Derimot: På Balkan er det fortsatt store konflikter. Ondt blod i Kosovo. – Derimot
derimot.no:
«Vi har feilet i Kosovo. Det går ikke bra i det hele tatt. Nå er det veldig få serbere igjen, og jeg forstår at mange av dem planlegger å reise fordi det er vanskelig å bo der. Det er et personlig nederlag, for det var ikke det vi gikk til krig for. Jeg bekjempet jo ikke Milosevic for å få en motsatt etnisk rensning».
Knut Vollebæk i 2016, gjengitt av Terje Alnes i fjor. Vollebæk var Norges populære utenriksminister da NATO/Norge bombet ’rest-Jugoslavia’ i 1999. Med sitt brede smil og gode humør var han den i regjeringen til Kjell Magne Bondevik som førte an for å få Norge med på bombingen. Men han skal ha for at han seinere tok sjølkritikk.
Gunnar Garbo viste i sin bok Også krig er terror (2003) at Vollebæk lurte Stortinget for lettere å få aksept for at Norge skulle bli med på bombingen (Norges fly hadde riktignok bare «støttefunksjoner», hva de enn gikk ut på).
Jeg reiste fra Beograd, Serbia med buss til Pristina, Kosovo, tirsdag 15. april. Formålet var å komme i kontakt med den albanske majoritetsbefolkningen såvel som å begi meg inn i serbiske enklaver i Kosovo.
Jeg reiste den første etappen sammen med Kristian Khars, et møte jeg omtalte i artikkelen nedenfor. Han bor i Beograd, men er også ’veteran’ i Kosovo, der han tidligere blant annet har vært som reiseleder. Planen var å leie bil i Pristina for å komme oss rundt der. Men han ble stoppet ved grensen, som jeg kommer tilbake til.
«Kosovos frigjøringshær må rangeres som en av de mest suksessrike geriljabevegelsene i moderne historie. I løpet av nitten måneder etter sin første offentlige opptreden, hadde KLA (eller UCK i dets albanske akronym) så godt som oppfylt sine mål – etter å ha klart å få verdens mektigste militærallianse til å gjøre det meste av kampene for den». https://www.researchgate.net/publication/249035655_Resisting_an_Oppressive_Regime_The_Case_of_Kosovo_Liberation_Army
USA/NATO fordømte UCK som terrorister i 1998. Året etter ble NATO UCKs luftvåpen. https://en.wikipedia.org/wiki/Kosovo_Liberation_Army
«I en høring for USAs House Judiciary Subcommittee on Crime, Terrorism and Homeland Security, hevdet Ralf Mutschke fra Interpols generalsekretariat at halvparten av finansieringen som hadde nådd UCK, som han anslo å ha vært 900 millioner DM totalt, kan ha kommet fra narkotikasmugling. Mother Jones innhentet en kongressorientering for den amerikanske kongressen, som sa: ’Vi ville være uvillige til å avvise påstander om at mellom 30 og 50 prosent av UCKs penger kommer fra narkotika’. Videre la journalisten Peter Klebnikov til at etter NATO-bombingen begynte KLA-tilknyttede heroinhandlere å bruke Kosovo igjen som en viktig forsyningsrute. Han siterte tysk føderalt politi og sa at i 2000 ble anslagsvis 80 % av Europas heroinforsyning kontrollert av kosovoalbanere».
På en høyde utenfor Mitrovica, Kosovo, står de tre bokstavene UCK med så høye og brede typer at de er synlige på flere kilometers avstand. https://kossev.info/an-inauguration-ceremony-of-the-uck-sign-on-crnusa-hill-held-on-saturday/
Det mest nedslående med reisen til Kosovo var hatet jeg fant mot serbere, blant de jeg traff fra den albanske majoritetsbefolkningen i Pristina, så snart jeg nevnte at jeg var interessert i hvordan forholdet mellom Kosovo og Serbia er i dag.
