Derimot: Storbritannia har involvert seg mot Trump i USA-valg to ganger. Er tiden kommet for hevn? – Derimot
derimot.no:
Vil Donald Trump Straffe Storbritannia for deres Innblanding i To Amerikanske Presidentvalg?
av Larry C. Johnson
Ok. Beklager for den lange artikkelen, men innholdet er viktig. Hvis britene lever i fantasien om at de har et spesielt forhold til USA, er det på tide at mine britiske søsken våkner. Min tese er enkel: Donald Trump og Kash Patel vet at britiske etterretningsoffiserer og -ressurser spilte en sentral og entusiastisk rolle i forsøket på å ødelegge Donald Trumps kampanje under presidentvalget i 2016, og de vil sannsynligvis holde Storbritannia ansvarlig. Etter min mening var Russiagate en omfattende, kompleks etterretningsoperasjon som involverte Storbritannia, Australia og Israel. Så, fire år senere, har vi Keir Starmer som gjør et angrep på Trump ved å sende Labour-frivillige til USA høsten 2024 for å drive valgkamp for Kamala Harris. Den utenlandske innblandingen overstiger alt det russerne påstås å ha gjort i 2016. Hvis Starmer noen gang får en invitasjon til Det hvite hus, bør han ta med seg en munnskjenk (mat-smaker.)
Kort sagt, jeg tror at Donald Trump ikke har glemt hvordan disse utenlandske etterretningsbyråene prøvde å ødelegge ham, og han vil sannsynligvis ikke legge stor vekt på å søke videre samarbeid med dem i fremtiden. Jeg republiserer to artikler fra arkivet mitt som tok opp spørsmålet om hvordan utenlandske etterretningsoperatører ble brukt til å angripe Donald Trump og hans kampanje.
La meg ta deg tilbake til en artikkel jeg skrev i mai 2019. John Durham og hans team mislyktes i å ta opp noen av spørsmålene og sporene jeg la fram:
«Ikke fokuser på juli 2016 som den såkalte starten på etterretningsetterforskningen mot Donald Trump. Det er en løgn. Vi vet, takket være arbeidet til Judicial Watch, at FBI hadde registrert Christopher Steele som en Konfidensiell Menneskelig Kilde (også kjent som CHS) innen februar 2016. Det er opp til justisminister Barr å undersøke kontaktrapportene som ble levert av Steeles FBI-håndterer (disse rapportene er kjent under betegnelsen FD-1023). Han må også, som jeg har påpekt i et tidligere innlegg, se på FD-1023-rapportene for Felix Sater og Henry Greenberg. Men disse vil bare fortelle en liten del av historien. Det er en massiv etterretningsside ved denne historien.
CIA, med Direktøren for Nasjonal Etterretning (DNI) sin velsignelse, samarbeidet med britiske motparter fra og med sommeren 2015 om å samle etterretning om Republikanske og minst én Demokratisk kandidat. John Brennan håpet sannsynligvis at hans proaktive tiltak for å hjelpe Hillary Clintons kampanje ville sikre ham rollen som ny DNI i den nye Clinton-administrasjonen. Uavhengig av motiver, engasjerte CIA det britiske etterretningsmiljøet for å begynne å samle etterretning om de fleste store republikanske kandidatene og om Bernie Sanders. Denne innledende fasen av etterretningsinnsamling går videre enn vanlig granskning av opposisjonen. Informasjonen som ble samlet inn, identifiserte nøkkelpersonell i hver kampanje og identifiserte folk utenfor USA som mottok deres telefononpprop, tekstmeldinger og e-poster. Denne informasjonen ble omgjort til etterretningsrapporter som deretter ble sendt tilbake til den amerikanske etterretningsmiljøet som «liaison reporting«. Dette ble ikke lagt inn i normale graderte kanaler. Denne etterretningen ble lagt inn i et SAP, dvs. et Spesialtilgangsprogram.
En av de man må kalle inn på teppet og stille noen harde spørsmål, er nåværende CIA-direktør Gina Haspel. Hun var CIA-stasjonssjef i London på den tiden og var en vanlig deltaker på møtene til britenes felles etterretningskomité, også kjent som JIC. Jeg antar det er mulig hun ble utestengt fra prosessen, men jeg tror det er lite sannsynlig.
