Derimot: Sannhetens øyeblikk for Nato. Kan Tyskland delta i en allianse hvor alliansepartner USA angriper dem direkte?

Derimot.no

derimot.no:

Sannhetens øyeblikk for Nato.

Sprengningen av Nord Stream

Sannhetens øyeblikk i NATO?

Sprengningen av Nord Stream kan om sannheten skulle bli allment kjent bli et sannhetens øyeblikk i NATO.

Av Thomas Röper, Anti-Spiegel

Det russiske fjernsynet har i en kommentar slått fast at sprengningen av Nord Stream fort kan bli sannhetens time for NATO. Det er nok en riktig vurdering, for om sannheten om USAs sprengning av rørledningene, og også grunnene til at det skjedde, skulle bli allment kjent, vil offentligheten i mange europeiske NATO-stater stille seg spørsmålet om hva som egentlig er poenget med å ha en «forsvarsallianse» når en av «alliansepartnerne» utfører krigshandlinger mot en av de andre «alliansepartnerne».

Jeg tviler riktignok på at det vil skje, da den USA-støttede mediemakten ikke omtaler de faktaene som allerede er kjent og nok også kommer til å fortie nye fakta, og gjør alt den kan for å diskreditere dem som rapporterer om disse kjensgjerningene. Men jeg har likevel oversatt kommentaren til programlederen i Nyhetsrevyen, som det russiske fjernsynet sender hver søndag.

Oversettelsen begynner:

Sannhetens øyeblikk i NATO-alliansen

C4-sprengstoff, spesielle sonarer, det norske antiubåtskipet Alta og et dekompresjonskammer for dykkere, som CIA tok om bord. En svært kompleks operasjon. Jeg har selv drevet en del med dyphavsdykking, og vet meget godt hva dekompresjonskammeret blir brukt til. Det er for å komme raskere bort fra åstedet.

Dekompresjonskammer. Bildet er fra Norsk Oljemuseum.

Det maksimale dypet som de amerikanske dykkerne jobbet på, er jo 91 meter. Det betyr at de blir utsatt for et trykk på opptil ni atmosfærer. Ved et slikt trykk må man puste inn en gassblanding med surstoff, som løser seg i blodet. Hvis man stiger raskt opp fra et slikt dyp, begynner blodet å koke. Når man går direkte inn i dekompresjonskammeret, utjevner trykket seg umiddelbart, og de gassene som har løst seg i blodet, slipper langsomt ut. Ellers ville man under oppstigningen ha måttet legge inn flere dekompresjonpauser. Det tar lang tid. Men de var nødt til å komme seg raskt unna.

Naturligvis må hele denne historien igjen sjekkes grundig. Hvorfor skulle man tro Hersh på hans ord? Selv om han er 85 år gammel, er Seymour Hersh intellektuelt sett absolutt på høyden. Han er en profesjonell undersøkende journalist, kanskje den beste i sin sjanger i USA. Hans sensasjonelle avsløringer av amerikanske forbrytelser i Vietnam og i Irak ble alltid møtt med skepsis og avvisning.

Man har bebreidet ham for å bruke anonyme kilder og å ikke offentliggjøre dem. Men, unnskyld meg, ville en kilde på høyt nivå og med verdifull informasjon ha kunnet stole på Hersh om han noen gang hadde avslørt sine kilder? Da hadde Hersh måttet skifte yrke. Men slik som situasjonen er, har han i et halvt århundre og helt fram til i dag hatt det privilegiet det er å kunne trenge inn i det som skulle være hemmelig. Og hittil har resultatene av hans undersøkelser alltid før eller senere blitt akseptert av samfunnet. Men hvorfor skulle man bare tro på det? Det er ikke godt nok. Sjekk det! Når alt kommer til alt, handler det jo om USAs anseelse. Det handler også om troskapen til allianserelasjonene innen NATO og til og med om denne blokkens eksistensberettigelse.

Seymour Hersh

Det ville ikke være vanskelig å få verifisert Hershs påstander. La Biden forklare seg for kongressen, og la han sverge på Bibelen. Innkall de antatte gjerningsmennene og spør dem ut under ed om alle detaljene. Begynn med Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan. Var det ikke han som koordinerte den kriminelle operasjonen? Hvorfor har det ennå ikke skjedd? Uansett har det allerede vært veldig skadelig for USAs image å nekte for det som har skjedd. Og all denne fornektelsen er regelrett infantilisme på høyeste regjeringsnivå. De overbeviser ikke noen om noe som helst. Tvert imot, det styrker mistanken. Jo lenger uvissheten vedvarer, desto verre er det for USA.