Kosovo er anerkjent av vel 100 av verdens land, dvs det er faktisk ikke enighet om hvor mange land.x Albanerne utgjør ca 92% av befolkningen, serberne ca 3%. Den etniske rensingen av serbere i Kosovo, som ble resultatet av NATOs bombing i 1999, fortsetter i dag som resultat av diskriminerende politikk, inkludert tilfeller av vold som skjer ustraffet, ble jeg fortalt av serbere i den serbiske enklaven Gracanica ca en halvtimes biltur sør for Pristina. Serbere fortsetter derfor å flytte ut, for det meste til sjølve Serbia (de fleste ser på Kosovo som del av Serbia).
Diskrimineringen skjer blant annet i arbeidslivet og går ellers ut på at serbere i Kosovo må reise til Serbia for å hente pensjoner de får fra den serbiske staten. Den ene av serberne fortalte at han vokste opp i Pristina uten at han noen gang hadde truffet sin far og at moren døde da han var tolv år. Resten av oppdragelsen fikk han av besteforeldre. Men han sa at han langt på vei var sjølstendig og i arbeid allerede da.
I etterkant av NATOs bombing i 1999 ble huset der han bodde brent ned og han befant seg plutselig på gata der han hjalp til med å rydde gatene for døde og sårede. Da var han 17 år.
Jfr Robert Moods uttalelse etter at han 23. september 1999 kom med Telemark bataljon til Kosovo. Da hadde KFOR (Kosovo Force), den NATO-ledede fredsbevarende styrken, stått i provinsen siden 12. juni. Oppdraget var å vedlikeholde fred og sikkerhet for befolkningen.
«Det var det totale anarki. Det fantes verken politi, rettsvesen eller sykehus. Serbiske hus sto i brann, og gamle serbiske kvinner ble slått i hjel. Branner antent av molotovcocktailer og håndgranater som ble kastet inn i serbiske hus, var dagligdags. … Vi hadde skapt oss et bilde av albanerne som ofre og serberne som overgriperne. Men virkeligheten vi møtte, var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet» – se Terje Alnes.
Hotellresepsjonisten på Hotel North i den nordre, serbiske delen av Mitrovica var to år i 1996 og fortalte at han og familien da ble fordrevet fra Vushtrri, sør for Mitrovica, etter at huset deres ble satt i brann. Han virket ikke optimistisk med hensyn til framtida.
Ved broen over elva Ibar, som skiller Mitrovica, sto politibiler ved begge endene. Ved bussholdeplassen i Nord-Mitrovica, der jeg tok buss videre nordover tilbake til Beograd, sto det to kraftige, sannsynligvis pansrede KFOR (NATO)-biler. Det var fire muskuløse og uniformerte karer i hver. Jeg prøvde å få dem i tale, men ble ganske bryskt avvist. Vi møtte også KFOR-biler de første kilometerne i bussen på vei nordover.
I den sørlige, albanske delen av Mitrovica gikk jeg tilfeldigvis forbi Saint Sava-kirken som ble satt i brann i 2004, men som nå delvis er bygget opp igjen. Utenfor var det to vakter, som inviterte meg inn. Men de forlangte å få beholde passet mitt mens jeg var i den. Der fikk jeg se et album med bilder av kirken før den ble påtent, av de som tente på (med hjelp av bensin eller lignende) og sjølve brannen.
I Kosovo og Serbia er det fortsatt kontant betaling som er normen. I Nord-Mitrovica så man helst at det ble betalt med serbisk dinar, altså ikke euro, som er den offisielle valutaen i Kosovo. Når jeg likevel betalte med euro fikk jeg dinarer tilbake. Konflikten mellom serbere og albanere i Kosovo, og serberes holdning om at Kosovo tilhører Serbia, viser seg altså også ved at dinarer brukes som betalingsmiddel i denne serbiske enklaven.
Serbere jeg snakket med i Kosovo var først villige til å stå fram med navn, men angret seg av hensyn til sin sikkerhet.
Det er naturligvis ikke bare serbere som har blitt utsatt for urett. Jeg tenker at det er sannsynlig at kosovo-albanerne ble utsatt for mer urett enn serberne mens Jugoslavia besto, rett og slett fordi de var en minoritetetsbefolkning som ’hørte hjemme’ i Albania, som var Jugoslavias politikk, for å si det litt enkelt. Men siden da er det nok minoriteten av serbere i Kosovo som har blitt diskriminert mest. Slik var det naturligvis også under NATOs bombing i 1999, som var rettet mot serberne, samt at USA/NATO/EU fortsatt favoriserer Kosovo.
