Derimot: Regjeringskrise på EU-saken enda en gang. Redder Senterpartiet seg i siste liten? – Derimot

derimot.no:

Var det en kalkulert politisk handling å tre ut av regjeringen på EU-direktivene? Ble saken fremmet av Støre for å skape en krise?

Av Knut Lindtner

Senterpartiet har forlatt regjeringen etter uenighet om godkjenning av tre EU-direktiver som Arbeiderpartiet ønsket å innføre. Dermed blir EU- og EØS-spørsmålet nok en gang en utløsende faktor for politisk ustabilitet i Norge. Første gang en norsk regjering falt på en lignende sak, var i 1971, da regjeringen Borten gikk av på grunn av EU-spørsmålet. Dette viser hvordan Norges forhold til EU fortsetter å prege den politiske debatten.

Kapp slepetauet som er EØS-avtalen! (KI-generert bilde)

Gjennom historien har det norske folk ved to folkeavstemninger – i 1972 og 1994 – avvist norsk EU-medlemskap. Begge ganger har ja-siden lidd nederlag, og begge ganger har Arbeiderpartiet tapt oppslutning i etterkant. Til tross for dette har Norge siden Gro Harlem Brundtlands tid gradvis blitt tettere integrert i EU gjennom EØS-avtalen og stadig nye direktiver. Kritikere mener dette skjer i strid med folkets vilje og at det vitner om et demokratisk problem.

EØS-avtalen ble aldri lagt frem for folkeavstemning, men ble vedtatt av Stortinget etter at det norske folket stemte nei til EU-medlemskap i 1994. For mange reiser dette spørsmål om demokratisk legitimitet, ettersom Norge gjennom EØS-systemet stadig tilpasser seg EU-regelverk uten en eksplisitt folkelig tilslutning. Det kan også oppfattes som en mangel på respekt for befolkningens tidligere avstemningsresultater.

Den politiske situasjonen etter Senterpartiets uttreden av regjeringen er uklar. Det er vanskelig å spekulere i de eksakte motivene bak bruddet, men noen momenter kan belyses: Senterpartiet har over tid mistet betydelig velgeroppslutning, og deltakelsen i regjeringen har vært utfordrende for partiet. Det siste valget og meningsmålingne har vist at Senterpartiet har befunnet seg nær sperregrensen, og utmeldelsen kan sees som et strategisk forsøk på å styrke partiets posisjon før valget til høsten.

Fremskrittspartiet har tjent på å være i opposisjon, særlig i saker knyttet til gjengkriminalitet og energipolitikk. Innvandringsrelaterte kriminalitetsutfordringer og økende kraftpriser har vært dominerende temaer i samfunnsdebatten, og ethvert parti som evner å adressere disse problemstillingene, har potensial til å vinne oppslutning. Senterpartiets uttreden fra regjeringen kan gi partiet muligheten til å markere seg sterkere i disse sakene uten å være bundet av regjeringsansvar.

For Arbeiderpartiet gjenstår det å se om denne situasjonen vil styrke eller svekke partiet. Tidligere erfaringer tilsier at EU-saker ofte skaper splittelse i partiet, og det er usikkert hvordan dette vil påvirke partiets velgere. Mens partiledelsen fremhever at den har støtte fra sentralstyret og stortingsgruppen, kan velgerne reagere helt annerledes.

Denne utviklingen i norsk politikk skjer parallelt med en bredere internasjonal trend der globaliseringskritiske krefter vinner terreng, både i Europa og USA. Donald Trumps valgseier i USA og den økende oppslutningen om antiglobalistiske partier i flere europeiske land, kan tyde på at velgerne i økende grad reagerer mot overnasjonale strukturer som EU. Den politiske utviklingen i Tyskland og det nylig avlyste valget i Romania, der en antiglobalistisk kandidat lå an til å vinne, illustrerer denne tendensen.

I norsk politikk kan Senterpartiets regjeringsexit vise seg å være en klok strategisk beslutning. Om Arbeiderpartiet klarer å håndtere situasjonen uten å miste ytterligere oppslutning, gjenstår å se. Likevel tyder mye på at velgerne er mer opptatt av innenrikspolitiske saker som kriminalitet, økonomi og energipriser enn av hvorvidt partiledelsen står samlet om EU-tilknytningen.

Les artikkelen direkte på derimot.no

You may also like...

Legg igjen en kommentar