Derimot: Reisebrev fra Kina. Som alltid ønsker kineserne handel og fred, ikke krig! – Derimot
derimot.no:
«Grip dagen, Grip timen!»
av Jan Christensen
Kina har mange varemesser. Den mest kjente er i Guangzhou: «China Import and Export Fair». Siden 1957 har messa blitt arrangert to ganger årlig. Tidligere som en sårt tiltrengt åpning mot et internasjonalt marked. Nå som verdens fremste handelsplass.
I Folkerepublikkens første år ble landet boikottet av vestlige land, inkludert Norge.
Riktignok anerkjente vi landet året etter at Mao proklamerte Folkerepublikken Kina på Den Himmelske Freds Plass 1. oktober 1949.
Men – vi ventet hele fem år med å opprette diplomatiske forbindelser, og først i 1971 stemte Norge for Kinas medlemskap i FN.
Jeg har besøkt Guangzgou-messen flere ganger, og alltid nærmest druknet i et folkehav. Over 30.000 utstillere. En halvtimes gåtur fra den ene enden til den andre. Hundretusener av handelsmenn fra alle verdens kanter.
Hvordan gjøre seg synlig og samtidig være lykkelig som liten?
Guangzhou ligger i sør-Kina og er landets tredje største by. Tre ganger så mange innbyggere som Norge. 3.000 år lang historie. Fra gammelt av Kinas port til utenverdenen. Herfra oppdaget kineserne både Asia og Afrika. Da Vasco da Gama ankom Afrikas østkyst med sine fire krigsskip, hadde den kinesiske admiral Zheng He vært der for hundre år siden med over 200 handelsskip. Fylt med silke, porselen, te og andre gaver – ikke soldater og kanoner. Tilbake tok han med seg edelstener og eksotiske dyr til keiseren.
Guangzhou var også en av byene der vestlige kolonimakter krevde store handelsprivilegier og forbød adgang for kinesere. Britene tvang kineserne til å importere opium. Kina nektet, det ble krig og England vant.
Kina måtte avstå Hongkong og opplevde moralsk forfall. Keiserdømmet gikk i oppløsning. Seinere gjenreiste Sun Yat Sen og Mao Tse Tung det kinesiske folks ære og selvrespekt.
Men dette med synliggjøringa?
Jeg tok på meg T-skjorter med budskap på kinesisk. Det vekket oppsikt.
Første dagen med Mao-sitatet: «En gnist kan tenne en præriebrann». Litt for politisk og litt for alvorlig. Mange lurte på om jeg, som kom fra et land så langt unna, hadde hørt om Mao. Jeg fortalte om mange nordmenns sympati for den kinesiske revolusjon, men unnlot heller ikke å nevne at Mao visstnok døde som syfiliktiker – noe ingen trodde på.
Dette var i 2001, 25 år etter hans død. Jeg hadde ventet en markering, men minnedagen ble passert i stillhet.
Neste dag med «Lenge leve vennskap, fred og handel til gjensidig fordel mellom all verdens folk!»
Og på baksida, provoserende: «I Guangzhou tredobles hotellprisene under Trade Fair! Hvorfor?»
Egentlig hadde jeg også tenkt å spørre om sånt var kapitalisme eller sosialisme, men valgte selvsensur. Oversetteren ble fornøyd.
Tredje dag hadde jeg en annen variant: ”I dag skal jeg bare se, har ingen penger”. Og på baksida: ”Imorra kommer jeg tilbake for å handle”.
Budskapene ble en suksess. Jeg ble ikke arrestert, fikk heller ingen sure blikk. I stedet ble det mange gjensidige smil – et viktig og avvæpede våpen her som ellers i Østen. Kinesere stimlet sammen rundt meg, jeg ble fotografert, mange nikket og ville håndhilse. Noen ga meg gratis vareprøver.
Jeg var modig som turde å protestere mot hotelprisene, fikk jeg høre. Men er det ikke sånn at alle opprør må begynne med det første steg? Og at dette med økte priser når stor etterspørsel, er et av kapitalismens kjennetegn?
På messa var prisene kodet. Jeg måtte alltid spørre, og før jeg fikk svar, måtte jeg fram med visittkortet. Uten visittkort ville jeg vært fortapt.
Kineserne er systematiske. De stifter visittkortet inn i en protokoll, og noterer omhyggelig de varene jeg har vist interesse for. Til mer jeg spør, til bedre. Gjensidig læring.
Selv var jeg mest nysgjerrig, og hadde verken evner eller ressurser til noe storhandel.
