Derimot: Skilsmissen mellom USA og EU er en realitet. De som ikke posisjonerer seg nå vil bli feid vekk. – Derimot
derimot.no:
Thierry Meyssans analyser av sentrale begivenheter er alltid interessante. Han trekker inn viktige hendelser som våre medier enten unnlater å omtale eller overser. Som en konsekvens blir konklusjonene og forståelsen av disse begivenhetene ofte helt annerledes enn det vi er vant til fra våre medier. Og det skulle bare mangle – som vi har påpekt utallige ganger, er ikke våre medier til for å opplyse, men for å tilsløre.
Også i denne omfattende analysen av den siste månedens hendelser er både beskrivelsen og forståelsen av det som skjer radikalt annerledes enn det vi presenteres for her hjemme. Her klamrer vi oss til forestillinger som er i ferd med å bli utdaterte, men vi fortsetter likevel å holde fast ved dette gamle tankegodset, fordi alternative perspektiver ikke har fått slippe til. Det er en typisk situasjon for en hjernevasket nasjon. Vi har svelget en bestemt virkelighetsbeskrivelse rått og vet ikke lenger hva vi skal gjøre når det politiske kompasset viser feil retning, og kartet ikke lenger stemmer overens med det landskapet vi beveger oss inn i.
Mange håper fortsatt at noe vil føre oss tilbake til den gamle, trygge verden vi følte oss komfortable i. Thierry Meyssan river denne forestillingen i filler. Vi er på vei inn i et ukjent politisk landskap, hvor mange av våre gamle vaner og reflekser ikke lenger er funksjonelle. Vi må lære oss å orientere oss på nytt.
Knut Lindtner
Redaktør
“Det politiske Vestens” kvaler
av Thierry Meyssan
I forrige uke fortalte jeg om hendelsene rundt Ukraina-konflikten, og understreket at den franske presidenten, Emmanuel Macron, så brilliant han enn er, var ute av stand til å tilpasse seg endringer i verden. Denne uken tar jeg de samme elementene, og mange andre som fulgte, for å vise at skilsmissen mellom europeerne og mellom EU og USA har blitt en realitet.
Tiden for nøling er ute: den gamle verden er nettopp blitt ødelagt. Hvis ikke vi posisjonerer oss umiddelbart, vil vi bli feid bort sammen med den. Men for øyeblikket konkurrerer Storbritannia og Frankrike om å innta USAs plass på kontinentet, og ikke for å reformere.
De siste to ukene har vi opplevd et historisk vendepunkt som kan sammenlignes med Slaget om Berlin, i april–mai 1945, da Den røde armé erobret Berlin og styrtet Det tredje riket: denne gangen var det Trump-administrasjonen som sendte Den europeiske unionen tilbake til å henge i tauene.
For øyeblikket er EU, G7 og G20 ennå ikke oppløst, men disse tre strukturene er allerede døde. Verdensbanken og De forente nasjonene (FN) kan følge.
La oss se tilbake på disse hendelsene som skjedde så raskt at nesten ingen av oss kunne følge med og forstå konsekvensene av dem.
ONSDAG, 12. FEBRUAR
De store europeiske maktene (dvs. Tyskland, Spania, Frankrike, Italia, Polen, Storbritannia og EU), som fryktet hva Trump-administrasjonen kunne bestemme seg for, møttes i Paris den 12. februar for å utvikle et felles standpunkt på den ukrainske konflikten. I dette tilfellet ble de enige om å fortsette med det de har gjort i tre år:
– nekte for å ha brutt forpliktelsene som ble gitt under den tyske gjenforeningen om ikke å utvide NATO til Øst,
– nekte for at Ukraina er i hendene på «integrale nasjonalister» (dvs. partiet til noen av nazi-kollaboratørene)
– og fortsette andre verdenskrig, ikke lenger mot nazistene, men mot russerne.
I mellomtiden presenterte finansminister Scott Bessent i Kiev det amerikanske bistandsforslaget: 500 milliarder dollar som skulle tilbakebetales ved utnytting av de sjeldne jordartene som landet er stolt av. Jeg har allerede forklart at dette forslaget bare var et svar fra gjeteren til gjeterinnen: Ukraina har falskt hevdet at til sist vil tilby Vesten muligheten til å utnytte disse rikdommene som ikke eksisterer. Men fra et europeisk synspunkt var det som foregikk skremmende: Hvis USA beslagla disse såkalte rikdommene, ekskluderte de europeerne fra å dra nytte av delingen de hadde avtalt. Uten å informere sine medborgere, delte de Ukraina mellom seg under gjenoppbyggingen: havnene til britene, gruvene til tyskerne osv. Det hadde de allerede gjort under invasjonene av Irak og Libya og under krigen mot Syria.
