Derimot: Prosessen har startet. Tilliten til Trump er i rask oppløsning. – Derimot
derimot.no:
Er «Trump-prosjektet» i ferd med å rakne?
Av Alastair Crooke – 17. juni 2025
Tilliten er alt. Og det «kapitalgrunnlaget» er i rask oppløsning.
Musk mot Trump – og den dypere splittelsen bak TV-dramaet
Konflikten mellom Elon Musk og Donald Trump fremstår som skapt for underholdning, men bak mediesirkuset skjuler det seg en alvorlig og potensielt skjebnesvanger motsetning i selve kjernen av MAGA-koalisjonen. En motsetning som – før eller siden – kan føre til at Trump-prosjektet begynner å forvitre.
Et avgjørende øyeblikk i forrige presidentvalg var da en del av Silicon Valleys ultrarike teknologimilliardærer forlot Demokratene og stilte seg bak Trump. Dette tilførte kampanjen både penger og håp om at USA kunne sikre seg et monopol på global datalagring, kunstig intelligens og det Yanis Varoufakis kaller «cloud capital» – altså ideen om å kunne kreve avgifter for tilgang til USAs gigantiske dataressurser og Big Tech-plattformer. Man trodde et slikt monopol ville gi USA makt til å forme verdens tankegang – og bestemme hva som oppfattes som «kult».
Monopolet på datasentre ble også sett på som en potensiell gullgruve, på linje med USAs monopol på dollaren som internasjonal handelsvaluta – og dermed som en måte å tiltrekke seg kapital som kan dempe effekten av gjeldskrisen.
Men det er en eksplosiv motsetning mellom Tech-oligarkene og MAGA-populistene. De representerer to totalt uforenlige verdenssyn – både når det gjelder hvordan USAs strukturelle gjeldskrise skal løses, og hvilken kulturell fremtid nasjonen skal ha.
«Autoritær libertarianisme» møter «arbeidsfolkets økonomi»
Teknologibrødrene ser for seg et ekstremt radikalt, teknologidrevet og autoritært samfunn: Peter Thiel mener for eksempel at et lite oligarki bør styre imperiet, uten innblanding fra demokratiske prosesser. Fremtiden skal være robotisert, AI-drevet og befolkningen skal styres stramt via digital kontroll.
Trump-lagets økonomiske visjon er en helt annen. Trumps primære mål – viktigere enn geopolitiske hensyn – er å redde dollaren som verdens ledende handelsvaluta. Men dette forutsetter at den uholdbare amerikanske gjeldsveksten må adresseres.
Siden 1970-tallet har USA levd med et voksende handelsunderskudd: På den ene siden har man stimulert en enorm global dollargjeld, men samtidig har USAs egen industrielle produksjon skrumpet inn. Resultatet er en ustabil gjeldspyramide bygget på et stadig svakere økonomisk fundament.
Trump-løsningen er å devaluere dollaren (med opptil 30 %), gi skattelettelser til selskaper og få utenlandsproduksjon tilbake til USA – alt for å redusere gapet mellom utenlandsgjeld og innenlandsk produksjon.
Dette løser ikke problemet – men det kjøper tid.
Trumps tollstrategi («sjokk og ærefrykt») var ment å presse frem avtaler som støtter denne planen. Presset på NATO-land om å øke forsvarsutgifter tjener et lignende formål: Det handler om å restrukturere «kreditorene» – i tråd med amerikansk «konkurspraksis».
Men dette har ikke gått som planlagt, særlig på grunn av motstand fra Kina. Amerikanske statsobligasjoner er fortsatt i en skjør situasjon – hvert nytt statsgjeldsopptak føles som en kamp på liv og død.
To uforenlige verdener i samme prosjekt
Forenklet sagt: MAGA-basens populister krever en menneskelig økonomi med gode jobber, mens Tech-eliten vil ha en robotisert fremtid uten mennesker i sentrum. Disse visjonene er i direkte konflikt.