Denne innledende fasen av etterretningsinnsamling produserte en stor mengde etterretning som gjorde det mulig for analytikere å identifisere nøkkelpersonell og personene de kommuniserte med i utlandet. Man trenger ikke å ha tilgang til etterretningsinformasjon for å forstå dette. For eksempel kan man bare stille spørsmålet: «hvordan kom George Papadopoulos på radaren?». Jeg er trygg på at en gjennomgang av NSAs og CIAs liaison rapportering vil vise at George Papadopoulos høsten 2015 var identifisert som et mulig mål. I utgangspunktet ble navnet hans «maskert.» Men vi vet nå at mange personer i Trump-kampanjen fikk navnene sine «avmaskert». Man kan ikke avmaskere noen med mindre navnet deres allerede fins i en etterretningsrapport.
Vi vet også at Felix Sater, en langvarig forretningspartner av Donald Trump og FBI-informant siden desember 1998 (han ble registrert av Andrew Weismann), initierte forslaget om å bygge et Trump Tower i Moskva. Ikke ta mitt ord for det, det var det Robert Mueller rapporterte:
På sensommeren 2015 mottok Trump Organization en ny forespørsel om å gå for et Trump Tower-prosjekt i Moskva. I omtrent september 2015 kontaktet Felix Sater […] Cohen (dvs. Michael Cohen), på vegne av I.C. Expert Investment Company (I.C. Expert), et russisk eiendomsutviklingsselskap kontrollert av Andrei Vladimirovich Rozov. Sater hadde kjent Rozov siden omtrent 2007 og, i 2014, hadde han fungert som agent på vegne av Rozov under Rozovs kjøp av en bygning i New York City. Sater kontaktet senere Rozov og foreslo at I.C. Expert skulle gå for et Trump Tower Moskva-prosjekt der I.C. Expert ville lisensiere navnet og merkevaren fra Trump-organisasjonen, men bygge bygningen selv. Sater jobbet med avtalen sammen med Rozov og en annen ansatt hos I.C. Expert. (se side 69 av Mueller-rapporten).
Saters kommunikasjon med Rozov ble avlyttet av vestlige etterretningsbyråer – GCHQ og NSA. Jeg vet ikke hvilket byrå som la det inn i en etterretningsrapport, men det ble lagt inn i systemet. Sater FD-1023 vil fortelle oss om Sater gjorde dette på oppdrag fra FBI eller handlet på eget initiativ. Hovedpoenget er at «agnet» for å gjøre noe med russerne kom fra en registrert FBI-informant.
Innen desember 2015 hadde Hillary-kampanjen bestemt seg for å bruke den russiske vinklingen på Donald Trump. Takket være Wikileaks har vi fått innsyn i e-postutvekslingen mellom kampanjeleder John Podesta og den Demokratiske operatøren Brent Budowsky i desember 2015:
«Det er bra, jo før det blir avklart, jo bedre, og jo sterkere, jo bedre,» svarer Budowsky, og legger senere til: «Den beste tilnærmingen er å slakte Donald for hans bromance med Putin, men ikke gå for langt i å satse på Putin i Syria.»
Programmet for å slakte Donald Trump ved å bruke Russland som øks var allerede i gang.
Dette var mer enn opposisjonsforskning. Dette var en våpenisering av lovhåndhevelse og etterretningsressurser for å angripe politiske motstandere. Hillary hadde dekket opposisjonsforskningsbiten i London, da hun ansatte et firma bestående av tidligere MI6-ressurser – Hakluyt:
det var et annet, enda mer kraftfullt og mystisk opposisjonsforsknings- og etterretningsfirma som lusket rundt med betydelige politiske og økonomiske forbindelser til tidligere utenriksminister Hillary Clinton og hennes presidentkampanje i 2016 mot Donald Trump.
Møt det London-baserte Hakluyt & Co., grunnlagt av tre tidligere britiske etterretningsoperatører i 1995 for å tilby den typen ellers utilgjengelig forskning som utvalgte regjeringer og Fortune 500-selskaper betaler store summer for. . . .
Hakluyt beskrives av Henry Williams fra Bureau of Investigative Journalism som «et av de mer hemmelighetsfulle firmaene innen den korporative etterforskningens verden» og som «et pensjonisthjem for tidligere MI6 [britisk utenlandsetterretning] -offiserer, men det rekrutterer nå også fra verdenene av ledelsesrådgivning og bankvirksomhet … «
Jeg tror ikke det bare er en tilfeldighet at den australske diplomaten, Alexander Downer, var den som FBI krediterte for å ha igangsatt etterforskningen av George Papadopoulos:
Det var Downer som informerte FBI om Papadopoulos’ kommentarer, som ble en av «drivkreftene som førte til at FBI i juli 2016 åpnet en etterforskning om Russlands forsøk på å forstyrre valget og om hvorvidt noen av president Trumps medarbeidere konspirerte,» rapporterte The Times.
