Derimot: Skal vi fortsatt bære ved til et brennende hus? Det beste er å slukke brannen. – Derimot
derimot.no:
Krigspresidenten?
Av Jan Christensen
Å bli beskyldt for både å gamble med landsmenns liv og med verdensfreden, er ikke hverdagskost.
I hvert fall ikke for åpen scene mellom to presidenter.
Zelenskys nylige besøk i Washington gikk ikke som planlagt. Han kom for å diskutere avtaler og fred, men virket mest opptatt av å demonisere Putin og be om flere våpen.
For sånt får han skulderklapp og ovasjoner av europeiske politikere.
Fra Det Hvite Hus ble han kastet ut. Trump mente at Zelensky ikke var moden for fred i Ukraina.
For oss som fra første stund har fordømt den tre år gamle russiske invasjonen og håpet på snarlig krigsstans, var det befriende å høre hvordan den bejublede ukrainske presidenten fikk sitt pass påskrevet av vår nærmeste allierte.
EU-presidenten, Norges statsminister og andre vestlige ledere har vært raskt ute med støtte-erklæringer til Zelensky. Ikke underlig. Som Zelensky har de også trodd på fortsatt krig. De lover flere våpen om USA sier stopp. Hans nederlag er også deres nederlag.
Krigsmotstanden i Europa øker.
Tidene blir tøffere, folk blir fattigere. Stadig flere merker dyrtida, og stiller spørsmålet: Hvorfor bruke milliarder på krig og ikke på fred når uløste oppgaver står i kø?
Så langt har nasjonale ytre høyrepartier som vil ha slutt både på krig og EU-integrering, fått økt oppslutning.
Krigen i Ukraina har ingenting å gjøre med verken demokrati, diktatur eller landerobring. Den handler om gjensidig trygghet og sikkerhet for et Europa – inkludert Russland – som vil leve i fred og sameksistens. Med trygge grenser. Uten innblanding utenfra.
I 2021 sa NATO nei til sikkerhetsavtale med Russland. Drøye 2 måneder seinere kom invasjonen.
Norge har levd i fred med Russland i over tusen år. Andre europeiske land har et mer skittent rulleblad. Både Karl XII, Napoleon og Hitler møtte her sin undergang.
Hvorfor skal vi nå slå lag med de krefter som ønsker nyoppdeling av Europa?
President Trump evner – i motsetning til sin forgjenger – å se Ukrainakrigen i en geopolitisk sammenheng. Derfor blir mye av vår tidligere tenkning nå snudd på hodet: Slutt på krigen nå! Våpen er ikke lenger veien til fred. Fredsvilkårene må komme etter hvert.
Det blir nærmest som i Bertolt Brecht-diktet om Buddha og det brennende huset.
President Zelensky er inne i sitt brennende Ukraina-hus. Da stiller han ikke all verdens spørsmål til de som vil redde han ut: Hvordan begynte brannen? Hva vil skje med det ene og det andre dersom jeg forlater huset?
I stedet kommer han seg raskt ut. Redder det som reddes kan.
Først i ettertid tar han diskusjonen om hvordan brannen begynte og hvordan gjenoppbygge.
Dessverre. Zelensky, våre media og våre politikere er ikke der.
Om Ukraina skal overleve som selvstendig nasjon, må Ukrainas venner slutte å bære ved til bålet.
Brannen må slukkes, ikke holdes ved like.
Stadige nye våpensendinger og milliarder i pengestøtte – uavhengig av hvilke hender og lommer de måtte havne i – tjener krigen, ikke freden.
Zelensky og Trump har viktige ting felles: De er begge folkeforførere og tidligere skuespillere. De veit åssen få sympati og medfølelse, og har begge stort ego.
Zelensky er en bløffmaker. Hvor ble det av den freden med Russland som han vant presidentvalget på?
Trump er neppe særlig bedre. Men – som nyvalgt president i USA har han den makten som Zelensky – president på overtid – mangler.
Når Trump bruker sin posisjon på en måte som sparer liv og fremmer fred, fortjener han støtte.
På andre områder, er Trump på viddene.
Hans løsninger for MidtØsten, Gaza og Vestbredden, er som tatt ut fra USAs egen kolonihistorie. Fra den gang tidligere tiders settlere/nybyggere drepte Nord-Amerikas indianere, stjal deres land og verdighet og tvangsforviste de overlevende til fattige reservater.
På mange måter er dagens palestinerne Israels – og USAs – «indianere».
De forsvarer sine utbombede landområder med ukuelig motstandskraft og enkle våpen.
Det er også sånn kampen mot en okkupantmakt må føres: På grasrotnivå i by og land, gjennom langvarig tålmodighet, sivil ulydighet, sabotasje og geriljavirksomhet. Med indre styrke, uavhengig av hjelp utenfra.
Med Ukraina er det motsatt.
Land og folk er splittet. Både språklig og kulturelt. Folket egges til kamp – mot tidligere brødre og søstre – av vestlig-støttede media, vestlige politikere og egne politikere fulle av russerhat.
Den «frihet» som i dag unnes Ukrainas folk er retten til å dø på slagmarken og – for de heldige – retten til å flykte utenlands.
Uten vestlig våpenhjelp ville krigen i Ukraina vært over på få dager. Landets ledere hadde blitt tvunget til å søke fredsløsninger.
For meg som medlem av Nei til EU, gir Ukraina-krigen mange lærdommer:
- Land som ligger tett opp til stormakter må strebe etter et gjensidig godt og respektfullt forhold til sine naboer.
- Militærallianser med fremmede stormakter, er oppskrift på spenninger og ufred.
- Krigen i Ukraina truer sikkerheten og stabiliteten i Europa. Folks engstelse gir fremgang for ja-siden og vil utløse stadig nye krav om norsk EU-medlemskap.
Derfor: Jeg heier på alle fredsforsøk, men frykter at fortsatt våpenstøtte og Russland-boikott, vil vikle oss stadig dypere inn i EUs fangarmer.
Forsidebildet er KI-generert