Man kunne jo bare le av det hele, men Det hvite hus har ikke engang en egen versjon av hendelsesforløpet. Hva var det altså som skjedde utenfor øya Bornholm i Østersjøen? Amerikanerne sier at det ikke var på deres territorium, det angår oss ikke. Det får jo de landene hvor det skjedde undersøke. Vi har ikke noe med det å gjøre. Punktum.

Det formulerte det amerikanske utenriksdepartementets talsmann, Ned Price, slik: «Disse bombeangrepene har ikke funnet sted på amerikansk jord. De har blitt utført på våre partneres territorium, og jeg overlater det til dem å uttale seg om etterforskningen av hendelsene.»

Det er litt sleipt. For i grunnen er jo bombeangrepene på gassrørledningene en krigshandling, et væpnet angrep på Tyskland. Om det er tilfellet, hvordan er det da med artikkel 5 i NATO-traktaten, som sier at et angrep på en alliansepartner er å regne som et angrep på alle alliansepartnerne? Er det ingen som har forsøkt å se saken fra denne synsvinkelen? Biden har helt sikkert ikke gjort det. Han prioriteter annerledes og har andre motiver. Seymour Hersh ser det slik:

«Man fryktet at Europa ville trekke seg ut av konflikten. Nå har Biden gjort det klart for Europa: ‘Dere er annenrangs.’ Sabotasjen vil ha skrekkelige følger for europeerne. De politiske konsekvensene vil være enorme for oss. Biden og hans folk i Det hvite hus har nektet for at det jeg har kommet fram til i mine undersøkelser, er riktig, og gjør det fortsatt mens de blir støttet av pressen. Min tidligere arbeidsgiver for eksempel, New York Times, skriver av en eller annen grunn ikke lenger om temaet, men ignorerer det på samme måte som regjeringen. Det samme gjelder Washington Post. De politiske følgene for oss vil vise seg på lang sikt, det vil til og med kunne innebære at noen land forlater NATO, for å la dem være ute i kulden er ikke så ille for Biden. Mye viktigere er det å føre en militær konflikt som han ikke kommer til å vinne. Jeg er ganske enkelt bare forbauset.»

Det omstridte bildet på Nasjonalgalleriet illustrerer poenget i teksten godt: Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893) av Christian Krogh.

Jeg er sikker på at en grundig undersøkelse vil avsløre Storbritannias rolle. De er eksperter på slike saker. Men også nordmennene var involvert i hendelsen. Det er ingen overraskelse. Norge er en stor sjømakt. Allerede i det nestsiste årtusenet seilte vikinger med sine dekkløse skip med kvinner, barn og byggematerialer over Atlanteren til Island og til og med til Amerika, som de døpte Vinland. De plyndret Frankrike og terroriserte Europa fra Hamburg til Lisboa. I det tjuende århundre var det det landet som hadde den største handelsflåten i verden. Når det gjelder fiske, har Norge alltid vært blant de fem ledende landene i verden. Det utviklet skipsbyggingen, og på slutten av århundret gjorde nordmennene allerede pionerarbeid idet de bygde olje- og gassplattformer for vanndybder på flere hundre meter.

Tidligere pleide vi å tro at Norge er lite, men fjordenes land har en kystlinje på 22 000 kilometer, mer enn halvparten av ekvator. Norge er ikke så glad i Europa. Det har to ganger stemt nei til EU-medlemskap i folkeavstemninger. Men landet var med under stiftelsen av NATO og er USAs nærmeste alliansepartner. Amerikanerne har pumpet hundrevis av millioner, om ikke milliarder av dollar inn i den militære og etterretningsmessige infrastrukturen i landet. Det er klart at nordmennene har vært av uvurderlig betydning for USA under operasjonen med å ødelegge Nord Stream. Det var nordmennene som fant det ideelle stedet for terrorangrepet i Nordsjøen. Det var deres antiubåtskip Alta som satte ut amerikanske dykkere og brakte dem til overflaten, og det er nordmennene som har gjort kolossale superprofitter på å presse Russland ut av det europeiske gassmarkedet. Bare i løpet av det siste året har de tredoblet sine inntekter på olje og gass sammenlignet med fjoråret.

Hvis det blir bekreftet av Norge var medansvarlig i sprengningen av North Stream-ledningene er det mange som har grynn til å gremme seg.

