Derimot: Robert Kennedy Jr. er ny helseminister i USA. Hva kan vi vente oss fremover? – Derimot
derimot.no:
Noen ganger kan det være nyttig å grave litt dypere for å skaffe seg en utvidet forståelse av hva som faktisk skjer – en forståelse som går litt lenger enn til overskriftene. Vi legger frem denne betraktningen over valget av Robert Kennedy Jr. som ny helseminister i USA fordi den gir en annen forståelse av konfliktlinjene ikke bare i USAs helsepolitikk men også om andre tema. f.eks. om drapene på hans onkel og far, president John F, Kennedy og tidligere justisminister Robert Kennedy.
Utnevnelsen av Robert Kennedy Jr. vil kunne ha langt flere helse-implikasjoner enn det som fremkommer i omtalen av konfliktene rundt utnevnelsen av han, blant annet om HIV/AIDS. Og det kan være greit å vite noe mer om dette for USAs helsepolitikk vil helt sikkert påvirke oss i Norge og hva som skjer på dette viktige feltet fremover.
Knut Lindtner
Redaktør
RFK Jr. og våre folkehelsekatastrofer
American Pravda
Av Ron Unz
Robert F. Kennedy Jr. og stillheten til bjeffende hunder
På torsdag i forrige uke stemte hele Senatet for å bekrefte Robert F. Kennedy Jr. som helse- og sosialminister (HHS). Dette ga Kennedy full myndighet over en av USAs største statlige byråkratier, med 90 000 ansatte og et årlig budsjett på nesten 2 billioner dollar – dobbelt så mye som Forsvarsdepartementet.
Ironiene florerte i den trange 52–48-avstemningen, som stort sett fulgte partilinjene, med alle demokrater mot og alle unntatt én republikaner for.
Ikke bare hadde Kennedy tilbrakt nesten hele sitt liv som en liberal demokrat, men han var også arving til partiets mest berømte politiske dynasti – nevø av den martyr-drepte president John F. Kennedy og sønn av hans bror Robert, som sannsynligvis også ville ha nådd Det hvite hus i 1968 dersom han ikke hadde blitt drept i et attentat.
Den yngre Kennedy hadde fulgt i sine fars strålende fotspor, og tilbrakt nesten hele sitt liv som en profilert miljøaktivist, så høyt ansett i de demokratiske kretser at president Barack Obama vurderte å utnevne ham til kabinettet i 2008. Men i de senere år hadde Kennedys syn på folkehelse spørsmål fått ham til å miste anseelse i sin egen ideologiske leir. Hans kraftige skepsis til vaksinenes sikkerhet generelt – og Covid-vaksinen spesielt – opprørte den etablerte liberale eliten, likeledes som hans høyrøstede fordømmelse av nedstengningene og andre kontroversielle folkehelsetiltak iverksatt for å kontrollere spredningen av den farlige sykdommen.
Dette skarpe ideologiske bruddet drev ham til å utfordre gjenutnevnelsen av president Joseph Biden i de demokratiske primærvalgene, deretter til å starte en uavhengig kampanje for Det hvite hus, og til slutt trekke seg og gi sin støtte til Donald Trump i det valget. Etter Trumps seier utpekte den nyvalgte presidenten Kennedy som sin kandidat til å lede HHS, med den tidligere demokraten som proklamerte sin intensjon om å «Make America Healthy Again.» Forrige ukes avstemning i Senatet har nå gitt Kennedy myndighet til å fastsette vår nasjonale folkehelsepolitikk.
Gjennom årene hadde Kennedy blitt en meget skarp kritiker av både legemiddel- og matindustrien, så å ha ham ved roret over NIH, CDC og FDA (Statlige helseorganer, red.) utgjorde det verste marerittet for disse mektige selskapene. Derfor mobiliserte de naturlig nok sin hær av lobbyister og andre motstandere for å bistå sine medie- og politiske allierte med å sabotere hans nominasjon.
Sammen med Tulsi Gabbard, nominert som nasjonal etterretningsdirektør, hadde Kennedy antakelig vært Trumps mest kontroversielle og bittert motarbeidede kandidat. Faktisk kan volumet og voldsomheten av angrepene jeg observerte mot ham i ledende medieorganer som New York Times og Wall Street Journal ha vært enda større, med disse innflytelsesrike publikasjonene som gjorde alt de kunne for å støtte og forsterke harde anklager – i håp om å overbevise nok senatorer til å blokkere hans utnevnelse. Han ble anklaget for alle slags urettferdigheter og fordømt som en gal konspirasjonsteoretiker, hvis bisarre, irrasjonelle overbevisninger ville alvorlig sette nasjonens folkehelse i fare.
Det var knapt en stein som ikke ble snudd i angrepene mot Kennedys egnethet for stillingen, og han måtte gjennom to dager med utmattende vitnemål for de relevante senatskomiteene, mens de demokratiske stabsmedarbeiderne åpenbart hadde forberedt en strategi for hvordan de best kunne beseire ham – før de leverte de mest effektive angrepene til sine overordnede senatorer, som avhørte kandidaten foran TV-kameraene.
En merkelighet jeg la merke til var at nesten ingen av de fiendtlige nyhetsartiklene eller de grundige senatorspørsmålene nevnte navnet «Sirhan Sirhan». Den unge palestineren hadde blitt arrestert og dømt for attentatet i 1968 på Kennedys far, senator Robert F. Kennedy Sr., og det hadde vært en mengde antatte vitner til denne forbrytelsen. Likevel erklærte Kennedy i senere år offentlig at Sirhan var en uskyldig syndebukk for de virkelige konspiratørene, og han oppfordret til hans løslatelse fra fengselet.