Fremfor alt, mens Washington og Moskva utvekslet fanger, snakket den amerikanske presidenten, Donald Trump, og den russiske presidenten, Vladimir Putin, i telefon i halvannen time. Før dette toppmøtet var det en samtale i Kreml mellom president Putin og Steve Wilkoff, president Trumps spesialutsending som kom for å organisere fangeutvekslingen. Wilkoff hadde gitt sin president en rapport om sitt oppdrag som knuste alt som NATO hevdet de visste om Ukraina.
Begge sjefene hadde nå den samme informasjonen.
Den direkte linjen mellom Det hvite hus og Kreml hadde nettopp blitt gjenopprettet.
TORSDAG 14. FEBRUAR
Den 14. februar holdt USAs visepresident, JD Vance, en tale til den diplomatiske og militære eliten i EU på Sikkerhetskonferansen i München. Han utmalte en tiltale mot autismen til de europeiske lederne: De nekter å svare på bekymringene til sine medborgere når det gjelder ytringsfrihet og innvandring. Men hvis de er redde for sitt eget folk, vil USA ikke kunne gjøre noe for dem, hevdet han og fikk konferansens president, den tyske ambassadøren Christoph Heusgen, til å gråte.
MANDAG 17. FEBRUAR
Et nytt møte ble holdt den 17. februar, fortsatt i Paris, med de samme deltakerne pluss Ursula von der Leyen, president for Europakommisjonen, og Mark Rutte, NATOs generalsekretær. De ble enige om å stå sammen mot Donald Trump og ikke akseptere noen kritikk mot Vestens politikk overfor Russland.
Olaf Scholz, avtroppende tysk kansler, erklærte etter toppmøtet: «Det må ikke være noen oppdeling av sikkerhet og ansvar mellom Europa og USA. NATO er bygget på det faktum at vi alltid handler sammen og deler risiko […]. Dette bør det ikke stilles spørsmål ved. »
Donald Tusk, Polens statsminister, sa: «Uansett hva alle måtte si til hverandre, noen ganger i harde ordelag […], er det ingen grunn til at de allierte ikke skal kunne finne et felles språk seg imellom i de viktigste spørsmålene. [Det er] i Europas og USAs interesse å samarbeide så tett som mulig. »
Også den 17. februar angrep den ukrainske hæren amerikanske, israelske og italienske interesser i Russland. Den bombet anlegg som delvis eies av Chevron (15%), ExxonMobil (7,5%) og ENI (2%). Rundt tjue droner forårsaket alvorlig skade på Caspian Pipeline Consortium (CPC), som forsyner Israel med russisk olje.
Europeerne reagerte ikke mer på denne operasjonen enn da CIA saboterte Nord Stream-gassrørledningen (26. september 2022), selv om den ikke bare eies av russiske Gazprom (50%), men også av tyske BASF/Wintershall og Uniper, franske Engie, østerrikske OMV og britiske Royal Dutch Shell. Denne sabotasjen har kastet Tyskland ut i en økonomisk resesjon, som fortsetter å spre seg til resten av EU, for ikke å nevne økende energipriser for alle EU-husholdninger.
I begge tilfeller (Nord Stream-sabotasjen og CPC-angrepet) var europeerne ute av stand til å forsvare sine interesser. De lot etter tur sin viktigste allierte skade dem, og deretter sine allierte kjempe mot hverandre.
TIRSDAG 18. FEBRUAR
De europeiske maktene ble forbauset da de fikk vite at, på sitt første møte i Riyadh (Saudi-Arabia) den 18. februar, ble de amerikanske og russiske delegasjonene enige om:
– å denazifisere og nøytralisere Ukraina,
-å respektere forpliktelsene som ble inngått under den tyske gjenforeningen og trekke NATO-tropper ut av alle land som ble med i Atlanterhavsalliansen (NATO) etter 1990.
