Derimot: Paul Craig Roberts: Lederne i USA har plassert verden på randen av atomkrig.

Derimot.no

derimot.no:

Paul Craig Roberts satt nær maktens sentrum i USA under president Reagan i USA. Hans vurderinger av historien frem til i dag er derfor interessant uansett om en deler alle hans synspunkter eller ikke. Vi presentere betraktningene hans her. Disse snur opp ned på en del vurderinger som mange til venstre i norsk politikk har holdt seg med, men også synspunkter som ble regnet for «korrekte» i den norske offentligheten.

Konklusjonene hans deler vi fullt ut og vi presenterer dette uten noen ytterligere kommentarer.

Knut Lindtner
Redaktør

Washington har gjenopplivet trusselen om et atom-Armageddon.

Av Paul Craig Roberts.

Som deltaker i det 20. århundres kalde krig, kan jeg fortelle dere at den kubanske rakettkrisen overbeviste lederne i USA og Sovjetunionen at de må ha tillit til hverandre, og at de to atom-supermaktene må løse vanskeligheter og forhindre en ny gjenoppliving av spenningen slik vi opplevde den under Cuba-krisen.

Cubakrisen førte til at Sovjet trakk sine atomraketter fra Cuba og at USA i all stillhet trakk sine fra Tyrkia.

President John. F. Kennedy og den sovjetiske lederen Nikita Krustsjov arbeidet sammen,   uavhengig av deres militære/sikkerhets-byråkrater for å løse saken. Begge parter måtte betale en pris. 

President Kennedy ble myrdet av CIA og Joint Chiefs of Staff. De var bestemte på ikke å tape mot Sovjet-fienden, noe som rettferdiggjorde deres makt og budsjetter. Krustsjov ble fjernet fra makten av kommunistpartiets hauker, mistenksomme mot å komme til en forståelse med kapitalist-fienden.

Etter at president Johnson ødela seg selv i det militære/sikkerhets komplekset med Vietnam-krigen, fornyet president Nixon spenningsreduserende politikken til Kennedy. Dette ble fulgt opp av The Strategic Arms Limitation samtaler (SALT) og etterfulgt av samtaler om våpenbegrensninger. 

President Nixon toppet dette med å åpne opp mot Kina, og å erstatte det spente forholdet med sin «en Kina-politikk». Men dette ble for mye for USAs militære/sikkerhets-kompleks. Sammen med Washington Post satte de i gang «Watergate»-skandalen for å fjerne han fra embetet.

President Carter prøvde å fortsette bygge broer. Han undertegnet SALT-avtalen , avtalen som Nixon hadde satt i gang. Men Carter hadde hendene fulle med Israel og Palestina. Så da var det bare å vente på president Reagan for å få slutt på den kalde krigen.

President Reagan var en iskald kriger som ville få slutt på den kalde krigen. Han hatet det han kalte «disse forferdelige atomvåpnene». Han mente det var grusomt at verden skulle leve under trusselen om at de kanskje skulle bli brukt. Han var overbeviste om at sovjetisk økonomi var ødelagt og ikke kunne fikses, mens den riktige politikken kunne fikse USAs økonomi.

Og når USAs økonomi en gang var i orden, kunne han legge press på de sovjetiske lederne til å komme til forhandlingsbordet ved å true med et våpenkappløp som Sovjets ødelagte økonomi ikke kunne stå imot.

Paul Craig Roberts var statssekretær i Finansdepartementet under president Reagan

Problemet var den stadig høye inflasjonen og den høye arbeidsløsheten som førte til stagnasjonen i landets økonomi. Løsningen ble Kemp-Roth-lovforslaget som jeg jeg hadde skissert og forklart for kongressen. Det republikanske mindretallet i budsjettkomiteen i Representantens Hus støttet den.

Den demokratiske senator Russel Long, leder for senatets finanskomite, støttet den, og det gjorde også demokratenes leder i Joint Economic Committee Lloyd Bentsen og demokratenes senator  i Senate Armed Services Committee Sam Nunn. Energiske nye republikanske senatorer, som Orrin Hatch og S.I. Hayakawa støttet den. 

Reagan aksepterte den, arbeidet for den, og utnevnte meg til USAs finansdepartement for å få lovforslaget gjennom i administrasjonen, slik at kongressen kunne stemme over det. Her hadde vi altså nok en president som ville dempe den kalde krigen. 

Men CIA fortalte president Reagan at han ikke måtte gå inn i et nytt våpenkappløp, for det ville Sovjet vinne. Deres argumentasjon var at Sovjet hadde en planøkonomi , og at sovjetiske ledere kunn legge en større andel av samfunnets ressurser inn i det militære enn det Reagan kunne gjøre. For å håndtere CIA, nedsatte Reagan en hemmelig komite for å sjekke CIA sin sak. Dette satte han meg til. 

Komiteens konklusjon var at CIAs utgangspunkt var basert på at deres egen makt var bygget på en forlengelse av den kalde krigen og gjennom tåkelegging kunne det sikres. Tilnærmingen mellom Reagan og Gorbatsjov varte fram til George H.W. Bush sin administrasjon.