Det var under et sånt messebesøk jeg traff Mister Li – energisk, nysgjerrig og ydmyk. Sin engelsk lærte han i yngre dager på et «Speaker’s corner». Hver søndag, utenfor MacDonald, møttes ungdommer for å praktisere fremmedspråk.
Nå jobbet han i et tekstilfirma, og fristet med silkelakenposer. Bedre – og også rimeligere – enn de jeg tidligere hadde importert fra Vietnam.
Seinere har jeg besøkt han i hjembyen Qingdao. Tysk koloni for over hundre år siden, og olympiaby sammen med Beijing i 2008.
Tsingtao-ølet, Kinas verdensberømte «folkeøl», brygges her. Velsmakende, litt søtlig, og en prosent svakere enn vår pils. En arv fra den tyske okkupasjonen. Mister Li var glad i sitt lokale øl. Men det måtte være «fresh». På fat og nybrygget.
I dag har Mister Li eget firma med over 30 ansatte. Spesialist på friluftsartikler til et krevende europeisk og amerikansk marked.
Han er med i kommunistpartiet, men klager over manglende innflytelse. Ønsker mer grasrotmakt, lavere skolepenger for døtrene og billigere helsetjenester. Om den skandinaviske velferdsmodellen var han full av lovord.
Mister Li har stående invitasjon til å besøke meg i Norge, men har aldri tid. Kanskje ville han funnet ut at vårt gress allikevel ikke var så grønt?
Mister Mo var en annen. Han hadde slått seg opp på elsykler. Jeg ble initert til hans kontor, ikke langt fra messeområdet. Her satt han omkranset av kvinnelige sekretærer, og i evige telefonsamtaler. Nå hadde han en gammel hoteldirektør-bekjent på tråden. Tilbudet var for fristende til å avslå: Gratis rom på en av byens beste hoteller for så mange dager jeg måtte ønske.
Seinere ble det lunsj og middager, fabrikkbesøk, sykling og karaoke.
Samme kveld ble jeg hentet av Mister Mo og kjørt i bilkortesje til et luksuriøst spa-hotel. I et skogkledd grønt-område med mange småkafeer, utallige innsjøer og kunstige fosser. En belgisk sykkelimportør og jeg var eneste utlendinger, resten var kinesiske handelspartnere og ansatte.
Middagsbordet var rundt, og kjempesvært. God plass til de 40-talls inviterte. Bordplaten var elektrisk, og dreide hele tiden rundt og rundt i sakte tempo. De 40-50 rettene kom og forsvant og kom tilbake. Var jeg litt sein med å forsyne meg – pinner var ikke alltid like enkelt – fikk jeg raskt hjelp av sekretærene på hver min side. Glemte jeg å fylle opp, tok de over styringa. Å være beskjeden, fungerte ikke.
Stemningen var god og gemyttelig. Småprating og stadig skåling. Felles og med utvalgte. Satt den utvalgte for langt unna, reiste en seg, gikk bort til vedkommende som så reiste seg og skålte tilbake. Gjerne kombinert med noen høflighetsfraser om god bisniss og helse.
Mister Mo var opptatt av at gjestene rundt bordet skulle presentere seg og si litt om Kina og fremtiden.
Jeg hoppet over min sympati for Kulturrevolusjonen. Fortalte i stedet om mitt første Kinabesøk i 1982. Og om over 10 seinere besøk. Fra Hainan i sør til Dalian i nord. Fra grensa mot Pakistan i vest, til Shanghai i øst. Kinas utvikling hadde for lengst passert meg. Snart ville den også passere USA. Siterte Deng Xiaoping på at det var det samme om katten var rød eller svart bare den fanget mus.
Min fortelling høstet jubel, stolthet og smil. Og nye skåler.
Etter middagen var det fysisk aktivitet. Bading i varme kilder, krevende balanse- og aktivitetsøvelser, tilslutt massasje. Mister Mo var en ener. Jeg gjenvant likevekt etter en overdådig middag.
De påfølgende dager var det sykkeltesting. Her hadde jeg en hovedrolle. Med følgebiler foran og bak, teknikere, sekretærer og filming.
Dette var i elsyklenes barndom, for over 15 år siden. Da det var vanlig å ha motoren i for- eller bakhjulet, og batteriet under bagasjebrettet.
Syklene og avslappede kinesere imponerte. Intet kjøpepress, snarere motsatt.
Seinere var det tid for ny middag, nå med etterfølgende karaoke. I et rom med kjempesvær videoskjerm, førsteklasses musikkanlegg og romantiske melodier, feiret vi en medarbeider som skulle slutte.