President Trump hadde plutselig forlatt planen til general Keith Kellogg, hans spesialutsending for Ukraina, slik den ble publisert i april 2024 av America First Foundation. Tvert imot hadde han brukt planen til sin venn Steve Witkoff, spesialutsending for Midtøsten, som hadde møtt Vladimir Putin i Moskva gjennom den saudiske kronprinsen Mohamed bin Salman (kjent som «MBS»), derav valget av Riyadh for disse forhandlingene. Kellogg resonnerte med NATOs ideer, mens Witkoff lyttet, hørte og verifiserte gyldigheten av det russiske standpunktet.
De europeiske maktene kunne raskt verifisere at ordren om å trekke seg ut var blitt overført til visse amerikanske tropper, i de baltiske landene og i Polen. Sikkerhetsarkitekturen i Europa, det vil si systemet som sikrer fred, var ødelagt. Det er selvfølgelig ingen umiddelbar trussel om invasjon, russisk eller kinesisk, men på lang sikt, og gitt tiden som kreves for gjenopprustning, må alle umiddelbart forberede seg på det beste eller det verste.
ONSDAG 19. FEBRUAR
Den 19. februar godkjente EU-ambassadører den 16. pakken med unilaterale tvangstiltak (villedende kalt «sanksjoner» av atlantisk propaganda) mot Russland. Den skulle offisielt godkjennes 24. februar av Foreign Affairs Council i anledning treårsdagen for den russiske militæroperasjonen i Ukraina. I tillegg besluttet EU å koble 13 banker fra Swift-systemet og å forby tre finansinstitusjoner å handle. I tillegg ble 73 skip fra den russiske «spøkelsesflåten» pålagt sanksjoner, og 11 russiske havner og flyplasser som omgår pristaket på olje, fikk forbud mot å drive handel. Til slutt fikk også 8 russiske mediekanaler sine kringkastingslisenser i EU suspendert.
I mellomtiden, samme dag, 19. februar, ga president Donald Trump uttrykk for sinne mot den ikke-valgte ukrainske motparten, kalte ham en «beskjedent vellykket komiker» og en «ikke-valgt diktator», og anklaget ham deretter for å ha provosert frem krigen. I mellomtiden avlyste general Kellogg, Det hvite hus’ spesialutsending til Kiev, sin pressekonferanse med Volodymyr Zelenskyj. Trump-administrasjonen hadde brutt med Kiev-regjeringen som Biden-administrasjonen hadde rost opp i skyene.
TORSDAG 20. FEBRUAR
Den libertarianske senatoren Mike Lee (Utah) introduserte et lovforslag i Senatet 20. februar om å trekke USA fullstendig ut av FN. Representanten Chip Roy (Texas) introduserte det samme lovforslaget i Representantenes hus dagen etter.
Mens president Donald Trump er en «Jacksonianer» (dvs. en disippel av Andrew Jackson, som ønsket å erstatte krig med forretninger), har Washington nå omfavnet «amerikansk eksepsjonalisme». Dette er en politisk teologi der USA er et utvalgt folk som må bringe lyset de har mottatt til resten av verden. Som sådan trenger de ikke å forhandle om noe med andre, og spesielt ikke stå til ansvar overfor dem.
«Amerikansk eksepsjonalisme» bør ikke forveksles med den «isolasjonismen» som førte til at Senatet nektet å bli med i Folkeforbundet i 1920. Denne organisasjonen, i motsetning til FN som etterfulgte den, sørget for militær solidaritet mellom stater som anerkjente Folkeretten. Følgelig ville USA ha måttet opprettholde tropper for å opprettholde freden i Europa, og europeerne kunne ha intervenert i Latin-Amerika (Washingtons «bakgård» i henhold til «Monroe-doktrinen») for å opprettholde freden der.
LØRDAG 22. FEBRUAR
Uten å vente dro den polske presidenten Andrzej Duda uinvitert til Washington 22. februar. Han klarte å møte president Donald Trump i ti minutter, ikke i Det hvite hus, men i utkanten av Conservative Political Action Conference (CPAC). Han ba ham om ikke å trekke amerikanske tropper ut av landet hans, og gi Polen tid til å fullføre sin militære restrukturering. Siden Warszawa allerede har satt i gang en dyp intern revolusjon ved å gjenopprette allmenn verneplikt og bygge en veldig stor hær, klarte han å få ham til å utsette, ikke kansellere, ordren sin.
