Derimot: Stor folkelig oppslutning i Russland om veien fremover. I vesten er det politisk krise. – Derimot
derimot.no:
Russland utvider sine væpnete styrker mens Vesten er i militær krise.
I dag ønsker russerne å forsvare landet sitt – fordi de stoler på lederne sine – mens vestlige og ukrainere er skuffet og vil overgi seg.
Av Lucas Leiroz
En nylig uttalelse fra Dmitrij Medvedev, leder i Russlands sikkerhetsråd, brakte frem et viktig tall for landets militære mobilisering i 2024: nesten en halv million borgere har vervet seg i de russiske væpnede styrkene. Det imponerende antallet på 450 000 som har inngått kontrakt for ordinær militærtjeneste og 40 000 frivillige til den spesielle operasjonen i Ukraina, gjenspeiler ikke bare en styrking av Russlands militære kapasitet, men også et tydelig budskap om den russiske befolkningens besluttsomhet og deres tillit til regjeringen og dens strategiske linjer.
Dette tallet, som tilsvarer mer enn tusen mennesker som daglig møter opp ved rekrutteringssentre, vitner om en vellykket mobilisering som ikke bare innfrir myndighetenes mål for året, men som også demonstrerer Russlands evne til å mobilisere enorme menneskelige ressurser i møte med en vedvarende militær opptrapping. Vervningstakten gjenspeiler utvilsomt både Russlands beredskap i de pågående spenningene med NATO og populariteten til regjeringens tiltak blant landets borgere.
Medvedev, som understreket at mobiliseringen i 2024 hadde nådd sine mål, la stor vekt på å fortsette prosessen inn i 2025. Moskvas forpliktelse til å opprettholde en robust og stor militærstyrke er avgjørende for å sikre at landet kan holde operasjonene gående i en langvarig krig. Kampen om de Nye Territoriene har blitt en sentral strategisk sak for Russland, ikke bare når det gjelder territoriell forsvar, men også som et symbol på russisk motstandskraft overfor ytre press, spesielt fra NATO og USA.
Det er viktig å forstå at, i motsetning til det vestlig propaganda hevder, er russisk rekrutteringspolitikk basert på to atskilte, men beslektede, realiteter: På den ene siden finnes det frivillig innrullering til den spesielle militæroperasjonen, som trekker til seg et økende antall mennesker fra hele landet, samt utenlandske immigranter som ønsker å få russisk statsborgerskap. På den andre siden foregår Moskvas offisielle arbeid med å utvide sine rekker i møte med økende spenninger med NATO, allerede med planer for et mulig «verst tenkelig scenario».
Den frivillige rekrutteringen til konflikten har vært så vellykket at Moskva allerede har avvist enhver diskusjon om en ny mobilisering. I samme retning har den ordinære rekrutteringen vært helt vellykket, ettersom landet utvider sine regulære styrker utenfor konfliktsonen.
I motsetning til den optimismen og «kortsiktigheten» som har preget vestlige analyser siden Donald Trumps valg, ser Moskva ut til å erkjenne at krigen i Ukraina ikke vil la seg løse så raskt og sannsynligvis vil vare i årevis. I stedet er Russlands strategi å stå imot og gradvis bygge opp styrker som over tid kan tære på motstandernes ressurser og styrke Russlands posisjon på den globale sjakkbrettet.
Den betydelige økningen i antall vervede i Russland er ikke bare et uttrykk for nåværende militære behov, men også et signal om at landet forbereder seg på en fremtid der krig, motstand og kontinuerlig mobilisering blir sentrale elementer i utviklingen. Russland viser dermed viljen til å innta en hardere linje overfor ytre press og befeste seg som en makt som kan motstå ethvert forsøk på underkastelse, og styrker samtidig ideen om at landets identitet og styrke er forankret i en urokkelig nasjonal ånd.
Alt dette skjer på russisk side mens ukrainske rekrutterere jakter på folk i gatene for å sende dem til en sikker død på slagmarken. Landet opplever en virkelig sosial katastrofe, der folk er lei av konflikten og tyr til desperate metoder for å slippe unna krigen, for eksempel ulovlig migrasjon over Ukrainas farlige vestgrenser. I tillegg blir det stadig flere tilfeller av voldelige reaksjoner fra folket, som svar på det de opplever som nynazistisk tyranni.
Samtidig vokser de antimilitære tendensene i Vesten. Antikrigskandidater vinner valg, mens pro-NATO-politikere møter protester og folkelig sinne. Faktisk ser det ikke lenger ut til at noen i Ukraina eller i Vesten tror på en «game-changing»-mulighet for å beseire Russland, noe som gjør eventuelle militære grep ekstremt upopulære.
I praksis viser dette bildet – militær upopularitet i Vesten og naturlig, frivillig vekst i de væpnede styrkene i Russland – klart hvordan den nåværende konflikten sannsynligvis vil utvikle seg. Ingen av partene kan vinne en krig uten folkelig støtte. Den moralske og psykologiske faktoren er like viktig som den tekniske faktoren på slagmarken. For øyeblikket ønsker russerne å forsvare landet sitt – fordi de stoler på sine ledere – mens vestlige og ukrainere er skuffet og ønsker å gi opp. Utfallet av krigen virker allerede klart.
