Derimot: Språket som våpen: Mediene sminker virkeligheten med omskrivinger. – Derimot
derimot.no:
Hva skjer hvis vi kaller krig for krig igjen?
Når bomber faller over Teheran og barn dør i ruinene, kaller norske medier det fortsatt for “militæroperasjon”. Hvorfor tør de ikke bruke ordet krig? Fordi sannheten ville vekket oss – og stilt makta til ansvar.
Av John Enebak
Forestill deg at VG åpner med overskriften: «Israel har erklært krig mot Iran.»
Plutselig lukter teksten ikke lenger av pressemelding og diplomatisk ferniss. Den lukter krutt. Og blod. Og ansvar.
Men det gjør de ikke. I stedet skriver de om “militære operasjoner”, “målrettede angrep” og “økt spenning i regionen”. Språket er kirurgisk, kontrollert og klinisk. Det er ikke bare feigt. Det er språklig krigføring.
Og ja – VG har gått til krig. Ikke mot Israel. Ikke mot Iran. De har gått til krig mot virkeligheten. Og dermed – mot oss.
For når krig ikke får hete krig, skjer det noe med tankene våre. Vi mister orienteringspunktet. Vi tror det fortsatt er diplomatisk spill på gang, mens sivile i Teheran brenner. Vi tror det handler om «proportjonalitet», mens etterretningsagenter styrter regjeringsbygg i grus.
Men hva ville skjedd hvis mediene faktisk kalte det som skjer for det det er?
For det første: Virkeligheten ville komme tettere på.
Ordet krig er ikke teknisk. Det er kroppslig. Det setter seg i magen, ikke bare i hodet. Det er et ord med historie, med ettersmak. Det lar deg ikke slippe unna.
“Israel har innledet militære operasjoner” lar oss fortsette dagen. “Israel har gått til krig” krever at vi tar stilling.
For det andre: Offentligheten kunne våknet.
Hvis NRK, Aftenposten, VG og TV 2 enstemmig sa krig, ville det ikke vært mulig for våre politikere å fortsette med talepunkter som “situasjonen er krevende” og “vi følger utviklingen nøye”.
Ordet krig smeller. Det tvinger fram spørsmål:
Hvem har brutt folkeretten?
Hva mener Norge om dette?
Hvor står vi, som nasjon?
For det tredje: Dobbelstandardene ville blitt tydelige.
Når Russland bomber Kyiv, er det krig. Når Israel bomber Teheran, er det “forebyggende aksjon”.
Hvis begge kalles for krig, mister vi kontroll over hvem som får være “de gode”. Og det er akkurat det presse-Norge forsøker å unngå. Fordi noen konflikter skal få slippe unna moralsk granskning.
For det fjerde: Tilliten til media kunne vært styrket.
Alle ser det. Alle vet det. Når en nasjon bomber et annet lands hovedstad, dreper militære ledere og barn og sier det vil pågå i dagevis – da er det krig.
Når mediene likevel nekter å bruke ordet, mister folk tillit. Men hvis de faktisk våget å si det – uten hensyn til allianser, lojaliteter og utenrikspolitiske føringer – da kunne de kanskje fått tilliten tilbake.
For det femte: Det kunne bremset neste krig.
Når folk skjønner hva som faktisk skjer – at det er krig, ikke kirurgisk presisjon – vokser motstanden. Det gjør det farligere, vanskeligere og dyrere for makta å trykke på neste knapp.
Det er derfor språket er så viktig. Første offer i krig er sannheten, sa de før. I dag er det språket som ryker først.
Så hva skjer hvis vi kaller krig for krig igjen?
Da blir det stille på kommentarfeltene til Nato-lojalister. Da må politikerne forklare seg. Da må vi våkne.
Kanskje får vi se det vi har sluttet å se: At det ikke er naturkreftene som skaper katastrofene. Det er mennesker. Med navn. Med fly. Med bomber.
Og med mediefolk som skriver operasjon når de mener krig. For å beskytte hvem?
Krig er krig. Og vi ser den. Nå gjenstår det bare at journalistene tør å skrive det.
Forsidebilde: KI-redigert
Redaksjonen har lagt til bilde m/tekst