Australeren Downer, som lenge hadde vært kompis med Bill og Hillary Clinton, hadde vært med i Hakluyts rådgivende styre siden 2008. Offisielt måtte han trekke seg fra sin Hakluyt-rolle i 2014, men hans uformelle forbindelser fortsatte uavbrutt, rapporterte News Corp. Australian Network i en eksklusiv artikkel i januar 2016:
«Men det kan avsløres at hr. Downer fortsatt har deltatt på klientkonferanser og samlinger i gruppen, inkludert en cocktail-soirée for klienter i Orangery ved Kensington Palace for noen måneder siden.»
Hans deltakelse på det arrangementet antas å ha skjedd bare noen dager etter at han også deltok på et to-dagers opphold på et landsted i naturskjønne omgivelser etter invitasjon fra denne gruppen som har vært involvert i en rekke bedrifts-spionasje-skandaler i det siste.»
Mye gjenstår å avdekke i denne intrigen. Men ett er sikkert – det finnes omfattende dokumenterte beviser, inkludert TOP SECRET etterretningsrapporter (SIGINT og HUMINT) og e-poster og telefonanrop, som vil vise at det ble iverksatt en koordinert hemmelig aksjonsoperasjon mot Donald Trump og hans valgkamp. Disse dokumentene vil fortelle historien. Dette kan ikke tillates å skje igjen.»
Men ingen tiltak blir iverksatt for å stille etterretningsoperatørene til ansvar for deres rolle med å hjelpe til med å fremstille George Papadopoulos, en av Trumps utenrikspolitiske rådgivere, som en som var kompromittert av russerne.
La meg gi deg tidslinjen for Papadopoulos:
- I august 2015 begynte George Papadopoulos, som bodde i London på den tiden, å sende e-poster til Corey Lewandowski, Trumps kampanjeleder på den tiden. Disse e-postene ble avlyttet av Storbritannias GCHQ, som er den britiske versjonen av National Security Agency.
- Papadopoulos jobber for Energy Stream i oktober 2015 og hjelper til med å arrangere «London Oil and Gas Forum, en to-dagers konferanse på Rag Army & Navy Club.»
- Innen en måned etter den konferansen blir Papadopoulos kontaktet av Nagi Khalid Idris som tilbyr George en stilling ved London Centre of International Law Practice. George avslår tilbudet og begynner å jobbe for kampanjen Ben Carson for President.
- November 2015: den angivelige diplomaten Joseph Mifsud blir med i styret for London Centre of International Law Practice, også kjent som LCILP. Etter min mening er LCILP en type organisasjon som britisk etterretning bruker for å identifisere potensielle ressurser og for å plante historier i offentligheten.
- Januar 2016: George Papadopoulos blir med i LCILP som direktør for senterets internasjonale energi- og naturressursavdeling.
- Tidlig i mars 2016 blir Papadopoulos’ tilbud om å bli med i Trump-kampanjen akseptert via e-post og telefonsamtaler med Michael Glassner, administrerende direktør for Trump-kampanjen, og Sam Clovis. Husk at Papadopoulos bor i London, og alle disse kommunikasjonene blir avlyttet av britisk etterretning.
- Papadopoulos informerer Nagi om at han vil bli med i Trump-kampanjen, og Nagi reagerer med sinne.
- Dagen etter har Papadopoulos en produktiv telefonsamtale med Sam Clovis. Slik samtaler blir rutinemessig samlet inn av GCHQ, ifølge informasjon avslørt av Edward Snowden.
- Dagen etter gjør Nagi en helomvending. Papadopoulos skriver: “Da kommer Nagi innom kontoret mitt igjen. Holdningen hans har plutselig endret seg. Det er en natt-og-dag forskjell. Han begynner å fortelle meg at det er noen jeg må møte, en veldig viktig person som vil være til stor nytte for meg under min tid med Tru
- 12. mars 2016 — George blir introdusert for Joseph Mifsud av Nagi ved Link Campus. Papadopoulos og Mifsud møtes til middag den kvelden. Under middagen sier Mifsud: “Jeg skal introdusere deg for alle og sette opp et møte mellom Trump og Putin.”
- 14. mars 2016 — Nagi Idris informerer George om at Mifsud vil introdusere ham for “Putins niese”. (MERK — Putin har ikke noen niese).