Andrzej Duda er Polens president, i hvert fall frem til valget i mai. Konstitusjonelt har han ikke utøvende makt, men han er likevel øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Hans statsminister, Donald Tusk, hadde lovet i Paris å ikke forhandle separat med USA.
Så, uansett hva man måtte si, var den samlede fronten til europeerne brutt. Den hadde bare vart i ti dager.
MANDAG 24. FEBRUAR
På treårsdagen for den russiske militære spesialoperasjonen i Ukraina, 24. februar, publiserte Roberta Metsola, president for Europaparlamentet, António Costa, president for Det europeiske råd og Ursula von der Leyen, president for Europakommisjonen, en fullstendig malplassert felleserklæring. I den etterlyste de «en omfattende, rettferdig og varig fred basert på den ukrainske fredsformelen», noe som betyr at de holdt seg til den gamle fortellingen: det er ingen nazister i Ukraina og Russland er aggressoren. Ved å gjøre det motsa de ikke bare fakta, men også de nylige uttalelsene fra sin økonomiske og militære overherre, USA.
Samme dag reiste Frankrikes president Emmanuel Macron til Washington, på vegne av alle atlantiske europeere. Før han tok imot ham, fikk president Donald Trump sin stabssjef til å ta ham med til en fløy av Det hvite hus for å delta på en G7-videokonferanse som han ledet … fra et annet rom.
I to timer prøvde stats- og regjeringssjefene i G7, pluss den spanske statsministeren og den ikke-valgte ukrainske presidenten, forgjeves å få sin overherre til å gi etter. Han ville ikke rikke seg: den ukrainske konflikten ble ikke startet av Russland, men av de ukrainske fundamentalistiske nasjonalistene som gjemte seg bak Zelensky alene. Uansett er det prinsipielt ikke mulig å forsvare folk som nettopp har angrepet amerikanske interesser, selv om de er lokalisert i Russland. For å gjøre seg tydelig forstått nektet Donald Trump å undertegne det endelige kommunikeet utarbeidet av europeerne og kunngjorde at hvis denne teksten ble publisert (den var allerede distribuert under embargo til journalister), ville han benekte den og landet hans ville forlate G7.
Først etter denne skandalen tok han imot president Emmanuel Macron. Sistnevnte valgte å ikke konfrontere ham, men i stedet feire transatlantisk vennskap. På den felles pressekonferansen avbrøt han sin vert da sistnevnte gjentok at Ukraina, ikke Russland, hadde provosert frem krigen, men våget til syvende og sist ikke å motsi ham.
I mellomtiden debatterte FNs generalforsamling i New York en resolusjon foreslått av Ukraina. Den fordømte «den totale invasjonen av Ukraina av Den russiske føderasjon» og krevde at de trekker «umiddelbart, fullstendig og betingelsesløst alle sine militære styrker ut av Ukrainas territorium innenfor landets internasjonalt anerkjente grenser og at fiendtlighetene utført av Den russiske føderasjon mot Ukraina, spesielt alle angrep mot sivile og sivile objekter, opphører umiddelbart.»
For første gang i historien siden andre verdenskrig stemte den amerikanske delegasjonen imot en tekst, sammen med Russlands, imot Canada, europeerne og Japan, som godkjente den.
Deretter presenterte USA en annen resolusjon selv, slik at «konflikten kan avsluttes så snart som mulig.» Denne teksten hadde som mål å få generalforsamlingen på linje med posisjonen til de amerikanske forhandlerne i Riyadh. Men Russland stemte imot den fordi teksten «tar til orde for en varig fred mellom Ukraina og Den russiske føderasjon» og ikke for en «varig fred i Ukraina.» Som resultat anså USA at de hadde utformet forslaget sitt dårlig, og avsto fra å stemme over sin egen tekst, mens Canada, europeerne og Japan fordømte den.
TIRSDAG 25. FEBRUAR
Kaja Kallas, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, reiste til Washington for å møte utenriksminister Marco Rubio. Møtet, som hadde vært annonsert lenge, ble avlyst i siste liten av hr. Rubios sekretariat, offisielt på grunn av hans overbookede timeplan.
Frk. Kallas sa at hun i stedet ville ha møte «med senatorer og (…) medlemmer av Kongressen for å diskutere Russlands krig mot Ukraina og transatlantiske forhold».
