Derimot: Seymour Hersh: Norges bidrag til sprengningen av rørledningene ikke nytt overfor USA. Norsk marine bidro til levering av hurtigbåter som ble brukt i Vietnamkrigen.

Fra Tonkinbukta til Østersjøen. Seymour Hersh

Den hemmelige og ufullstendige historien om samarbeid mellom USA og Norge i hemmelige operasjoner

Av Seymour M. Hersh

Hvorfor Norge? I min utgreiing om Biden-administrasjonens beslutning om å ødelegge Nord Stream-rørledningene, hvorfor fant mye av den hemmelige planleggingen og opplæringen for operasjonen sted i Norge? Og hvorfor var dyktige sjøfolk og teknikere fra Sjøforsvaret involvert?

Det enkle svaret er at Sjøforsvaret har en lang og grumsete historie med samarbeid med amerikansk etterretning. For fem måneder siden resulterte dette teamarbeidet – som vi fortsatt vet svært lite om – i ødeleggelsen av to rørledninger, på ordre fra president Biden, med internasjonale implikasjoner som ennå ikke er avgjort. Og for seks tiår siden, slik historiene fra disse årene sier, ble en liten gruppe norske sjømenn viklet inn i et presidentbedrag som førte til et tidlig – og blodig – vendepunkt i Vietnamkrigen.

Etter Andre verdenskrig investerte det alltid forsiktige Norge tungt i bygging av store, tungt bevæpnede hurtigangrepsbåter for å forsvare sin 250 mil lange kystlinje i Atlanterhavet. Disse fartøyene var langt mer effektive enn den berømte amerikanske PT-båten (patruljetorpedobåt) som ble hyllet i mange etterkrigsfilmer. Disse båtene ble kjent som «Nasty class» («ekkel klasse»), [https://en.wikipedia.org/wiki/United_States_Nasty-class_patrol_boat, mrk.] for sine kraftige skytevåpen, og noen av dem ble solgt til den amerikanske marinen. I følge rapporter fra Norge tilsto minst to norske sjømenn tidlig i 1964 sitt engasjement i CIA-ledede hemmelige angrep langs kysten av Nord-Vietnam. Andre rapporter, aldri bekreftet, sa at de norske patruljebåtene var bemannet av norske offiserer og mannskap. Det som ikke var omstridt var at det amerikanske målet var å legge press på ledelsen i Nord-Vietnam for å redusere støtten til den anti-amerikanske geriljaen i Sør-Vietnam. Strategien fungerte ikke.

Ingenting av dette var på den tiden kjent for det amerikanske folket. Og nordmennene skulle holde på hemmeligheten i flere tiår. CIAs dødelige spill med katt-og-mus-krigføring førte til et mislykket angrep 2. august 1964, med tre nordvietnamesiske våpenskip som gikk mot to amerikanske destroyere – USS Maddox og USS Turner Joy – på en stor, omstridt vannmasse kjent som Tonkinbukta, på grensen mellom Nord- og Sør-Vietnam.

To dager senere, med destroyerne fortsatt intakte, meddelte Maddox-commander’en sine overordnede om at han var under torpedoangrep. Det var en falsk alarm, og han trakk snart tilbake meldingen. Men det amerikanske signaletterretningssamfunnet – under press fra forsvarsminister Robert McNamara , som fulgte president Johnsons ordre – så den andre veien da McNamara ignorerte den andre meldingen og Johnson fortalte det amerikanske folk at det fantes bevis på at Nord-Vietnam hadde angrepet en amerikansk destroyer. Johnson og McNamara hadde funnet en måte å flytte krigen til Nord-Vietnam.

Johnsons nasjonalt TV-sendte tale om kvelden den 4. august 1964 er kjølig i sin falskhet, spesielt når man vet hva som skulle komme.

«Denne nye aggresjonshandlingen,» sa han, «rettet direkte mot våre egne styrker, bringer igjen inn til oss alle i USA viktigheten av kampen for fred og sikkerhet i Sørøst-Asia. Aggresjon ved terror mot de fredelige landsbyboerne i Sør-Vietnam har nå fått selskap av åpen aggresjon på åpent hav mot USA.»

