldig godt eksempel på hvordan norsk og vestlig politikk fungerer — i alle saker. Sjøl i en så viktig sak som i Norge koster hundretalls milliarder hvert år og som skaper mye strid kulturelt, religiøst og politisk. Folk i Vest-Europa sliter med en innvandringspolitikk innbyggere ikke har bedt om mens den politiske og intellektuelle eliten i Europa jubler over sin personlige suksess med den innvandringspolitikken de har fått påtvingi de «reaksjonære, rasistiske og nazistiske» motstanderne sine.
Innvandringspolitikken styres av et internasjonalt blekksprutliknende nettverk av aktivistiske jurister i globalistiske institusjoner uten demokratisk legitimitet. I Norge med aktivistiske byråkrater og skattefinaniserte påvirkningsorganisasjoner hjulpet av delvis skattefinansierte journalister som sørger for å holde motforestillinger borte fra en demokratisk samfunnsdebatt ved å stemple motforestillinger som umoralske, inhumane og rasistiske.
Sånn som innvandringspolitikken utformes, vedtas og gjennomføres, er godt eksempel på hvordan politikken på alle samfunnsområder utformes og vedtas. Som økonomiske spørsmål, bevaring av felles nasjonale verdier som olje- og gassressursene, oljefondet, vannkrafta og fiskeriene.
Nye innskrenkinger
Reduseringa av innbyggernes mulighet til å påvirke og styre gjennom politiske valg, kombineres med en rekke innskrenkinger av tidligere rettigheter.
Etter at betydninga av å stemme ved valg hvert fjerde år er sterkt redusert, har den styrende eliten i hele Europa satt all sin kraft inn på å strupe ytringsfriheten. Det er som USAs visepresident J. D. Vance sa i talen sin i München 14.02.2025: Europas styrende ledere frykter sin egen befolkning. Nord-Korea og Russland er ikke land vi vil sammenlikne oss med, men i Norge bøtlegges og fengsles folk for uttalelser i en pølsekø for ha sagt noe som stortingsflertallet har bedt Høyesterett ikke godta og straffe noen for.
Etter Vance sin tale i München intensiverte de europeiske statslederne nå sin kamp mot opposisjonelle synspunkter som de karakteriserer som «desinformasjon». I hvilke stater er det våre ledere har vært på kurs for å lære om «den eneste rette lære»? Samtidig slutter statens og kommunens organer å svare på spørsmål fra folk eller organisasjoner de ikke liker.
Alt dette i ei tid der stemmeseddelens budskap får sterkt redusert betydning.
I tillegg blir det vanskeligere å komme over de nye byråkratiske hindrene som regjeringa i Norge har utarbeida for å nekte nye partier med opposisjonelle synspunkter å stille til valg.
Oppsummering:
Politikken i alle stater i hele verden blir ikke bestemt av innbyggerne. Sånne samfunn har heller ikke noen gang eksistert. Innbyggerne får tredd ned over seg politiske vedtak de aldri har fått stemme over i valg eller får mulighet til å sette seg imot.
Som jeg skreiv i 2021 i den politiske plattforma mi:
I Norge er det utvikla et trygt og godt samfunn, sett i et historisk og globalt perspektiv.
Men utviklinga her, som ellers i verden, blir selvfølgelig ikke styrt av folk.
Ikke på noen måte.
Vi kan vinne i småsaker, aldri i viktige store saker.
Vi trengs bare som arbeidsmaur og kanonføde.
Om det noen gang kan bli sånn at det blir et reelt demokrati,
at folkeflertallet bestemmer den grunnleggende samfunnsutviklinga,
tror jeg vi må nøye oss med å håpe på.
Folkeavstemninger som styringsprinsipp!
Hvorfor kan ikke det norske folket få bestemme om vi skal knytte oss til det europeiske strømprisnivået, og ikke la de statlige oligarkene bestemme, de som har egeninteresse av høye norske strømpriser? Hvorfor skal jernbanedriften pulveriseres og eierskapet overlates til utenlandske eierinteresser uten at det finnes noe annet demokratisk grunnlag for det enn falske løfter og ideologiske symbolsaker fra Høyre og en udemokratisk blankofullmakt til å gjøre hva partiene vil?
Øystein Noreng skriver i boka Kraften, makten og pengene at det har det skjedd et strømran som et nasjonalt kupp. Strømprisene har økt ved og dermed er verdien av nasjonens eiendom overført til produsentene og selgerne av kraft, og til staten gjennom skatter og avgifter. Dette er ikke noe vanlige folk, vi som drifter samfunnet, har stemt for. Da ville det ikke blitt vedtatt.
Strømpolitikken, innvandringspolitikken og vedtakene om klimapolitikken har ikke vært gjennom det som vi må kreve av en demokratisk prosess: Først begrunna forslag, så diskusjon og så avstemning til slutt. Men de som bestemmer over oss, skjønner jo at denne politikken ikke har innbyggernes støtte, så derfor vil de ikke at folk skal bli spurt akkurat om denne politikken. Som heller ikke annen politikk.
Hvorfor kan vi ikke ha folkeavstemninger som i Sveits, og på en bedre måte ved å bygge på erfaringene fra Sveits?
Nødvendig demokratisk krav
550 000 skal kunne kreve folkeavstemning!
Det må inn i Grunnloven at et visst antall innbyggere skal kunne kreve folkeavstemning om en formulering forslagsstillerne, ikke regjeringa, bestemmer — innen x antall måneder.
Det er ingen grunn til at tro at det finnes noen med makt i dagens styrende partier som vil gå inn for at konkrete politiske spørsmål skal avgjøres av innbyggerne. Avstemninger om konkrete politiske spørsmål innebærer et maktran fra de mektige styrende til folk. Folk flest ville i så fall ta fra dem makta. Som at Støre blei fratatt muligheten til å gi makt over norsk energi til EU, og Stoltenberg fikk reversert sine pensjonsnedskjæringer.
Men hvis vi vil et demokrati er det den eneste veien å gå. La folk sjøl få bestemme i konkrete politiske spørsmål! Det er det som er demokrati. Ikke som nå en uviss blankofullmakt til å vedta hva som helst de finner på i den norske politiske styrende eliten.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: Arnaud Jaegers
