«Russlands nedkjemping av den ukrainske hæren begrenser Trumps muligheter for en forhandlet løsning.»
Av Larry Johnson
X-CIA-analytiker
Den russiske krigskorrespondenten Marat Khairullin har postet en glimrende oppsummering om den nåværende situasjonen for russiske og ukrainske styrker på slagmarken. Han skriver:
Seieren er allerede i sikte. Ukraina har tapt krigen. Dette er ikke engang et aksiom, men et ferdig, fastslått fundament som akkurat nå danner grunnlaget for fremtidens byggverk. Det som skjer på bakken, er ikke annet enn regimets krampetrekninger. Ingen er interessert i Ukropia og “ukiene” som sådan – Trump flørter nå åpent og tilbyr Putin forhandlinger uten noen “Zelenskyj.”
Marat er ingen blind heiagjengleder. Han er en hardtslående reporter som holder seg til fakta. Dette innlegget markerer et klart skifte i tonen hans. Han identifiserer to hovedtendenser i den pågående kampanjen:
De ukrainske væpnede styrkene på bakken kan ikke lenger yte seriøs motstand.
Dynamikken i prosessen – vi akselererer, mens ukrainerne blir mer og mer utmattet.
Den første trenden er en direkte konsekvens av at Ukraina ikke klarer å rekruttere og fullt ut trene opp reservestyrker – altså erstatninger – som kunne fylt hullene i de ukrainske forsvarslinjene. Ifølge Khairullin:
De ukrainske væpnede styrkene på bakken kan ikke lenger yte seriøs motstand. I de viktigste retningene (først og fremst Pokrovsk) gjennomfører den russiske hæren en total “rensing.” Troppene våre er utplassert i gunstige posisjoner rundt befolkede områder som de ukrainske væpnede styrkene har forvandlet til befestninger. Gradvis, ved hjelp av fjernmetoder, ødelegger vi enhver fiendtlig tilstedeværelse. Deretter går infanteriet inn i de tomme fiendeposisjonene, og ukrainerne kan ikke gjøre noe med denne taktikken.
Tidligere reagerte de ukrainske styrkene på dette med motangrep, og omplasserte raskt reserver fra ett område til et annet. Nå presser vi over hele frontlinjen. Restene av de ukrainske reservestyrkene dør i nærheten av Kursk.
I motsetning til første eller andre verdenskrig, der angripende styrker måtte storme befestninger med mann- og panservogner, har den såkalte “spesielle militæroperasjonen” (SMO) vært vitne til fremveksten av drone- og bot-styrker på slagmarken, noe som utgjør en reell “game changer.” Drone- og bot-operatører er fullstendig integrert i Russlands angripende styrker. “Fjernmetoden” betyr at droner, roboter og glidebomber, sammen med konvensjonelt artilleri og missiler, treffer forsterkede punkter helt til de knuses. Denne taktikken påfører ukrainerne ødeleggende tap, samtidig som de russiske tapene minimeres.
Den andre trenden Marat peker på, handler om alder og erfaring:
Dynamikken i prosessen – vi akselererer, og ukrainerne blir mer og mer utmattet. Og endelig et moment som få legger merke til – hæren vår moderniseres ikke bare, den begynner å forynges. I hver enhet på kompaninivå opprettes det egne UAV-plutonger, og rekrutter som er ikke eldre enn 30 år blir tatt inn. Vi rekrutterer aktivt tjue år gamle gutter.
Generelt har det også begynt en fornyelsesprosess av de midlere offisersrekkene – alle over 45 år blir satt i reserve. Dette gjelder først og fremst bakre, støttende og administrative tjenester. Samtidig, hvis vi ser på hovedkamptroppene, så er flertallet av stabsoffiserene i bataljonene ikke eldre enn 35. Kompanisjefer er svært sjelden eldre enn 30 år. Til og med sammensetningen av angrepsenhetene (de som utfører selve “rengjøringen” på bakken) har endret seg – det blir stadig sjeldnere å se over førti år gamle soldater i disse avdelingene.
De russiske troppene er unge sammenlignet med dem som fyller de ukrainske rekkene. Det følgende bildet (fra en video på X) viser den forferdelige tilstanden til Ukrainas militære. Her ser vi en underholder som synger for et rom fullt av ukrainske rekrutter, og de fleste ser ut til å være minst førti år gamle. Det er mye grått hår i det auditoriet. Men til tross for alderen, er disse troppene ikke erfarne.
Ansiktene forteller alt der denne artisten prøver å oppmuntre dem.
Russlands situasjon er det stikk motsatte. Der fylles rekkene med folk under 30 som ankommer fronten med flere måneders trening i bagasjen, og som blir veiledet av kampveteraner. Ifølge Khairullin blir de 45 år gamle tatt bort fra fronten og satt i reserveenheter. Ingen mengde trening, uansett hvor god, kan måle seg med det en soldat lærer i kamp. I motsetning til Ukraina, som ikke er i stand til å trene reservister skikkelig før de kastes inn i “kjøttkvernen,” sørger Russland for at soldatene får skikkelig opplæring før de sendes ut i strid. Vel fremme i kamp får de en form for “høyskoleutdanning” i felt, der de grønne soldatene omdannes til kampveteraner.
For øyeblikket finnes det ikke én eneste enhet i den amerikanske hæren, den britiske hæren, den franske hæren eller den tyske hæren med denne typen erfaring. Å skryte av tall på papiret – slik NATO-ledere ofte gjør – innebærer ikke at man faktisk har kampdyktige enheter som kan utkjempe en jevnbyrdig krig … spesielt ikke mot en styrke som Russlands, som har to år med sammenhengende tung kamperfaring.
Grunnlaget for NATO er i ferd med å smuldre opp, i stor grad som følge av Vestens ukloke investering i krigen i Ukraina. Ungarn, Østerrike, Kroatia, Slovakia og Romania uttrykker nå åpent motstand mot å fortsette støtten til Ukraina. De ser resultatene på slagmarken og forstår at Russland slår Ukraina på tross av grenseløs, massiv støtte fra NATO. De store aktørene i NATO – det vil si Storbritannia, Frankrike og Tyskland – opplever økonomisk og politisk kaos på hjemmebane. Ingen av dem er i stand til å gå over til en krigsøkonomi og risikere å utfordre Russland.
Så har vi Tyrkia. Tyrkia er involvert i en ny krig i Syria og er fokusert på å bekjempe kurderne. De er ikke villige til å stille med tropper eller utstyr dersom NATO skulle ta det selvmorderiske steget å konfrontere Russland.
Jeg vet ikke om Donald Trump og teamet hans forstår alvoret i situasjonen, men hvis forhandlingsstrategien deres er basert på antakelsen om at Russland er svakt og at den spesielle militæroperasjonen har kjørt seg fast, kommer de til å oppdage at det de trodde var et trumfkort, i virkeligheten bare er en to-er i spar … altså langt fra en sterk hånd. (viser til poker, red.)