Folkemassenes sinne svulmet opp, og Johnson godkjente den første amerikanske bombingen av Nord-Vietnam. Noen dager senere vedtok kongressen Tonkin-gulf-resolusjonen med bare to dissensstemmer, og ga presidenten rett til å utplassere amerikanske tropper og bruke militærmakt i Sør-Vietnam på hvilken som helst måte han måtte velge. Og slik fortsatte det de neste elleve årene, med 58 000 amerikanske dødsfall og millioner av vietnamesiske dødsfall.

Den norske marinen, som lojale allierte i Den kalde krigen, forble tause, og solgte i løpet av de neste årene, ifølge videre rapportering i Norge, atten flere av sine Nasty Class-patruljebåter til den amerikanske marinen. Seks ble ødelagt i kamp.

I 2001 publiserte Robert J. Hanyok, en historiker ved National Security Agency, Skunks, Bogies, Silent Hounds, and the Flying Fish: The Gulf of Tonkin Mystery, 2.–4. august 1964, en avgjørende studie av hendelsene i golfen , inkludert manipulering av signaletterretning. Han avslørte at 90 prosent av de relevante oppsnappede meldingene, inkludert de fra nordvietnameserne, hadde blitt holdt utenfor NSAs sluttrapporter om møtet og dermed ikke ble gitt til kongresskomiteene som senere undersøkte overgrepene som førte Amerika dypere inn i Vietnamkrigen.

Slik er det protokollført. Men, som jeg har lært fra en kilde i det amerikanske etterretningsmiljøet, er det mye mer å vite. Det første partiet med norske patruljebåter ment for CIAs uerklærte krig mot nordvietnameserne var faktisk seks. De landet tidlig i 1964 ved en vietnamesisk marinebase i Danang, 14 mil sør for grensen mellom Nord- og Sør-Vietnam. Skipene hadde norske mannskaper og norske marineoffiserer som kapteiner. Det erklærte oppdraget var å lære amerikanske og vietnamesiske sjømenn hvordan de skulle betjene skipene.

Fartøyene var under kontroll av en langvarig CIA-rettet serie med angrep mot kystmål inne i Nord-Vietnam. Den hemmelige operasjonen ble kontrollert av Joint Chiefs of Staff i Washington og ikke av den amerikanske kommandoen i Saigon, som da ble ledet av hærgeneral William Westmoreland. Det skiftet ble ansett som svært viktig fordi det var et annet aspekt ved den uerklærte krigen mot nord som var hellig. US Navy SEALs ble tildelt oppdraget med en høyprioritert liste over langt mer aggressive mål som inkluderte sterkt forsvarte nordvietnamesiske radaranlegg.

Det var en hemmelig krig i en hemmelig krig. Jeg ble fortalt at minst to SEAL-soldater ble overfalt av nordvietnameserne og hardt såret i skuddveksling. Begge mennene klarte å ta seg ut til kysten og ble til slutt reddet. Begge mennene ble tildelt Medal of Honor, USAs høyeste utmerkelse, i hemmelighet.

Der var også langt mindre dramatiske bevegelser etter hvert som krigen ble utredet. På et senere tidspunkt ble det besluttet å bevæpne flaggermus med brannbomber og slippe dem med fly over områder av stor interesse i sør. Slippet kom i stor høyde, og flaggermusene frøs raskt i hjel.

Denne biten av topphemmelig og hittil ukjent historie reiser, for denne reporteren, et åpenbart spørsmål: hva annet er det vi ikke vet om den hemmelige operasjonen i Norge som førte til ødeleggelsen av rørledningene? Og er det noen i Senatet og Huset, eller i amerikansk presse, som er interessert i å finne ut hva som foregikk – og hva mer vi ikke vet?

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

Maskinoversatt

Forsidebilde: Claudio Schwarz

Post Views: 78