Derimot: Pris til besvær. Midtblinks innertier for Alfred Nobel og undertegnede.
derimot.no:
Av Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Nok en gang har vårt stortings fem fredsprisnobelkomitémedlemmer valgt en vinner – den iranske kvinnen Narges Mohammadi.
Og nok en gang kaster kritikere seg over valget og mener at det ikke er i samsvar med Nobels instruksjoner. Se blant annet derimot.no sin artikkel «Nobelkomiteen ignorerer testamentets instruks», og steigan.no sin «Den norske forvaltningen av Nobels fredsvisjon er et totalhavari».
Det finnes flere teorier om hvorfor Nobel ga fredsprisvinneroppdraget til Norge. En av hovedårsakene var trolig knyttet til den politiske situasjonen på den tiden. På slutten av 1800-tallet var Norge i union med Sverige, men det var økende spenninger mellom de to landene. Nobel var kjent for å være opptatt av fred og ønsket sannsynligvis å unngå at prisen ble politisert eller påvirket av svensk-norske konflikter.
Jeg har imidlertid lenge hatt en annen mening. Fra et Facebook-innlegg 13.12.2022 hitsetter jeg:
(sitat)
FINURLIG AV ALFRED NOBEL
Ingen vet med sikkerhet hvorfor Norge fikk oppdraget. Tidligere komitésekretær og pensjonert direktør ved Det Norske Nobelinstitutt, Geir Lundestad, kommer med noen kvalifiserte gjetninger i artikkelen «Hvorfor Norge?»
Lundestads hypoteser bygger, etter hva jeg forstår, på Alfreds angivelige positive syn på og oppfatning av Norge.
Jeg har selv på Facebook og i andre fora noe spøkefullt og uten å kunne underbygge det empirisk, men alene bygget på et livslangt og muligens medfødt skråblikk på vårt broderland og -folk, antydet at Alfred ga prisutdelingsfullmakten til Norge av stikk motsatt grunn, nemlig at han var irritert og forbannet på Norges stahet i den såkalte «Unionsstriden». Alfred var en meget klok mann – han hadde jo «funnet opp kruttet» – og jeg har ment, og mener fortsatt, at det kan være grunn til å mistenke ham for å ha ønsket å gi nisselue-, turgåer-, ryggsekk- og langrennsvinnerfolket der vest for Kjølen en finurlig uttenkt og varig kilevink, fordi han forsto og forutså at det årlige valget av fredsprisvinner kom til å bli sterkt omdiskutert og kritisert og lage kvalme. Og igjen – og uten å ha empirisk belegg for det her jeg sitter som en tidlig morgenfugl ved Middelhavets strender med en kald …… (nåja) – mener jeg at Alfred traff innertier; hver eneste fredsprisvinner og Norges valg av vedkommende er blitt kritisert av én eller mange. Alfred har for eksempel trolig av lutter glede virvlet som en karusell rundt i sin grav hver eneste dag etter at kineseren Liu Xiaobo i 2010 fikk prisen når han, Alfred altså, der nede under jorden tenker på hvor mange millioner/milliarder kroner Norge har tapt i handelsinntekter fra det landet som har verdens nest største og snart den største økonomien i verden!
(sitat slutt)
Om Alfred har tenkt som jeg, kan det tyde på at det ligger en sannhet i ordtaket om at «Genier tenker likt!»