- 22. mars 2016 — Washington Post nevner Papadopoulos som en av Trumps utenrikspolitiske rådgivere. Han er nå på den offentlige radaren.
- 24. mars 2016 — Papadopoulos møter Mifsud og Olga Vinogradova (Putins angivelige niese) på Grange Holborn Hotel. George skriver i boken sin at Mifsud snakket om en rekke potensielle avtaler og interaksjoner med Russland. Når lunsjen er over, sender Papadopoulos en e-post til Clovis i Trump-kampanjen der han beskriver møtet og nevner “Putins niese.” Den samtalen ble også fanget opp av GCHQ. Uttrykket “Putins niese” er et rødt flagg.
- 31. mars 2016 — Papadopoulos deltar på møtet med Trumps “utenrikspolitiske” rådgivere på Trump International Hotel i Washington, D.C.
- 1. april 2016 — Papadopoulos flyr til Israel, hvor han etter planen skal tale på en energikonferanse, og møter sin “gamle venn” Eli Groner, generaldirektør for kontoret til statsminister Netanyahu.
- Tidlig i april 2016 — Papadopoulos kutter båndene med LCILP og kontakter Olga Vinogradova og Joseph Mifsud for å diskutere muligheten for en utenrikspolitisk reise til Russland for Trump.
- 18. april 2016 — Mifsud introduserer Papadopoulos for Ivan Timofejev, som er programdirektør ved det russiske rådet for internasjonale saker og påstår å ha kontakter på høyt plan i det russiske utenriksdepartementet.
- 26. april 2016 — Mifsud kommer tilbake fra Valdai-konferansen, møter Papadopoulos og sier til ham: “Russerne har “skitt” på Hillary Clinton, sier han til meg. “E-poster fra Clinton,” sier han. “De har tusenvis av e-poster.”
- 3. mai 2016 — Dette er to dager etter Trumps kontroversielle utenrikspolitiske tale, som Papadopoulos påstår han hjalp til med å utarbeide. Papadopoulos blir kontaktet av Christian Cantor, en israelsk ambassadeansatt i London, fordi han ønsker å introdusere George for kjæresten sin, Erika Thompson. Erika er en australsk “diplomat” og kritiserer Papadopoulos gjennom hele møtet på en pub for å jobbe for trusselen Donald Trump.
- 5. mai 2016 — Papadopoulos skriver: “To militære attachéer ved den amerikanske ambassaden i London, Terrence Dudley og Gregory Baker, tar kontakt med meg for å sette opp et møte.”
- 6. mai 2016 — Erika Thompson, australsk “diplomat” og “kjæresten” til en israelsk ambassadeansatt i London, kontakter Papadopoulos for å arrangere en lunsj med sjefen hennes, Alexander Downer, Australias tidligere toppdiplomat i London.
- 10. mai 2016 — Papadopoulos og Downer møtes til lunsj, og Downer gir George en verbal overhaling. Her er Papadopoulos’ beretning om den utvekslingen:
“Downer begynner å snakke: Han forteller meg at han er tilknyttet et britisk sikkerhetsfirma som heter Hakluyt. Han skryter av å være styremedlem og at firmaet har en stor tilstedeværelse i London og nære bånd til Obama-administrasjonen. ‘Vi gir råd til mange regjeringer,’ sier han.
Jeg nikker. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal si til dette. Han skifter gir:
‘George, jeg pleide å være FN-utsending til Kypros, og det du snakker om på Kypros er feil, og det er en trussel mot britiske interesser.’”
Og resten er historie. Downer brukte det møtet til å hevde i en påfølgende rapport til FBI to måneder senere at Papadopoulos sa: “Russerne har en overraskelse eller noe skadelig materiale relatert til Hillary Clinton.” Papadopoulos nekter for å ha sagt dette, så det er hans ord mot den anerkjente, «veltilkoblede» australske diplomaten. Det er viktig å merke seg at Downers påstand speiler det Mifsud sa til Papadopoulos en måned tidligere.
Hvis du tar deg tid til å lese Durham-rapporten angående Downer-informasjonen, vil du se at Durham korrekt påpeker at den manglet substans til å bli brukt som et grunnlag for å åpne Operasjon Crossfire Hurricane. Det er det positive. Det negative er at Durham ikke viet noe av rapporten til de omstendighetsbevisene som indikerer at Papadopoulos var i målsiktet til britiske, amerikanske, australske og israelske etterretningsagenter og «diplomater» i arbeidet med å skape bevis som kunne brukes til å antyde at det foregikk noen russiske skandaler i Trump-kampanjen.