Denne konflikten forklarer hvorfor Steve Bannon – en MAGA-høvding – kan fordømme Elon Musk som forræder og «ulovlig innvandrer» som bør deporteres.
Hvordan ble dette en felles koalisjon?
Trump måtte gjøre en avtale for å bli valgt. Han måtte alliere seg med USAs pengearistokrati – ikke bare for å redde økonomien, men også for å tekkes den mektige, skjulte staten som kontrollerer store deler av det politiske systemet.
Disse maktsentra fungerer som voktere av en «hellig» sikkerhetsstruktur: USA skal gi ubetinget støtte til Israel og alltid motarbeide Russland. Samtidig frykter de Kinas potensial til å overta den globale finansmakten.
En mann bak kulissene
I Evan Osnos’ bok The Haves and the Have-Yachts beskrives Lee Hanley – en av Trumps viktigste, men ukjente støttespillere – som arkitekten bak høyresidens nye strategi. Bannon kaller ham «en usunget helt» som elsket «hobbiter» og «deplorables», og som støttet Trump med både idealer og penger.
Wessie du Toit skriver at Hanley var en av superrike republikanere som etter Mitt Romneys nederlag i 2012 fikk kartlagt folkets humør – og fikk vite at misnøyen i USA var «uten målbarhet». Hanley overbeviste de rike om at Trump var den eneste som kunne kanalisere denne vreden konstruktivt.
Selv om Trump ga stemme til Bannons «hobbiter», fikk de rike enorm avkastning på investeringen.
Trump: Et produkt av grådighetens tidsalder
Trump er et barn av en tid hvor begreper som grådighet, rettferdighet og dominans ble omdefinert. En ny elite har vokst frem som ikke lenger føler noen plikt overfor samfunnet. De tror fullt og helt på individuell rett til rikdom – og forakter alle begrensninger.
Her ligger det Trumpianske paradokset: Hvordan kan en velger hate eliten – og samtidig hylle en milliardær fra New York? Svaret, ifølge Osnos, er at elitegrupper i 2012 innså at de måtte omfavne populismen for å bevare makten.
Men dette etterlater en fundamental konflikt: Verdiene til populistene strider mot de libertarianske teknologi-investorene som Peter Thiel, David Sachs, Elon Musk og Marc Andreessen.
Hva skjer hvis denne alliansen ryker?
MAGA-leiren frykter at Tech-oligarkene kan gå tilbake til Demokratene før mellomvalget – eller at Musk kan starte et eget sentrumsparti, noe han allerede har antydet.
Situasjonen blir enda mer betent av at Trumps utenrikspolitiske prosjekter har mislyktes: Forholdet til Kina, Iran og Russland har ikke utviklet seg slik han planla – og han trenger raske handelsavtaler for å håndtere gjeldskrisen.
Disse planene forutsatte at USA skulle sitte med forhandlingskortene – men virkeligheten har vist det motsatte: Kina er fortsatt hard motstander, og det samme gjelder Iran og Russland.
Senatet holder trumfkortene – ikke Trump
I stedet er det Senatet som har makten: De kan blokkere Trumps økonomiske planer med krav om hard linje mot Russland og Iran. Trumps antagelse om at man kunne presse Putin militært til en avtale har slått feil.
Et russisk angrep på ukrainske strategiske bombefly har fått Moskva til å stille spørsmålet: Har Trump egentlig forsøkt å presse Russland inn i et evig krigsmareritt – for å kunne vende blikket mot Kina?
Trump har heller ikke kansellert Bidens direktiv til CIA om å «strategisk beseire» Russland. Hvorfor ikke? Hvor er tegnene til normalisering?
Vi vet ikke.
Men resultatet er klart: Team Trumps feilvurdering av Russland har styrket viljen hos både Moskva og mange andre til å motstå amerikanske påtrykk. Trumps plan for å opprettholde dollaren som verdensvaluta hviler på én ting:
Tilliten.
Og den tilliten – det kapitalgrunnlaget – smuldrer raskt bort.
Innlegget er hentet fra Strategic Culture Foundation
Forsidebilde: KI-generert