George Herbert Walker Bush var en amerikansk forretningsmann og republikansk politiker som var USAs president 1989–1993. Før han tiltrådte presidentembedet, var han visepresident under president Ronald Reagan 1981–1989. (Fra Wikipedia)

President Bush (senior) og hans utenriksminister James Baker lovet Gorbatsjov at det ikke skulle komme noen NATO-bevegelser østover dersom han gikk med på en gjenforening av Tyskland. Noen konservative amerikanere misforsto president Reagans politikk til å være fiendtlig overfor Russland, designet til å vinne den kalde krigen. Reagan fortalte oss at hans mål ikke var å vinne den kalde krigen, men å få slutt på den.

Den sovjetiske kollapsen var resultat av medlemmer av kommunistpartiet som gikk inn for en hard linje. De mislikte Gorbatsjovs raske lettelser i Øst-Europa. De satte han i husarrest, og satte dermed i gang de begivenheter som førte til at den sovjetiske regjeringen kollapset. Dette overrasket Washington like mye som det overrasket Moskva.

Poenget i denne korte historien står i kontrast til amerikanske presidenters forsøk på å redusere spenningen i det 20. århundrets spenninger rundt den kalde krigen. Men Washingtons forsøkte i det 21. århundret å omgjøre disse forsøkene på å gjennomføre en slik spenningsreduksjon. De ville øke spenningen i den kalde krigen til den nåværende toppen.

Denne katastrofen kan vi skylde de neokonservative for. De neokonservative var ansvarlige for Iran-Contra-saken. De ble oppsagt og anklaget av president Reagan. Men de ble benådet av Reagans etterfølger president George H.W. Bush, og snek seg inn i de konservative rekkene og i politiske posisjoner i regjeringen.

Paul Dundes Wolfowitz er en amerikansk diplomat og politiker. Han er mest kjent som viseforsvarsminister i USA og som direktør for Verdensbanken. 

Da Sovjet-Unionen kollapset kom de med Wolfowitz-doktrinen, en erklæring om USAs hegemoni i verden som det fremste målet for USAs utenrikspolitikk. En tidlig manifestasjon av de neokonservatives forræderi kom den 12. mars 1999 da Clinton-regimet utvidet NATO østover ved å  innlemme Den Tsjekkiske Republikken, Ungarn og Polen i NATO. 

Dette var et brudd på løftet gitt til Gorbatsjov  av president George H.W. Bush og utenriksminister James Baker. For den russiske staten var dette den første indikasjonen på at et løfte fra USAs regjering ikke betyr noen ting. USA kom med et falskt argument om at de aldri hadde lovet noe slikt – det telte ikke fordi det ikke hadde blitt skrevet ned. Jeg vet faktisk at det fantes et slikt løfte, ikke bare gitt av Washington, men også av NATO selv.

Utvidelsen av NATO i 1999 ble fulgt i 2004 da Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia kom med.  I 2009 fulgte Albania og Kroatia etter, i 2017 Montenegro og i 2020 Nord-Makedonia. 

Leserne må forstå hva dette betyr. Regjeringen i USA tok det som tidligere hadde vært det sovjetiske imperiet og innlemmet dem i Washingtons imperium. Washington beviste det haukene i det sovjetiske kommunistpartiet hadde rett i, at det var feil å stole på Vesten.

Tolv dager etter at tsjekkerne, ungarerne og polakkene var blitt medlemmer av NATO, og uten at FN hadde godkjent det, begynte NATO en tre måneder lang bombekampanje mot Den Føderale Republikken Jugoslavia. Det førte jo til at det landet ble delt opp.

Nato-bombingen av Jugoslavia varte i 78 dager.

I 2001 trakk det neokonservative regimet til George W. Bush (sønnen) USA ut av ABM-avtalen. Den hadde vært en hjørnestein i våpenkontroll og å kunne komme til avtaler om å redusere atomvåpen i det 20. århundret. At Washington trakk seg ut av ABM førte også til at START II ble kansellert, fordi Russlands enighet rundt START II var betinget av at USA forble i ABM-avtalen.

I 2007 annonserte USAs regjering at raketter som kunne utstyres med atomvåpen skulle plasseres i Polen, ved Russlands grense. Denne åpenbart falske meldingen påsto at dette skulle være et forsvarssystem mot et iransk angrep på Europa. En slik påstand må ha moret Kreml, men også bekymret dem.

I 2008 trente USA opp og utstyrte den georgiske hæren. (Georgia var en provins i det tidligere Sovjet-Unionen). Den georgiske hæren invaderte Sør-Ossetia og drepte russiske fredsstyrker. Den russiske hæren gikk inn i konflikten, overvant raskt den georgiske hæren, og trakk seg så tilbake. Det motbeviste påstandene om at Putin hadde til hensikt å gjenopprette det sovjetiske imperiet.

