Derimot: SanksjonerHvem skal ofre for hvem, og hvem tjener på dem?

Derimot.no

derimot.no:

Hvorfor sanksjonene, særlig de økonomiske? Virker de — for hvem? Etterhvert pipler det fram spørsmål om dette. Spørsmål som egentlig ikke skulle bli stilt. For når USA og EU vedtar noe trenger jo ikke andre å stille spørsmål om det. Men det gjør likevel mange. The Economist stiller spørsmål om det, og til og med i NRK har spørsmålet vært reist. Forskning peker i retning av at sanksjonene ikke virker som tilsikta, men vel så ofte rammer andre enn målet — det tilsynelatende målet. Den merkelige sanksjonen at Tyskland skal si nei til russisk gass fra den nye Østersjøledningen (North Stream 2), rammer mest Tyskland sjøl og til dels andre som Norge. Men sanksjonen tjener USA som kan selge mer av sin olje — og det var hensikten?
På sin Facebook-side skreiv Arne Birger Heli om sanksjonene. Som at det bare er Vestens utpekte fiender som rammes, og om hvem som rammes. Med hans tillatelse er innlegget hans gjengitt her. 
                                                           

 Red, Politikus.

Hentet fra politikus.no 

Arne Birger Heli:
Hva skal vi «tåle» og hvem har skylda?
Arne Birger Heli

«Vi må være villig til å ofre» sier generalsekretær Stoltenberg, vi må la være å sutre, vi må tåle, skriver kommentatorene. Dermed ønsker noen å flytte diskursen om støtten til Ukraina over fra å være politisk til å handle om moral. Du må ofre uten å klage ellers er du umoralsk. Men når en ser på disse moralistene, så er jeg litt usikker på om ikke dette er mennesker som har råd å ofre og å tåle uten å sutre.
Man gir Ukraina skylda for nærmest alt fra høye strømpriser til sult i på Afrikas horn. Og det er sant – energiprisene har gått fullstendig ut av kontroll og folk i Afrika sulter. Men de som er ofre her, disse millionene som nå knapt har råd til strøm og gass eller som står foran en vinter uten mat – skal de ikke ha lov til å klage? For det er jo disse som faktisk må tåle, enten de vil eller ikke, det er disse som må ofre uten å være spurt. Det hevdes at Ukraina ikke lenger topper nyhetene, at kanskje støtten forvitrer. Tror noen at den moralismen vi ser vil hindre at støtten forvitrer?
Men er det bare krigen i Ukrainas skyld alt sammen? Hva med den politikken verdenssamfunnet (les Vesten) har satt inn for å støtte Ukraina?
La oss se litt på internasjonalt sanksjonsregime. Norge har reaksjoner i en eller annen form mot 25 nasjoner, omtrent alle i regi av FN eller EU. Noen av de mest omfattende er mot Russland, innført første gang 15.08.2014 etter annekteringen av Krim, de siste innført 17.06.2022. Hva er felles for internasjonale sanksjoner?

Her vil vi se på tre forhold.

Det første handler om tidsperspektiv.
Det er sjelden eller aldri at det er satt datoer for evalueringer eller slutt. Ved å sette dato for evaluering vil det gis mulighet til undersøke om sanksjonene er hensiktsmessig og hvilken virkning de har både på mottaker og avsender. Har de tilsiktet virkning? Hva slags kostnader både finansielt, politisk og sosialt har sanksjonene? Når en har evalueringsdatoer kan en altså endre sanksjonene uten at det kan oppfattes som at en har gitt dem opp (og tapt ansikt), men at en ønsker dem mer treffsikre uten at avsender samtidig får en rekke problemer.

For det andre: Hva vil en oppnå med sanksjonene?
Det andre forholdet er at det sjelden eller aldri sies noe om hva en vil oppnå med sanksjonene. Man oppgir begrunnelse (vanligvis brudd på folkeretten og/eller menneskerettighetene), men hvordan kan man måle at målsettingen er nådd? Da man innførte reaksjonene etter Krim-annekteringen – var målsettinga at Krim skulle tilbakeføres? Antagelig.

De siste reaksjonene mot Russland? At alle russiske styrker skulle ut? Hvis en ser på f.eks. Krim-annekteringen, så er opphør antagelig urealistisk – hva så? Skal sanksjonene vare til evig tid?

For ikke å snakke om sanksjonene rettet mot Afghanistan, riktignok nevnt som Taliban, men det blir jo det samme. Afghanistan er i en desperat situasjon. Burde man ikke ha mulighet til å stille konkrete krav og et tidsperspektiv som afghanske myndigheter kan forholde seg til? Typisk er det at da utenriksminister Huitfeldt ble spurt av Solvang i Debatten 23. august om målet for sanksjonene mot Russland var svaret både vagt og uklart. Man har rett og slett ingen klar målsetting.

Det tredje: Sanksjoner mot land vi ikke liker
Det tredje forholdet er allmenngjøring av folkeretten og menneskerettighetene. Ser en på de 25 landene på sanksjonslista er det kun land vi ikke liker. Israel er ikke der, til tross for landets brutale okkupasjon av Palestina og fordømt av verdenssamfunnet utallige ganger og også dømt i den internasjonale domstolen i Haag. Ikke Saudi Arabia, til tross for omfattende menneskerettighetsbrudd og krigen i Jemen. Og selvsagt ble det ikke innført sanksjoner mot USA etter invasjonen i Irak, med den påfølgende katastrofen i hele regionen.

Det er altså lett å innføre sanksjoner – særlig mot de vi ikke liker. Men samtidig rammer de i mange tilfeller både vilkårlig, både når det gjelder for avsender og mottaker. Hvem rammes av sanksjonene mot Nord-Korea? Neppe president (eller hva han er) Kim. Hvem rammes i Afghanistan? Og når man skylder på krigen i Ukraina for alt som går galt i verden om dagen? Er det krigen eller det at man har en blind tro på markedskrefter som med sin iboende destruktive kraft skyver alle utgifter over på vanlige mennesker mens andre kan håve inn milliarder på fortviledes menneskers bekostning?

Mellomtitler er satt inn av Politikus.

Framheva bilde: Illustrasjon av AlexLMX, iStock

1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.

Post Views: 14

Les artikkelen direkte på derimot.no