Etter at EU-medlemmer stemte mot USA i FN, nektet utenriksministeren å møte sin europeiske motpart.
ONSDAG 26. FEBRUAR
På en pressekonferanse i Kiev forsikret Volodymyr Zelenskyj den 26. februar at uten sikkerhetsgarantier fra USA og NATO ville enhver fredsavtale være urettferdig, og det ville ikke bli noen reell våpenhvile.
TORSDAG 27. FEBRUAR
Før hun forlot Washington, holdt Kaja Kallas, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, en forelesning ved Hudson Institute den 27. februar. Hun sa: «Vi må legge press på Russland for at de også skal ønske fred. De er i en posisjon der de ikke ønsker fred.»
Keir Starmer, Storbritannias statsminister, dro til Det hvite hus med en invitasjon fra kong Charles III til et nytt statsbesøk i Storbritannia. Hennes Majestets diplomater mener at president Trump likte det første besøket svært godt, og at han, gitt hans stolthet, ville være sensitiv overfor kronens pomp og prakt.
Under de to ledernes pressekonferanse hevdet president Trump at han ikke husket å ha kalt Volodymyr Zelenskyj en «diktator» («Sa jeg det? Jeg kan ikke tro at jeg sa det!»). I tillegg uttrykte han åpenhet for ideen om at 25 % tolløkning ikke skulle ramme Storbritannia, og at London skulle returnere Chagos-øyene (inkludert Diego Garcia-basen) til Mauritius.
I denne saken klarte Keir Starmer å fornye sitt lands «spesielle forhold» til USA. Dette inkluderer det globale avlyttings- og spionasjesystemet «Five Eyes» og delegeringen av angrepsstyrken (husk at den britiske atombomben ikke kunne fungere uten støtte fra amerikanske militærforskere).
I mellomtiden møttes amerikanske og russiske forhandlere i seks og en halv time ved USAs generalkonsulat i Istanbul for en forhandlingsrunde nummer to, på et «teknisk nivå». Det var ikke snakk om noen substansiell fremgang, men om å løse problemer som ministrene hadde tatt opp i Riyadh. Nemlig driftsforholdene for de respektive ambassadene i Washington og Moskva, som president Joe Biden hadde overvåket betydelig, og som Moskva hadde svart identisk på.
FREDAG 28. FEBRUAR
Den ikke-valgte ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, besøkte Det hvite hus den 28. februar. President Trump og visepresident Vance tok imot ham, ikke for å lytte til hans versjon av hendelsene, men for å signere en avtale om sjeldne jordarter som Ukraina hevder å besitte. Selvfølgelig kunne han ikke ha gjort det, siden de ikke eksisterer, men det var en måte for Trump-administrasjonen å vise mannen man ikke lenger vet om er kjent som en «demokrat» eller en «diktator», at han ikke lenger hadde noen kort på hånden.
Den innledende pressebriefingen vil bli husket. Den vestlige pressen ble sjokkert over krangelen mellom president Trump og hans gjest. Vi må være forsiktige med bilder her: hvis vi holder oss til et utvalgt utdrag sier de noe helt annet enn hvis vi lytter til hele utvekslingen. I et utdrag husker vi argumentene som blir uttalt, mens vi – om vi ser hele pressekonferansen – forstår hvorfor de blir uttalt.
I løpet av de femti minuttene av denne pressebriefingen minnet president Donald Trump stadig om at han ikke var på linje med noen av partene, verken russisk eller ukrainsk, men at han forhandlet med Russland for å forsvare sitt lands interesser og, til syvende og sist, for hele menneskeheten. Som president i USA snakker han med alle, er forsiktig med å ikke fornærme noen og anerkjenner de positive sidene ved hver enkelt. Tvert imot har Volodymyr Zelenskyj konstant anklaget Russland for aggresjon siden 2014, for drap, kidnappinger og tortur. Han hevdet til og med at president Vladimir Putin hadde brutt sin egen avtalesignatur 15 ganger.