Hvorfor ville britene, australierne og israelerne gå med på å delta i en slik plan? De fryktet alle at Trump ville skade deres nasjonale sikkerhetsinteresser, spesielt i Midtøsten. Wikileaks’ publisering av de stjålne DNC-e-postene var en uventet overraskelse som ble brukt til å produsere en annen «anti-russisk» fortelling som la skylden på Putin for å avsløre Hillary Clintons svik i stedet for å holde henne ansvarlig for hennes misbruk av hemmeligstemplet materiale. Jeg tror at Georg Papadopoulos var en uvitende brikke i en massiv informasjonsoperasjon designet for å få satt håndjern på Donald Trump (både billedlig og, hvis mulig, bokstavelig) og hindre ham i å bli president.
Her er stykket jeg skrev i november 2019 som identifiserer tre FBI-informanter som ble brukt i Russiagate-konspirasjonen: Internett var i full sving på Thanksgiving-kvelden med en rapport fra New York Times, som forventes å undergrave Trumps påstand om FBI-spionasje. Her er poenget dei vil formidle:
F.B.I. har aldri prøvd å plassere undercover-agenter eller informanter inn i Trump-kampanjen, forventes en høyt etterlengtet rapport fra generalinspektøren å konstatere.
Tilsynelatende har noen aldri informert redaktørene i New York Times om at de rapporterte om en gjennomgang av en FBI-søknad, som ble innvilget av en domstol, for å SPIONERE på minst én person tilknyttet Trump-kampanjen. Ignorer den biten journalistisk inkompetanse. I den samme artikkelen, begravd i 14. setning, er dette ubehagelige faktum (NY Times-redaktøren må ha vært dopet):
«F.B.I. hadde en undercover-agent som poserte som Mr. Halpers assistent under et møte i London med Mr. Papadopoulos i august 2016. Og faktisk, en annen Trump-rådgiver, Peter Navarro, presset angivelig Mr. Halper for en ambassadørstilling i Trump-administrasjonen.»
New York Times driver rett og slett med preemptiv «spinning» om Horowitz-rapporten uten faktisk å vite hva konklusjonene blir. Det ville ikke overraske meg om det skulle vise seg at kjente FBI-informanter ikke spionerte på Trump-kampanjen etter instruks fra FBI. Nei. Det er høyst sannsynlig at betalte FBI-informanter spionerte på Trump-kampanjen under CIA’s beskyttelse. Siden generalinspektør Horowitz ikke har noe tilsyn eller myndighet til å etterforske CIA, vil han sende det spørsmålet til aktor John Durham. Derfor er en konklusjon om at FBI ikke sendte kjente FBI-konfidensielle menneskelige kilder for å spionere på Trump-kampanjen ikke bevis for at ingen spionasje fant sted. Som de sier i Paris, au contraire, tvert imot.
La oss starte med fakta. Det var minst tre DOKUMENTERTE konfidensielle menneskelige FBI-kilder, også kjent som spioner, som arbeidet målrettet mot Trump-kampanjen:
Felix Sater
Gennady Vasilievich Vostretsov alias Henry Oknyansky alias Henry Greenberg
Christopher Steele
Felix Sater har vært FBI-informant siden 1998. Han ble opprinnelig innrullert som «samarbeidspartner» i desember 1998 av Robert Muellers nummer to, Andrew Weissman. Felix Sater var en «lokkedue» eller et «agn» som, fra og med september 2015, prøvde å friste Trump og teamet hans, spesielt Michael Cohen, til å bygge et Trump Tower i Moskva. Saters forsøk på å få Trump-kampanjen i fella startet flere måneder før FBI angivelig initierte Operasjon Crossfire Hurricane i juli 2016.
Saters arbeid som betalt FBI-informant ble bekreftet igjen i august (2019) av dommer Glasser i New York. Ifølge Wall Street Journal:
«Felix Sater, en tidligere forretningspartner av president Trump, begynte å jobbe med Federal Bureau of Investigation i 1998, etter at han ble tatt for aksjesvindel. Da han erklærte seg skyldig, vendte Mr. Sater seg imot sine medkonspiratorer, skrev føderale aktor i Brooklyn i et brev datert 27. august 2009, som ble offentliggjort fredag, til U.S. District Judge I. Leo Glasser, som overvåket saken. Han hadde gått videre til å bistå ulike etater innen ulike områder av rettshåndhevelse i mange år, skrev de.