Også nordmennene gjemmer seg nå… Vi forstår det. De er redde. Men, du vet, samme hvor mange tråder du knytter, vil enden komme. Hver uke kommer vi til å få mer og mer informasjon om århundrets forbrytelse. Det er ikke bare ofrene som finner situasjonen utrivelig, men også mange av gjerningsmennene.

Nå er, om vi kan si det slik, sannhetens time kommet i det atlantiske fellesskapet. Sannhetens time i NATO. Hvis NATO er en verdibasert allianse, som man pleier å fortelle oss, er da oppriktighet – i det minste innenfor alliansen – en verdi eller ikke? Eller blir oppriktighet nå erstattet av «diplomatisk imitasjon»? Og har alliansepartnerne rett til å stille hverandre spørsmål? Nå, rett og slett bare å spørre? Og kan de forvente et oppriktig svar? Eller er oppriktighet et konsept som for lengst har gått i glemmeboken der? Men hva er da denne alliansens vesen? Hva er dens grunnlag? Og er det overhodet noen som trenger den? Når alt kommer til alt, var det som skjedde for å være ærlig et virkelig svik. Det ordet har ganske enkelt ennå ikke blitt brukt i Tyskland, men den indre uroen vil snart melde seg. Og hva skjer da?

Jeg liker ikke å komme med spådommer, men i menneskelige relasjoner har svik alltid vært forbundet med tap. Tapet av en venn, en partner. I internasjonale relasjoner innebærer forræderi også alltid et tap. Tap av tillit, tap av en alliansepartner. Det er helt normalt. Psykologer har undersøkt fasene i sorgen over tap i menneskelivet. I internasjonale forhold gjør de seg også gjeldende. Det finnes et enkelt klassisk diagram med fem faser, men man kan også gjøre flere inndelinger i diagrammet.

Anti-Spiegel: I det følgende går man i programmet nærmere inn på denne illustrasjonen og går igjennom den trinn for trinn.

Emosjonene går først ned og så opp. Fra tap til det å venne seg til tapet. Tenk deg Tyskland. Bare ett land, det viktigste landet på det europeiske kontinentet. La oss for enkelhets skyld ta Tyskland.

Det kom som et sjokk. Følelsesløshet? Sannsynligvis er det der de er nå. Neste fase er fornektelsen. Nei, det kan ikke være sant! Tyskland vil komme til å gjennomgå fasen av fornektelse. 

Deretter kommer fasen med emosjonelle utbrudd. Dem kommer vi sannsynligvis til å få se. Så kommer raseriet: på USA. Deretter kommer redselen: Hvordan, hvorfor? Hvordan kunne de gjøre det mot oss? Og hva mer vil de gjøre mot oss, når vi er så forsvarsløse?

Da er det ikke til å unngå at man leter etter en utvei. Og her kan forskjellige ideer til og med lede til en fase som man kaller for desorganisering. Desorganisering av samfunnet. Det kan til og med oppstå panikk. Fortvilelse og lav selvfølelse. Så blir tyskerne overmannet av skyldfølelse: Nei det er vår egen skyld, siden vi er så enfoldige.

Det neste som kommer, er naturligvis ensomheten: Det er ingen som er glad i oss tyskere. Og hvor urettferdig er ikke det?

Ønske om å gjemme seg når virkeligheten blir for ubehagelig er rotfestet i oss

 Det kan til og med oppstå et ønske om å isolere seg fra omgivelsene. Tyskerne vil komme til å ønske å kunne krype inn i en kokong. Naturligvis skaper depresjoner problemer når man skal vende tilbake til normaliteten. Men hva er nå egentlig normalitet?

Men da vil ideen om et nytt forhold dukke opp. Kanskje med Russland? Moskva har alltid vært fair mot Tyskland. Og om man slår seg sammen, vil det oppstå et nytt globalt maktsenter. Å, det vil bli en ny livsstil for Tyskland.

Og så tennes det et håp. Naturligvis vil man tenke igjennom de erfaringene man har gjort. Og så hjelper man andre. Naboene. Da føler man ny lykke!

Det er disse fasene som tyskerne kommer til å gjennomgå om de ikke blir forhindret fra å gjøre det. Amerika, som har mistet all indre tilbakeholdenhet, vil i overført betydning komme til å sparke Tyskland i hjel. Vi får se hvem som er i stand til hva i den nye situasjonen. Det er fortsatt spennende. Og nå er sannhetens time kommet.

Slutt på oversettelsen

Oversatt av Rune G.

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst.

Forsidebilde: Jonatas Domingos

20 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 20 ganger.

Post Views: 46

Les artikkelen direkte på derimot.no