I motsetning til hva den vestlige pressen så, fokuserte ikke denne pressebriefingen på militær bistand, sjeldne jordarter og enda mindre på en inndeling av territorier. Det eskalerte da visepresident Vance bemerket at vertens narrativ var «propaganda», og deretter gikk til angrep igjen og erklærte om begge versjoner av fakta: «Vi vet at dere tar feil!» Til slutt bemerket president Trump at Ukraina var i dårlig forfatning, og at hans gjest ikke bare ikke var takknemlig for USAs støtte, men heller ikke ønsket en våpenhvile. Oppgitt observerte han at Vladimir Putin aldri hadde brutt sin signatur, verken med Barack Obama eller med ham, men bare med Joe Biden på grunn av hva sistnevnte gjorde mot ham. Han minnet deretter om de gjentatte falske anklagene rettet mot Russland av president Biden.
SØNDAG 2. MARS
Den britiske statsministeren Keir Starmer sa at Europa er «ved et veiskille i historien» da han ønsket lederne fra Ukraina, Frankrike, Tyskland, Danmark, Italia, Nederland, Norge, Polen, Spania, Canada, Finland, Sverige, Tsjekkia og Romania velkommen til Downing Street, i tillegg til den tyrkiske utenriksministeren, NATOs generalsekretær og presidentene for EU-kommisjonen og Det europeiske råd.
Storbritannia og Frankrike konkurrerer om å erstatte USA og garantere fred på det europeiske kontinentet. Begge land skal være forberedt på å garantere sikkerheten til andre med sine atomvåpen. Imidlertid er det ingen som seriøst vurderer at disse vil være tilstrekkelige til å sikre fred i fravær av seriøse konvensjonelle styrker, som verken London eller Paris har. Det eneste er at Warszawa begynte å reorganisere sine hærer og generalisere verneplikten for sine unge for mer enn to år siden, men de har fortsatt ikke nok våpen.
Etter møtet, som hadde som mål å skape en «koalisjon av villige», sa Keir Starmer på vegne av alle deltakerne:
«I dag ønsket jeg kolleger fra hele Europa velkommen til London, inkludert fra Türkiye, i tillegg til NATOs generalsekretær og presidentene for EU-kommisjonen, Det europeiske råd og Canada, for å diskutere vår støtte til Ukraina.
Sammen bekreftet vi vår beslutning om å jobbe for en varig fred i Ukraina, i partnerskap med USA. Europas sikkerhet er vårt primære ansvar. Vi vil takle denne historiske oppgaven og øke investeringene våre i eget forsvar.
Vi må ikke gjenta fortidens feil, da svake avtaler tillot president Putin å invadere igjen. Vi vil samarbeide med president Trump for å sikre en sterk, rettferdig og varig fred som sikrer Ukrainas fremtidige suverenitet og sikkerhet. Ukraina må være i stand til å forsvare seg mot fremtidige russiske angrep. Det må ikke forekomme samtaler om Ukraina uten Ukraina. Vi ble enige om at Storbritannia, Frankrike og andre vil samarbeide med Ukraina om en plan for å avslutte kampene som vi vil diskutere videre med USA og gå videre sammen (…) I tillegg har mange av oss uttrykt vår beredskap til å bidra til Ukrainas sikkerhet, inkludert gjennom en styrke av europeiske og andre partnere, og vil intensivere vår planlegging. Vi vil fortsette å samarbeide tett for å fremme neste skritt og ta beslutninger i ukene som kommer.»
Deltakerne på dette toppmøtet har ikke endret sin analyse av den ukrainske konflikten i det hele tatt. De forblir døve overfor USA og forstår derfor ikke lenger landet. De klarte å forene seg – ikke for å utplassere en fredsstabiliseringsstyrke i Ukraina, men for å beskytte kritisk infrastruktur i det vestlige Ukraina eller i lignende strategiske områder. De ble enige om ikke å gjøre fragmenterte nasjonale innsatser, men å dra nytte av EUs økonomiske makt ved å omdirigere sine gjenoppbyggingsmidler. De innkalte derfor til et ekstraordinært europeisk råd den 6. mars. Men for å transformere EU fra et felles marked til en militærallianse, vil de trenge ikke et flertall, men enstemmighet blant de 27 medlemsstatene, inkludert Ungarn og Slovakia.
Og likevel har Viktor Orbán, Ungarns statsminister, allerede svart på utkastets slutterklæring med å understreke at det er “strategiske forskjeller” mellom EU-statene. Han argumenterer derfor for at det ikke bør være noen skrevne konklusjoner, fordi «ethvert forsøk på å gjøre det slik, vil projisere et image av en splittet Europeisk union.»
Oversettelse ChatGPT/Monica Sortland
Forsidebildet er KI-generert