Aktorene skrev at ‘Sater gikk over og utover hva som forventes av de fleste samarbeidspartnere og satte seg selv i stor fare ved å gjøre det.’ I kraft av hans fortsatte samarbeid hadde de utsatt hans domfellelse i mer enn et tiår, en uvanlig lang periode for slike avtaler.»
Så, hvis FBI ikke «betalte» Sater for å spionere på Trump, hvem var det da som gjorde det?
Og så har vi aktivitetene til den betalte FBI-informanten Gennady Vasilievich Vostretsov alias Henry Oknyansky (som også gikk under navnet Henry Greenberg). Han henvendte seg til to personer tilknyttet Trump-kampanjen – Michael Caputo og Roger Stone – i mai 2016 (tre måneder før starten av Operasjon Crossfire Hurricane) og hevdet å ha informasjon om russisk skitt på Hillary Clinton. Caputo og Stone avviste tilbudet.
Så, hvis FBI ikke «betalte» Oknyansky/Greenberg for å spionere på Trump, hvem var det da som gjorde det?
Og så er det Christopher Steele. Han var en betalt FBI-konfidensiell menneskelig kilde inntil han ble sagt opp, angivelig for å ha lekket til pressen, den 1. november 2016. Han «spionerte» ikke på Trump. Det er sant. Han var bare det viktigste propagandaverktøyet som pushet løgnen om at Trump samarbeidet med russerne.
Med Steele vet vi i det minste at FBI betalte ham (du kan se FBI-dokumentasjonen om Steele som informant her), og han ble betalt av Hillary Clintons kampanje via en advokat/Fusion GPS-papirdokke.
Så selv om Horowitz’ konklusjon er at «FBI ikke betalte informanter for å spionere på Trump-kampanjen», betyr ikke det at ingen spionasje fant sted. Hvorfor? Fordi CIA gjorde det?
Mitt forrige stykke om den hemmelige CIA-arbeidsgruppen opprettet av John Brennan sa feilaktig at «tidlig 2016» var datoen gruppen ble startet. Jeg har nå lært at Brennans arbeidsgruppe ble opprettet på sensommeren/ tidlig høst 2015. Det er verdt å merke seg at Washington Post, som ikke akkurat er en pro-Trump-mediekanal, også rapporterte at Brennan opprettet en hemmelig arbeidsgruppe bestående av CIA-, FBI- og NSA-personell. Avisen unnlot bare å oppgi en dato for når arbeidsgruppen begynte å operere:
«John Brennan samlet en hemmelig arbeidsgruppe på CIA-hovedkvarteret bestående av flere titalls analytikere og offiserer fra CIA, NSA og FBI.
Enheten fungerte som et lukket rom, og arbeidet deres var skjult for resten av etterretningssamfunnet. De som ble tatt inn, signerte nye taushetserklæringer for å få tilgang til etterretning fra alle tre deltakende byråene.»
Vi kjenner til to andre «spioner» som også rettet oppmerksomheten mot Trump-kampanjen – Stefan Halper og Joseph Mifsud. Ingen av dem stod på lønningslisten til FBI. Halpers penger kom via en kontrakt med forsvarsdepartementet, og vi vet ennå ikke hvem som finansierte Mifsud. Hvis det ikke var CIA, så var det en utenlandsk agent som ikke var Russland.
Her er poenget: spionasjen mot Trump-kampanjen går langt utover grensene for generalinspektør Horowitz’ myndighet og evne til å etterforske. Det blir gjort av John Durham, spesialadvokaten som er utnevnt av justisminister William Barr. Og Durham gjennomfører en omfattende etterforskning av spioneringen. Horowitz-rapporten er bare begynnelsen på blottleggingen av planen for å ødelegge Donald Trump. SLUTT PÅ ARTIKKEL
Disse to artiklene, skrevet for nesten fem år siden, berører bare overflaten av britisk illojalitet. Jeg mistenker at det sitter noen svært nervøse karer i MI6, som venter på å se hva Trump og Kash Patel kan finne på å gjøre. Dette handler ikke om å søke hevn. Dette handler om ansvarlighet. Jeg vet ikke om minnet om britisk innblanding spilte noen rolle i den tøffe beskjeden som JD Vance ga til München sikkerhetsråd, men jeg tror det er svært sannsynlig at Donald Trump ikke stoler på britene… og med god grunn.
KI-generert oversettelse, bearbeidet av Monica Sortland
Forsidebildet er KI-generert
