Derimot: Skal “Nei til EU” favne alle motstandere av EU?Eller er “Nei til EU” bare for folk med korrekte meninger? – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Ytringsfrihet og grenser

Innlegget er hentet fra Drammen Nei til EUs medlemsblad

Av Jan Christensen

Er du medlem i grasrotorganisasjonen Nei til EU? Hvilke meninger kan du da ha om emner som du synes henger sammen med din motstand mot medlemskap i den europeiske union?

Kan du for eksempel mene at vi må bygge ut handelen med land utafor EU? Fordi dette vil gjøre oss mindre avhengig av EU og dermed styrke vår sjølbestemmelse og uavhengighet? 

Kan du også mene at militære maktblokker fører til en utrygg verden, og at det binder vårt land til å føre en politikk diktert av «allierte»? Og hva om du er motstander av norsk innvandringspolitikk?

Er det stuereint å ha synspunkter på sånne emner? Også om de strider mot fortellingene i våre massemedia? Også om du velger å konkretisere nærmere: 
Boikotten av Russland må oppheves da den bare fører oss enda nærmere inn i EUs fangarmer. Samtidig hindrer den samarbeid, samhandel og utvikling – ikke minst i våre nordområder. 

Vårt NATO-medlemskap øker krigsfaren, blant annet gjennom våre våpenleveranser og ved at vi trekkes inn i «andres» kriger.

Norsk innvandringspolitikk gjør at mange nordmenn skyves ut av arbeidsmarkedet.

Paragraf 1 i den norske Grunnloven slår fast at «Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike.» Mange bruker denne Grunnlovsparagrafen som argument for sin EU-motstand. I Grunnlovens 210 år lange historie har vi flere eksempler på uthuling:
 

  • I den såkalte personalunionen med Sverige, var Norge og Sverige to likestilte land, med felles statsoverhode. Som resultat av folkeavstemningen i 1905 ble ble unionen oppløst, mot 184 stemmer. Utløsende årsak var at Norge ble nektet å ha egen utenrikstjeneste, konsulatvesen. Prinsippfaste og modige politikere satte norske interesser først og sa nei til fortsatt union.
     
  • Under andre verdenskrig ble Grunnloven – og Stortinget – suspendert av den tyske okkupantmakten. 
    Verdt å merke er at Stortingsflertallet i 1940 vedtok å avsette både konge og regjering, samt å godta det tyskvennlige «riksrådet» som ny regjering. Hele Bondepartiet, som seinere skiftet navn til Senterpartiet, samt flertallet i både Arbeiderpartiets, Høyres og Venstres stortingsgruppe stemte for. 
     
  • Norge har 3 ganger søkt om medlemskap i Fellesmarkedet/EF/EU – i 1962, 1972 og 1994. Første gang sa Frankrike nei, de to siste gangene sa det norske folk folket nei. Som erstatning for fullt EU-medlemskap, ble vi et slags EU-lightmedlem i 1994, gjennom EØS-avtalen. På viktige områder tvinger denne avtalen – og tilleggsavtaler som Schengen og ACER – Norge til å oppgi sin sjølstendighet. Du kan i dag være medlem av Nei til EU og samtidig være for EØS-avtalen. Argumentet som brukes, er at EØS-avtalen gir oss handlingsrom. Men hva når handlingsrommet aldri brukes og EØS-avtalen fungerer som ytterligere EU-tilpasning? Forut for folkeavstemningen i 1994 ble det argumentert med at EØS-tilhengerne i Nei til EU var nødvendig for å vinne. Er det fortsatt sånn?
     
  • Tilslutningen til NATO i 1949 la Norge under militær kommando av USA. SovjetUnionen var det store trusselbildet, selv om våre land gjennom hele sin historie aldri hadde vært i krig. I 1944 var sovjetiske soldater Finnmarks frigjørere. For å mildne en sovjetisk reaksjon, lovte Den norske regjering aldri å medvirke til en politikk med aggressive formål, eller i fredstid å åpne norsk territorium for fremmede baser. Stikk i strid med den nevnte baseforpliktelsen, har Norge siden 2016 godtatt amerikanske baser på norsk jord. Først 4, så ytterligere 8. I realiteten er dette avståelse av norsk land til en fremmed makt. På disse norske landområdene er det amerikansk lovgivning som gjelder. Det innebærer for eksempel at de amerikanske basene i Norge kan bli vertskap for amerikanske atomraketter, eller nye U2-spionflygninger. Uten at våre myndigheter får kjennskap til hva som foregår. Siden 1990 har vårt NATO-medlemskap gjort oss delaktig i kriger i Irak, Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Libya og Ukraina. Har dette skapt en tryggere verden?
    Kanskje er det snarere sånn at vi gjennom våre massemedia nærmest «skremmes» til å handle mot våre interesser? Viktig pådriver er her vår egen etteretningstjeneste, som delvis finansieres fra utlandet, jamfør Aftenposten 20.5. I hvilken grad er den et underbruk av USA/CIA, og hva betyr dette for de trusselbilder som jevnlig offentliggjøres?

    Neste gang vi EU-motstandere beskyldes for å undergrave Norges interesser, eller når etteretningstjenestens talsmenn legger ansiktet i folder og anklager russere og kinesere for spionasje: Ha da i bakhodet at trusselen fra annet hold kan være enda større.

Tidligere CIA-direktør Mike Pompeo snakker ut, se også youtube-video.

For femti år siden så vi på folk fra fremmede kulturer som noe eksotisk og berikende. I dag er de for mange blitt en trussel. Nei til EU har vedtektsfestet antirasisme:

«Medlemskap er uforenlig med enhver rasistisk aktivitet eller argumentasjon». 

En behøver ikke å følge altfor godt med i avisers kommentarfelt eller på sosiale media, for å finne mye innvandrings-skepsis blant folk som kaller seg EU-motstandere. Noen frykter et muslimdominert Norge, andre at utlendinger overtar jobbene. Noen kommentarer overgår hverandre i vulgaritet. Noen innvandrere/flyktninger ønskes velkommen, andre ikke. 

Hva som er «enhver» rasistisk argumentasjon kan være vanskelig å bedømme. Sentralt har eksempelvis Nei til EU stemplet nettavisen steigan.no og bloggen politikus.no som rasistisk. Dette nyhetsbrevet har også tidvis mottatt lignende beskyldninger. 

Men hva med det som mange kaller «statsrasisme»? Ofte uttrykt gjennom uforståelige dokumentkrav, eviglang saksbehandling, tilfeldigheter, usikkerhet og forskjellsbehandling – nå sist gjennom en generell visumnekt for russere. Mange ser på sånn rasisme som den største trusselen fordi den bidrar til å sette standarder i «folkedypet».

Nærmere avklaringer vil være nyttig. Hvilke type «rasisme» eller fremmedhat skal fordømmes? 
Bør Nei til EU være opptatt av «statsrasisme»?

Om en grasrotorganisasjon som Nei til EU skal favne bredt og utvikles, må også beslekta emner kunne settes på dagsorden. Nei til EUs ledelse har allerede satt standarder her. Blant annet gjennom sin Pride-støtte, russernes invasjon i Ukraina og tausheten om Gaza. Klokheten i dette kan diskuteres, kanskje også hvilket spillerom en sentral-ledelse bør ha til offentlig å uttrykke standpunkter utafor organisasjonens kjerneområde. 

For oss lenger ned i hiararkiet, må ytringsfriheten veie tyngst. Diskusjon og debatt er viktige virkemidler mot stagnasjon og for fornyelse.

Forsidebilde: Susan Q Yin

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar