Derimot: Plutselig er Norges situasjon dramatisk endret. 12 USA-baser kan gi oss konfrontasjon med Russland. – Derimot
derimot.no:
Nordens nye militære virkelighet
Av Terje Alnes
Norden er i dag omgjort til en nordlig front mot Russland, bundet til masten på et hangarskip der Donald Trump snart har kommandoen. Som blokk har Norden frasagt seg politisk suverenitet og lar amerikanske styrker ta seg til rette kloss inntil Russlands grenser.
La oss minnes: Under den forrige kalde krigen var Norden et militært lavspenningsområde og tok rollen som brobygger mellom øst og vest. Russlands invasjon i Ukraina flyttet politiske fjell. I ekspressfart ble hele Norden et NATO-område. Finland og Sverige sa farvel til sin historiske status som nøytrale stater og ble NATOs 31. og 32. medlemsland. Samtidig inngikk USA bilaterale avtaler med Norge, Danmark, Sverige og Finland, og fikk tilgang til 47 områder der de kan etablere seg militært.
En serie NATO-utvidelser østover siden 1999, nedrustningsavtaler som sies opp, en stri strøm av vestlige våpen til Ukraina, og nå; hjelp til Ukraina for å gjennomføre missilangrep inne i Russland, har bragt oss på randen av en atomkonfrontasjon med Moskva.
I Norge har samtlige partier på Stortinget inngått et forlik som skal garantere at det brukes 611 milliarder kroner mer på forsvaret av Norge de neste 12 årene. De samlede militærutgiftene blir da 1.624 milliarder fram til 2036. I tillegg kommer det såkalte «Nansen-programmet» for Ukraina, som stadig utvides. Partiene har forpliktet seg til å bevilge 135 milliarder frem til 2030. Det betyr minst 15 milliarder årlig, penger som alene ville berget kommuneøkonomien. Men politikerne prioriterer å forlenge krigen.
Når Trump er tilbake i det Hvite Hus kan utgiftene til krigsindustrien økes ytterligere. Han kan kreve at Europa skal bære enda mer av utgiftene for å sikre det amerikanske imperiets interesser.
Alvoret i Nordområdene
Fra det som virker å være en annen tidsalder (september 2020) finnes en rapport skrevet av Tormod Heier, på oppdrag fra Norges Fredsråd, Nei til Atomvåpen og Norske leger mot atomvåpen. I «Norden som lavspenningsområde – hva kan Norge gjøre?» gir han en analyse av situasjonen i Nordområdene, og foreslår tiltak for å redusere faren for krig.
Heier skriver: «Tillitsskapende tiltak er helt avgjørende for å unngå eskalering av uforutsette hendelser. En slik forebyggende virksomhet er særlig viktig når tilliten mellom USA og Russland er på et lavmål, og når russiske, amerikanske, norske og britiske fly og fartøyer stadig oftere opererer i hverandres nærområder, tettere på sivile og militære installasjoner på norsk og russisk side. For skulle det skje en ulykke, en misforståelse eller feiltolkning fra noen av partene, for eksempel mellom amerikanske B52 bombefly med norsk jagerfly eskorte og russiske fly og fartøyer i Barentshavet, kan situasjonen raskt eskalere.»
I kapittelet «Alvoret i Nordområdene» identifiserer Heier to særlig alvorlige forhold: En geopolitisk utvikling der varslingstiden mellom USA og Russland har blitt stadig kortere, og økt usikkerhet om trusler består av missiler med konvensjonelle eller kjernefysiske sprengladninger.
Ny missilteknologi bidrar til at varslingstiden blir kortere. Perioden fra en krise inntreffer og til det avfyres missiler, synes alarmerende forkortet. Russland besitter missiler som går med fem ganger lydens hastighet (hypersoniske), noe som gjør dem nærmest umulig å forsvare seg mot. Amerikanske styrker på sin side kommer stadig nærmere den russiske Nordflåten, der vi finner noen av Russlands mest avanserte atomvåpen. Når Norge, Sverige og Finland blir tettere integrert i et USA-styrt forsvarssamarbeid, øker trusselen mot de russiske atomstyrkene.
På begge sider finnes flere våpensystemer der det ikke er mulig å skille mellom kjernefysiske og konvensjonelle sprengladninger. Dermed får beslutningstakerne på amerikansk og russisk side stadig korte tid til å ta riktige beslutninger om krisen inntreffer. Økt automatisering og kunstig intelligens forsterker problemet. For å øke tempoet i beslutningsprosessen er også myndigheten til å avfyre atomvåpen delegert til ledere lengre nede i kommandokjeden. I dag har vi mindre, mer presise og dermed mer «brukervennlige» atomvåpen. Når slike «taktiske» atomvåpen ikke nødvendigvis fører til en total utslettelse av menneskeheten, kan det senke terskelen for å ta dem i bruk.
I sum betyr dette økt risiko for ukontrollerte hendelser. «Konsekvensene vil for alle praktiske formål være uopprettelige», skriver Tormod Heier.
Tillitsskapende tiltak
Han anbefaler derfor tillitsskapende tiltak for å redusere frykt og usikkerhet. Formålet er å bygge tillit mellom russiske og nordiske myndigheter, noe som vil være avgjørende for å hindre et konfliktforløp der atomvåpen settes i beredskap.
Tiltak som regulerer adferd og manøvreringer av militære styrker er nødvendig. F.eks. å regulere bevegelsesfriheten til NATO-styrker øst for den 24. lengdegrad i Finnmark og i Barentshavet (dvs. øst for Hammerfest), regulere adgangen for visse våpensystemer særlig i sensitive områder, og forbud av fly og fartøy i bestemte områder. Hensikten er å gi russiske, amerikanske og nordiske myndigheter et størst mulig handlingsrom for å håndtere uforutsette hendelser.
Konkret lanserte Heier fem tiltak:
1. Studentutveksling mellom nordiske og russiske forsvarshøyskoler.
2. Opprette et nordisk-russisk kontaktsenter, for å forsterke kommunikasjonskanalene.
3. Etablere lokale lavspenningssoner med permanente begrensninger for nærvær av fly og marinefartøy, f.eks. i stredet mellom Svalbard, Bjørnøya og Hammerfest.
4. Begrensninger på militær øvingsaktivitet, dels knyttet til geografiske områder, dels til de militære styrkenes operative egenskaper.
5. Utvidelse av FNs Incident at Sea-regime, for å institusjonalisere så mange felles kjøreregler som mulig i de norsk-russiske operasjonsområdene.
Det er greit å ta frem Heiers rapport nå for å vise at det bare for kort tid siden var mulig for en professor ved Stabsskolen å advare mot uhemmet militarisering. Men istedenfor å fremme Heiers tillitsskapende tiltak står Norden samlet bak en grenseløs tro på militarisme, basert på frykt, mistillit, spenning og fiendtlighet mot naboen i øst.
USAs militære tar seg til rette
Under den forrige kalde krigen hadde Norge klare reservasjoner for allierte styrker i Norge. Det skulle ikke være utenlandske baser i Norge i fredstid, atomvåpen skulle ikke lagres på norsk jord, allierte skip som anløp norske havner måtte garantere at de ikke hadde atomvåpen om bord, og det var klare restriksjoner mot militærøvelser nær den russiske grensen.
Nå ser vi at disse restriksjonene fravikes. Å kalle de 12 amerikanske basene for «omforente områder» lurer ingen, å tro at USA respekterer atomvåpenforbudet er en fornærmelse mot intellektet; taktiske atomvåpen vil med sannsynlighet bli lagret på basen på Rygge, og amerikanske hangarskip og atomubåter har med stor grad av sannsynlighet atomvåpen om bord. Øvelser der amerikanske B52 bombefly eskorteres av norske og nordiske jagerfly langs den russiske grensen er blitt nærmest rutine.
Under den forrige kalde krigens gjaldt det å avskrekke Sovjetunionen fra å angripe. Her var artikkel V i Nato-pakten sentral, den skulle sikre hjelp fra USA. Men like viktig var det å balansere med beroligelse. Moskva skulle ikke frykte at norsk territorium ville bli brukt i et angrep østover.
Denne balansen er nå borte. Når norske og nordiske politikere slipper USAs militære styrker løs i Norden øker sjansen for å bli krigsskueplass dramatisk
Kilder
«Et historisk forsvarsløft for å trygge Norge», regjeringen.no 05.04.24, «Regjeringen vil øke støtten til Ukraina», vg.no20.09.24, Tormod Heier «Norden som lavspenningsområde – hva kan Norge gjøre?», rapport september 2020, «Nå er et av verdens største hangarskip fremme i Indre Oslofjord», nrk.no 01.11.24, «Amerikansk B-52 bombefly fløy over Nord-Norge», forsvaretsforum.no 07.11.24, «Amerikansk general i Norge: – Vi må være klare nå», forsvaretsforum.no 29.08.24
Innlegget er hentet fra Spartakus
