Derimot: Skal EU styre norsk energiproduksjon? Eller skal Norge styre norsk energi – Derimot

Derimot.no
Derimot: Skal EU styre norsk energiproduksjon? Eller skal Norge styre norsk energi – Derimot

derimot.no:

Dette innlegget som vi tidligere har publisert på derimot.no er fortsatt hyperaktuelt. Ikke minst i forbindelse med forslagene om utbygging av stadig nye vindkraftfelt som vi må subsidiere, som Norge ikke trenger, som raserer vår verdifulle natur og hvor det økonomiske overskuddet av virksomheten havner i utenlandske lommer.

Knut Lindtner

Kampen mot EUs energipolitiske overgrep og hva de politiske partiene må gjøre

Av Olav Boye

Nei til EU er i gang med en kampanje hvor en setter søkelyset om ACER, EUs energibyrå, som skal overvåke at de markedsliberalistiske prinsipper blir i varetatt i EUs energimarked. Det er prisverdig at Nei til EU tar kampen mot EUs maktovergrep mot produksjon og salg av energi, ikke minst strømforsyningen. Utenforlandet Norge er en energipolitisk stormakt, som er av største interesse for den imperialistiske Europeiske Union, en føderal supermakt under oppbygging.

Når ACER ble etablert i 2009 var det ikke begynnelsen på EUs energipolitisk maktovergrep, men foreløpig avslutning på EUs mangeårige kamp for å få på plass en sentralstyrt såkalt EUs Energiunion. Flere EU-stater har motvilje akseptert at EU skal ha styringen på den europeiske energiforsyningen. Frankrike har stort sett lagt egne nasjonalistiske betingelser til grunn i debatten om EUs politiske utvikling. De har den største andelen av strømforsyning fra atomkraftverk, hovedsakelig på grunn av billig uran fra sine tidligere kolonier i sentrale Afrika. På tross av sanksjoner, er EU-statene avhengig av gass fra det energirike Russland. EUs imperialistiske energipolitikk er rette mot en rekke land, som har de ressurser EU sårt trenger.

Den norske energiloven av 1991, ble gjennomført av Senterpartiets statsråd Eivind Reiten, med full støtte fra de to markedsliberalistiske og EU-føderalistiske politiske tvillingene, Arbeiderpartiet og Høyre. Kommentatorer påpekte at Norge hadde fått verdens mest markedsstyrte energilovgivning. Imperiebyggerne i Brussel la det norske lovverket til grunn for sin energipolitikk. Senere ble den norske energiloven en del av EØS-avtalen. Vi er derfor i den situasjonen at hvis regjeringen eller Stortinget skulle ønske å endre energiloven, må det skje innenfor rammen av den markedsliberalistiske EØS-avtalen. Vi vet av erfaring at det er nærmeste umulig.

EØS-avtalen tjorer oss til det synkende skipet

Fra 1. desember 2009 trådde Lisboa-traktaten i kraft. Den er i realiteten EUs avviste forslag til en føderal grunnlov for EU. Her blir det fastslått at EUs politikk skal baseres på overnasjonal føderalisme og markedsliberalistiske prinsipper, noe som betyr at andre politiske ideologier er forbudt, som sosialdemokrati, sosialisme eller kommunisme. Det betyr i realiteten at folkestyret på alle nivå er avvist til fordel for sentralstyring fra eurokratene i Brussel. Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen er Norge forpliktet til å følge EUs politikk på de fleste områder, – i dette tilfelle energipolitikken. Når et flertall i regjeringen i sin tid godkjente EUs omfattende tjenestedirektiv, var også energipolitikken en del av den pakka.

Nei til EUs angrep mot ACER er et angrep på slangens hale, i stedet for å knuse slangens hode, det vil si EØS-avtalen og den norske energiloven. Hvis Stortinget sier nei til norsk akseptering av kontrollorganet ACER, gjenstår våre sterke juridiske forpliktelser til deltakelse i EUs energipolitiske utvikling. Da er vi tilbake til kampen mot EØS-avtalen og norsk EU-tilpasning for øvrig. Nei til EU har vært flinke til å sette fokus på enkeltsaker i vårt husmannsforhold til EU. Det må bli en vesentlig strategi for Nei til EU at vi makter å sette enkeltsakene i en større politisk sammenheng. De nødvendige politiske beslutningene må ligge hos de politiske partiene, mens Nei til EUs oppgave er å bringe fram informasjon, skape debatt og en solid opinion mot EUs uakseptable og usosiale politikk.

Dette ekornet angriper slangens hale. EU-slangens hode er EØS-avalen som svinebinder Norges demokrati.

Når EU krevde at Norge skulle oppgi sitt gassforhandlingsutvalg, kostet det vårt land milliarder i tapte inntekter fra gassavtaler direkte med EU-stater. Når EU krever leveranser av strøm gjennom en rekke kabler til EU-stater, betyr det harmonisering av strømprisene, med dyrere strømpriser for husstander og næringslivet.

Når EU krever konkurranseutsetting av strømforsyningen har det ført til vi i Norge har om lag 160 selskaper som vil selge strøm. Du treffer dem i gågatene, på torgene, i kjøpesentre og ikke minst på telefon. De hevder alle at de har den billigste strømprisen, mens deres kamp om strømmarkedet er meningsløst. EUs konkurranseregler er derfor kraftig fordyrende for strømprisene, som de er ødeleggende for de fleste andre sektorer.

Norske og utenlandske energiselskaper tjener milliarder i profitt på dagens markedsliberalistiske praksis. Vi må sette fokus på EUs konkurranseregler og ta en debatt om vi er tjente med fri konkurranse eller offentlige monopoler under folkevalgt kontroll.

Det er bra med gode analyser av EUs politikk, men ennå viktigere er de politiske partienes målsettinger og strategier, for å gjennomføre sine alternative politiske løsninger. På den aktuelle energisektoren må vi kreve at all energiproduksjon og salg kommer under folkevalgte kontroll. Så sent som på 1980-tallet var energipolitikken underlagt folkevalgt styring i stat som i kommuner og fylkeskommuner. De politiske partiene må drøfte om det ikke er aktuelt å bringe energipolitikken tilbake under folkevalgt kontroll. Et godt solidarisk prinsipp er at Statskraft blir det sentral organ for strømforsyning. Etter forslag fra Statskraft vedtar Stortinget prisen pr. kilowatt for et år av gangen, gjeldene for alt salg av strøm i hele vårt land, til husstander, næringsliv og spesielt til kraftkrevende industri. Det vi har av overskudd av strøm kan selges til våre naboland, til en pris som ikke skal påvirke den norske kraftprisen.

Skal vi styre sammen energipolitikken, skal den under demokratisk kontroll? Eller skal EU og markedskreftene styre den?

En viktig del av framtidens norske energipolitikk må være overgangen til ennå mer miljøvennlig energiproduksjon. Vi har store klimautfordringen som neppe lar seg løse under den rådende markedsstyrte energipolitikken. Norge har kunnskap og ressurser til å bli forgangsland i framtiden energipolitikk, som forbilde for andre land i Europa som globalt. Først må vi ta et oppgjør med vår sterke tilknytning til EU, med krav om oppsigelse av EØS-avtalen og evne til å sette de politiske utfordringen i en annen og mer framtidsrettet sammenheng. La derfor kampanjen mot ACER bli noe mer og omfattende i kampen mot EUs markedsliberalistiske energipolitikk.

Bilder/tekst: Knut Lindtner

Innlegget er tidligere publisert på derimot.no

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar