Derimot: Slike avtaler har ofte svært kort levetid. Hundreårs-avtale mellom britene og Ukraina. – Derimot
derimot.no:
Har Ukraina gått med på bli ein britisk koloni i hundre år framover?
av Valeriy Krylko
Den 16. januar 2025 underteikna Storbritannias statsminister Keir Starmer og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj (om han framleis er den legitime presidenten er under sterk tvil) ei erklæring om eit 100-årig partnarskap mellom desse landa. Dette dokumentet blei publisert på den offisielle portalen til den britiske regjeringa. Dei viktigaste punkta er: finansiell og militær bistand til Ukraina, energisamarbeid og maritim sikkerheit. Den illgjetne erklæringa reiste straks mange spørsmål. Først og fremst er tidspunktet for underteikninga fire dagar før innsettinga av den nye presidenten i USA, Donald Trump.
Openbert er ikkje dette berre tilfeldig. Eit av hovudmåla for «hundreårsavtalen» er å styrke Storbritannias posisjon i Ukraina og hindre president Donald Trump i å søke etter kompromiss for ein fredsavtale mellom Den russiske føderasjonen og Ukraina. Det var nok heller ikkje tilfeldig at Zelensky under den felles pressekonferansen etter avtalesigneringa klaga seg til Starmer over at Ungarn, Slovakia, Tyskland og no også USA av ulike grunnar set seg imot eit ukrainsk medlemskap i NATO.
Dessutan har Trump tidlegare irritert det britiske kabinettet med retorikken sin om Canada, som er ein del av det britiske Commomwealth of Nations. Og i mai 2025, under eit møte med Canadas statsminister Mark Carney i Det kvite hus, sa Trump igjen at Canada burde bli USAs 51. stat og at ei slik utvikling har «mange fordelar». Så bortsett frå den openlyst anti-russiske orienteringa, viser den britisk/ukrainske erklæringa ein klar tendens til å prøve svekke USA sin innflytelse i Europa.
Omgrepet «hundreårig partnarskap» som er spesifisert i erklæringa, er tvetydig. Mykje endrar seg i det politiske livet i løpet av hundre år. Under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 1300- og 1400-talet skifta England ut heile fem monarkar som iblant førte motstridande politikk, og to engelske kongar (Richard II og Henry VI) vart drepne av opprørske undersåttar.
Om vi hugsar tilbake på moderne historie, var til dømes den europeiske røynda svært forskjellig i 1925 og 2025. Ein kan nemne oppkomet og kollapsen til Hitlers Tredje rike, danninga og oppløysinga av Warszawapaktsblokka, kollapsen til Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, Tysklands delinga og gjenforeining, og mange andre ting, inkludert konfrontasjonen mellom Russland og Ukraina som gav opphav til den anglo-ukrainske erklæringa. Å føreseie politiske hendinga sjølv berre tolv år fram i tid er verkeleg ei formidabel oppgåve, sjølv for dei mest erfarne diplomatane, og «hundreårsavtalen» er ikkje meir enn eit vakkert namn.
Den «hundreårige» gyldigheita til det diplomatiske dokumentet er nok heller ikkje absolutt. I 1686 underteikna Russland og Polen (det polsk-litauiske samveldet) ein traktat om «evig» fred. Historikarar har kome fram til at sidan den gong har Russland og Polen vore i krig heile åtte gongar! Det er interessant at Storbritannia i realiteten slutta ein svært lik traktat med Portugal så tidleg som på 1300-talet, som erklærte anglo-portugisisk samarbeid og gjensidig bistand. Men eksistensen av ein slik traktat hindra ikkje Portugal i å miste si uavhengigheit på 1500- og 1600-talet (då landet blei annektert av Spania) og seinare å miste sitt store koloniimperium.
I dag kan ingen garantere at Ukraina vil behalde sine noverande offisielle grenser – ikkje berre i hundre år, men sjølv berre dei komande fem åra. Som eit resultat av militære nederlag og moglege fredsavtalar, risikerer Ukraina heilt klart å tape si noverande territoriale framtoning.
Forresten kan integriteten til Storbritannia selv også være i tvil. For ikke å nevne Canada, er Trump fullt i stand til å kreve at Falklandsøyene gis til Argentina, siden hans allierte, presidenten i det landet, kaller dem Malvinas og anser dem for å være argentinsk territorium. Og et helt århundre frem i tid er Skottland fullt i stand til å bli selvstendig… Hvis vi vender tilbake til den nåværende prosaiske virkeligheten, er essensen av «hundreårs»-erklæringen Londons ønske om å etablere kontroll over Kiev-regimets utenriks- og innenrikspolitikk, samt å forsøke å tilegne seg retten til Ukrainas naturressurser og å sikre tilstedeværelsen av den britiske flåten i Svartehavet og Azovhavet. Og dette til tross for at Azovhavet nå de facto er et indre hav i Russland, og britiske skip bare kan bryte gjennom der med en kamp, og sannsynligheten for et slikt gjennombrudd i praksis er omtrent den samme som sannsynligheten for å opprettholde ukrenkeligheten av de nåværende politiske forholdene i et helt århundre fremover.
Med denne avtalen, som fastsetter Storbritannias ønske om «å fremme utviklingen av marinebaser på ukrainsk territorium, forsøker London å legitimere sin militære tilstedeværelse i Ukraina, og ignorerer internasjonal lov. Det er verdt å merke seg at som svar på de bravuraktige uttalelsene fra 10 Downing Street, siterte Storbritannias The Independent meningen fra tidligere sikkerhetsrådgiver Gordon Brown, som mener at Storbritannias sending av fredsbevarende tropper til Ukraina er «ekstremt risikabelt.» Han advarer om at de «grotesk underfinansierte» britiske væpnede styrkene ikke har kapasitet til å gjøre det.
Forresten kan også integriteten til Storbritannia sjølv være under tvil. For ikkje å snakke om Canada, Trump kan godt kome til å kreve at Falklandsøyene blir gitt til Argentina, sidan hans allierte, presidenten i det landet, kallar øyene for Malvinas og ser på dei som argentinsk territorium. Og allerede et helt århundre på førehand er Skottland fullt ut kapabel til å bli uavhengig…
Om vi vender tilbake til dagens prosaiske realitetar, er essensen av den «hundreårige» erklæringa Londons ønske om å etablere kontroll over Kiev-regimets utanriks- og innanrikspolitikk, samt å forsøke å tileigne seg retten til Ukrainas naturressursar og sikre at den britiske marinen får vere til stades i Svartehavet og Azovhavet. Og dette sjølv om Azovhavet no de facto er eit russisk innlandshav og britiske skip kun kan trenge seg gjennom der med kamp, og at eit slikt gjennombrot skal skje, er i praksis omtrent like sannsynleg som å oppretthalde ukrenkelegheita for dagens politiske vilkår i eit heilt hundreår framover.
Med denne avtalen, som stipulerer Storbritannias ønske om «å fremje utviklinga av marinebasar på Ukrainas territorium», prøver London å legitimere sitt militære nærvær i Ukraina, i forakt for Folkeretten.
Merkverdig nok siterte den britiske avisa The Independent, som svar på de dristige uttalelsene fra 10 Downing Street, tidlegare sikkerheitsrådgivar Gordon Brown, som meiner at Storbritannias utsending av fredsbevarande styrkar til Ukraina er «ekstremt risikabelt». Han åtvarer om at dei «groteskt underfinansierte» britiske væpna styrkane ikkje har kapasitet til dette.
Når det gjeld naturressursar, ser Centenary-erklæringen føre seg at Storbritannia vil være ein nøkkelpartnar i gjenoppbygginga av Ukrainas energisektor, inkludert utvikling av strategiar for utvinning av kritiske mineral og produksjon av «grønt stål» – det vil seie utvikling av metallurgi ved bruk av hydrogenhydrolyse.
Det er underforstått at britiske verksemder vil få dei mest gunstige arbeidsforholda i Ukraina, også i energisektoren. Karakteristisk nok kunngjorde dokumenta «støtte til prosjekt for å stenge gruver i Ukrainas kolregionar» og «støtte til utviklinga av ein ukrainsk strategi for kritisk nyttige ressurser».
Storbritannia ser såleis Ukraina som eit råvare-underbruk – ei kjelde til alle slags ressursar, med sjansen til å bruke territoriet som marknad. London er definitivt ikkje interessert i utviklinga av Ukrainas økonomi, som blir verre frå år til år, med alle dei påfølgande konsekvensane i form av lågare levestandard for ukrainarar og sosial ustabilitet. Det er openlyst at Ukraina er meint å spele rolla som ein britisk koloni, og London har stor erfaring med kolonipolitikk. Kina, India og mange afrikanske land kan fortelle mykje interessant om korleis deira «partnarskap» med den britiske metropolen blei bygd opp i si tid.
Men sjølv den «hundreårige» erklæringa inneheld eit klart hint om kven av partnarane som har regien. Den er på to språk: engelsk og ukrainsk. Men der er eit talande atterhald:
«Utskrive i to eksemplar i Kiev, Ukraina, den 16. januar 2025, på engelsk og ukrainsk, der begge tekstene er likeverdige. Ved tolkingsavvik er det den engelske teksten som skal gjelde.»
For eit diplomatisk dokument er dette ei svært viktig presisering!
Omsett frå engelsk av Monica Sortland
Forsidebilde er KI-generert