Washington og deres prostituerte medier misforsto konflikten, slik de har gjort om Ukraina, da russerne invaderte Georgia. I 2014 fikk Washington styrtet den sittende regjeringen i Ukraina og fikk etablert en marionett-regjering.

I 2014 organiserte og finansierte USA et statskupp i Ukraina

Denne satte i gang angrep på den russiske befolkningen i Donbas. I de neste 8 årene ble tusener av russere myrdet av nynazistiske militser og ukrainske væpnede styrker, men president Putin prøvde, uten hell, å få Vesten til å overholde Minsk-avtalen. Den franske og tyske regjeringen, som hadde underskrevet Minsk-avtalen, har nylig innrømmet at dette kun var et triks for å narre Putin, mens USA og NATO bygde opp og utrustet en stor ukrainsk hær. I februar 2022 var den ukrainske hæren innstilt på å invadere Donbas-regionen og fjerne de to uavhengige republikkene, og slik hindre den russiske innblandingen.

I 2014 skjedde også nedskytingen av Malaysian Airliners fly nr. 17. Dette beskyldte de russerne for, noe som førte til en propaganda-kampanje mot Russland, noe som igjen førte til innføringen av økonomiske sanksjoner mot Russland.

I 2018 kom det falske «Russiagate» mot president Trump. Det førte til at USA trakk seg fra INF-avtalen (Iran-avtalen) for å bevise at Trump var tøff mot russerne, men ikke noen russisk agent. I 2018 kom så hendelsen med forgiftning av Sergej og Julia Skripal i Storbritannia. Det skjedde med russisk nervegass, men de overlevde begge to.

Denne hendelsen fikk Putin skylden for. Skripal-paret forsvant etterpå på mystisk vis, og ingen har verken hørt eller sett noe til dem senere.

I 2020 trakk Washington seg fra Open Skies Treaty. I desember 2021 og januar 2022 gjorde Kreml alvorlige forsøk på å få til en gjensidig sikkerhetsavtale med USA og NATO, men ble kaldt avvist av USAs utenriksminister og NATOs generalsekretær. I stedet ble en stor ukrainsk hære plassert på grensen til Donbas, og begynte med alvorlig granatbeskytning. 

Det var dette som fikk russerne til å sette i gang sin militære operasjon i februar 2022. Deretter ble det innført enda flere sanksjoner mot Russland i 2022, og russiske eiendeler i utlandet ble beslaglagt.  Massive våpenforsendelser fra USA og NATO begynte komme til Ukraina.

I september 2022 sprengte USA og Storbritannia gassrørledningen Nordstream i Østersjøen. Washington beskyldte Russland for å sabotere sin egen gassrørledning. Tiltakene amerikanske presidenter gjorde i det 20. århundret for å få slutt på den kalde krigen, begrense bevæpning og redusere muligheten for en atomkrig, har blitt totalt motarbeidet av de neokonservativ-dominerte regjeringene.

Spenningen mellom de to partene er i dag større enn noen gang i løpet av det 20- århundrets kalde krig. I dag sier Kreml åpenlyst at den russiske regjeringen har null tillit til Vesten. De tror at Vesten har til hensikt å ødelegge Russland.

Dette er ekstremt farlig.

Under den kalde krigen var det tallrike tilfeller om falske alarmer om innkommende ICBMer. Men ingen av sidene trodde på dem fordi pågående forhandlinger hadde skapt en tilstand av gjensidig tillit. Dette har blitt sløst bort av Amerikas ledere i det 21. århundret, et resultat av at de neokonservatives mål om USAs hegemoni. Det  har åpnet døren på vidt gap for et atom-Armageddon.

Situasjonen er til og med verre enn hva Atomic Scientists Doomsday Clock antyder. 

Korrekt tid er ett nan-sekund på tolv.

Klokken tikker mot null

Og det er ingen i Vesten som regner med dette. Det er ikke flere presidenter som Kennedy, Nixon, Reagan eller eksperter som Steven Cohen.  «Ekspertene» på amerikansk utenrikspolitikk er som en samling horer på militært/sikkerhets-bidrag og konsultasjoner. Og den prostituerte pressen støtter, heller enn å undersøke de offisielle beretningene.

Som jeg har rapportert tidligere: David Johnson ved George Washington University kommer med en daglig liste over kommentarer fra media og akademiene rundt forholdet mellom USA og Russland. Det disse viser er nesten mer enn det er mulig å tro. 

Det er vanskelig å tro at samfunnets utenrikspolitikk har overlevd den kalde krigen. Men den er blitt erstattet av en russofobisk tilstand som ikke er i stand til objektiv fornuft og ikke er klar over den farlige situasjonen de selv har skapt. I stedet har vi de neokonservatives skravling som hvordan vi kan vinne en atomkrig.

Her har vi altså en supermakt som er farlig for seg selv og for hele verden og med totalt fravær av ansvar og lederskap.

Oversatt av Ingunn Kvil Gamst

Forsidebilde: iStock

Redaksjonen har lagt til bilder m/kommentarer

58 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 58 ganger.

Post Views: 72

Les artikkelen direkte på derimot.no