I seks tiår har mediene investert enorme ressurser i å latterliggjøre og demonisere alle som stiller spørsmål ved den offisielle dommen om 1960-tallets attentater mot Kennedy – ved å stemple dem som «konspirasjonsteoretikere». Dette har gjort betegnelsen nesten like radioaktiv som anklager som «rasist» eller «antisemitt». Likevel, selv om Kennedy offentlig plasserte seg selv i denne giftige kategorien, var praktisk talt ingen av hans nådeløse motstandere villige til å legge merke til dette viktige faktum.
Jeg tror det finnes åpenbare grunner til at de «bjeffende hundene» forble merkverdig stille. Ikke bare hadde offeret vært Kennedys egen far, men Kennedy hadde også svært sterke bevis på sin side. Som selv den ultra-korrekte Wikipedia-siden innrømmer, ble den dødelige kulen avfyrt i baksiden av senatorens hode på nært hold – mens alle var enige om at Sirhan sto fem eller seks fot foran ham – noe som førte til at hen obduserte liket i LA-retten erklærte at en annen skytter tilsynelatende måtte ha vært ansvarlig. Sirhans pistol rommet bare åtte skudd, men akustiske opptak beviste at flere skudd var avfyrt. I en tidlig artikkel fra 2022 diskuterte jeg disse bevisene i detalj, og journalistene og de demokratiske stabsmedarbeiderne som utfordret Kennedy, må ha innsett at hans sak var for sterk – og at det å ta den opp ville slå tilbake hardt på dem.
Uansett kunne spørsmålet om hvem som myrdet Kennedys far i 1968, virke altfor fjernt fra hvordan Kennedy skulle forvalte USAs folkehelse-system nesten seks tiår senere. Imidlertid la jeg også merke til en langt nyere og mer relevant sak som likevel hadde unnsluppet all offentlig gransking.
I løpet av to betydningsfulle dager publiserte New York Times et par større artikler som oppsummerte den intense underkjenningen rettet Kennedy kandidatur. Hver av disse artiklene hadde fem eller seks hovedpunkt og bestod av flere seksjoner som fremhevet de viktigste punktene reist mot kandidaten:
Faktasjekk av Kennedys helsepåstander i hans bekreftelseshøring, 29. januar 2025
- Kroniske sykdommer
- Hvem Covid-19 påvirker
- Barns risiko for Covid
- Ultraprocesserte matvarer og fedme
- Medicare og Medicaid
- Fluorid i vann
Faktasjekk av helsepåstander i Kennedys andre dag med bekreftelseshøringer, 30. januar 2025
- Prioritering av kroniske sykdommer
- Covid-19 hos barn
- Hepatitt B-vaksinasjoner
- Bruk av Adderall
- Vekttapmedisiner
- Kostnader ved barndomsdabetes
- Skader fra elektromagnetisk stråling
Disse punktene ble tilsynelatende ansett som Kennedys største sårbarheter. Men jeg la merke til at ett helt emne var fullstendig utelatt fra utspørringen, så jeg sendte en melding til en svært kunnskapsrik journalist for å påpeke denne bemerkelsesverdige utelatelsen:
«Jeg vet at du har vært svært skeptisk til min støtte for Duesberg-hypotesen angående HIV/AIDS, men her er et annet interessant datapunkt du kanskje vil vurdere.»
Som jeg er sikker på at du vet, har demokraterne igangsatt et nådeløst, fullskala angrep i Senatet mot RFK Jr., og gjort alt de kunne for å miskreditere ham og blokkere hans utnevnelse. De har fokusert på alle mulige måter å fremstille ham som en villedet, konspiratorisk person med sprø overbevisninger – en person som derfor må holdes unna vårt folkehelse-system…
Synes du ikke det er svært underlig at det absolutt ikke ble nevnt noe om HIV/AIDS under disse høringene? Tross alt utga Kennedy en Amazon-bestseller nummer én, som viet 200 sider (!) til å fremme teorien om at HIV var ufarlig og at AIDS bare var en løgn. Selvfølgelig ville jeg ikke forvente at noen av senatorene selv hadde lest boken hans, men mange av deres stabsmedarbeidere gjorde det sikkert og holdt strategimøter for å avgjøre hvilke saker de skulle reise mot Kennedy. De må ha konsultert vitenskapelige og medisinske eksperter for å finne ut hvor Kennedy var mest sårbar.
Er det ikke helt ekstraordinært at tilsynelatende ikke en eneste senator har tatt opp Kennedys fullstendig kjetterske synspunkter på HIV/AIDS? Dette må utvilsomt være et av de mest ekstreme tilfellene av «hunden som ikke bjeffet» noensinne. Den eneste forklaringen jeg kan se, er at stabsmedarbeiderne konkluderte med at det å ta opp HIV/AIDS-spørsmålet ville være katastrofalt kontraproduktivt for deres innsats. Dette beviser ikke at Kennedy og Duesberg har rett, men jeg tror det betyr at mange, mange svært kunnskapsrike mennesker frykter at de faktisk kan ha rett.
https://www.globalresearch.ca/rfk-jr-public-health-disasters/5880154
Forsidebilde: KI-generert