Ei vertinne sørget for at det alltid var nok snacks og drikkevarer. Alle måtte synge, og siden det også fantes vestlige låter som Hey Jude, Kiss me honey og Imagine, hadde jeg ikke noe valg. Med rullerende tekst, regulerbar playback, bilder av vakker natur og smilende mennesker, gjorde jeg samme suksess som de andre.
Kineserne var rause med applaus, uansett fuglestemme. De var heller ikke redde for å dumme seg ut, så hvorfor skulle jeg være det? Dessuten likte de engelske sanger. Det hjalp på språk-uttalen.
Noe sykkelimport til Norge ble det ikke. Ingen av oss grep verken dagen eller timen, og jeg mottok aldri det lovede tilbud.
I stedet hadde jeg det gøy og lærerikt, og opplevde gjestfrihet i særklasse.
En av sekretærene – som jeg fortsatt har kontakt med – kunne noen år seinere fortelle at Mister Mo satt i fengsel. For korrupsjon, underslag og skatteundragelse.
Selv jobbet hun nå på et kinesisk veiprosjekt i Etiopia. Som kvinne over 30 og fortsatt ugift, var hun «leftover» – og objekt for mye sladder. Da var det best å holde seg lengst mulig unna for ikke å bringe skam over familien.
De siste års enorme utvikling har kommet etter hardt arbeid og mye selvtillit. Med 250 ganger så mange innbyggere og med over 50 ulike folkeslag, blir enhver sammenligning mellom Norge og Kina vanskelig. Mens vi bodde i steinhuler, var kineserne ledende innafor kunst og vitenskap. For å forsvare seg mot krigerske inntrengere nordfra gikk de ikke til motangrep, men bygde i stedet en mur. Da som nå ønsket de fred, ikke krig.
Døgnkontinuerlig slit på markene, er avløst av ofte lange arbeidsdager i fabrikkene. Før var 80% av folket bønder, i dag under fjerdeparten. Økt materiell velstand gjenspeiles i hele samfunnet. Det som før bare kunne kjøpes av et fåtall, kan nå bli allemannseie. Å bli «rikere» enn sine foreldre, er fortsatt et mål for mange kinesere.
Fritid og ferie? Hva er det? Sånt har kineserne aldri vært vant med. Det var jo arbeid som skapte verdiene. Så lenge de kunne være sammen med familien under det kinesiske nyåret, var de fleste fornøyde.
Glemmes skal heller ikke kinesernes synlige stolthet over eget land. Var ikke det verdt litt ekstra arbeidsinnsats?
I 1968 ble Nanjing-Yangtze-bridge innviet. Broen, som bidro til å binde sammen Kina, var datidens milepæl i kinesisk ingeniørkunst. «Stol på egne krefter», var Maos råd. Og broen ble bygd – av og for det kinesiske folk.
Seinere har kineserne satt opp et utall av imponerende broer. Innenlands som utenlands, også i Norge. Fysisk for å bedre infrastrukturen. Politisk for å bygge et godt forhold til verdens land og folk. Samtidig har Kina blitt ledende i romfart, i kunstig intelligens, satelittnavigasjon, grønn teknologi og masse annet. Ingen land har i dag flere patentregistreringer enn Kina.
Mens Kina har jevn økonomisk vekst, blir Vesten akterutseilt. Kina ses på som en trussel mot vår samfunnsmodell og USAs verdensdominans.
Mens Kina legger langsiktige planer for velferd og infrastruktur, forsøples andre land av privat rikdom og offentlig fattigdom. Kanskje bortsett fra forsvarsbevilgninger. Her bruker USA over fire ganger mer enn Kina.
Kinas «autoritære» system med sine tusenårige røtter, er ingen drøm for Vestens intellektuelle skravleklasse. Få solskinnshistorier kommer fram i våre media. Kinas ledelse og styresett har langt større støtte i sin befolkning enn Vestens ledere har i sin.
Kina trenger stabilitet for å fortsette sin fredelige utvikling.
USA med NATO/EU på slep, trenger krig for å stanse eller ødelegge den.
I 2010 blandet Norge seg inn i kinesiske forhold gjennom å gi Nobels fredspris til en ukjent kineser. Han svermet for et «vestlig» Kina.
I dag bidrar Norge til å true Kinas uavhengighet gjennom å delta i vestlige militærøvelser i kinesiske farvann. Vi allierer oss med krefter som vil spre død og fordervelse.
Hvor lenge skal det norske folk stå på feil side av historien?
Forsidebilde: Denys Nevozhai