Jeg burde naturligvis ha oppsøkt de ’albanske’ byene i Serbia, for å høre om albanerne der opplever diskriminering ala det serbere opplever i Kosovo. Men det rakk jeg dessverre ikke. Som erstatning fant jeg dette: «Serbiske myndigheter fjerner etniske albanere fra folkeregisteret, noe som svekker rettighetene deres og gjør tusenvis statsløse». https://www.dw.com/en/passivation-how-serbia-is-eroding-the-rights-of-ethnic-albanians/a-69638770
Dette er naturligvis veldig vanskelig å måle nøyaktig. Og jeg liker ikke tendensen til å bruke AI som fasit, men nevner likevel at Grok konkluderte omtrent som meg da jeg spurte hvilken av de to folkegruppene som diskrimineres mest nå:
«Serbere i Kosovo opplever sannsynligvis mer intens og synlig diskriminering i dag, spesielt på grunn av sikkerhetsrisikoer, institusjonelle barrierer og politisk marginalisering i et fortsatt konfliktpreget område. Kosovoalbanere i Serbia står overfor reell diskriminering, særlig økonomisk og kulturelt, men deres situasjon er mindre akutt og mindre internasjonalt omtalt. For en nøyaktig vurdering kreves mer spesifikke data om hendelser i 2024–2025, som ikke fullt ut dekkes av tilgjengelige kilder».
Det er ikke nødvendigvis rasisme som ligger bak diskrimineringen, hverken i Serbia eller Kosovo. Det varierer nok fra person til person og kan like gjerne skyldes frykt for at mer vold/krig kan oppstå, samt ønsker om hevn, som heller ikke nødvendigvis dreier seg om ’rase’ eller religion.
Det hører med til historien at nordmannen Kristian Khars, bosatt i Beograd, ble nektet adgang til Kosovo da vi sammen tok buss dit. Begrunnelsen han fikk var at han skal være «en trussel mot den offentlige orden og den offentlige sikkerhet, nasjonal sikkerhet eller internasjonale forbindelser». Han har anket avgjørelsen og jeg siterer et utdrag:
«Jeg erkjenner at min offentlige stillingstagen, som er i tråd med den serbiske regjeringens ikke-anerkjennelse av Kosovo som en uavhengig stat, kan ha bidratt til denne avgjørelsen. Jeg vil imidlertid understreke at min intensjon med å besøke Kosovo alltid har vært å gå i åpen og konstruktiv dialog, spesielt med dem jeg kan være uenig med. Jeg tror at dialog er hjørnesteinen i ethvert samfunn som søker fred, og jeg har konsekvent forsøkt å bidra til gjensidig forståelse på en fredelig og respektfull måte.
Dette er ikke første gang jeg har møtt utfordringer i Pristina på grunn av misforståelser. Den 3. august 2012 reiste jeg til Pristina med det eneste formål å fremme dialog, slik jeg dokumenterte i min offisielle klage på det tidspunktet (…).
Dessverre ble min innsats møtt med mistenksomhet, og jeg ble arrestert av Kosovo-politiet for å ha tatt bilder av en offentlig begivenhet, noe som førte til konfiskering av personlige eiendeler, inkludert datamaskinen, telefonene og kameraet (…)
Jeg forstår at Kosovo søker å bli anerkjent som et demokratisk samfunn og å integreres i det europeiske fellesskapet. Jeg er imidlertid bekymret for at beslutninger som dette innreiseforbudet kan begrense mulighetene for dialog med personer som har ulike synspunkter, noe som kan hindre innsatsen mot forsoning og forståelse. Jeg ber deg vennligst revurdere denne avgjørelsen, da jeg mener å oppheve forbudet vil gi mulighet for åpen kommunikasjon – noe som gagner alle parter i det lange løp».
Kahrs fortalte ellers at han har vært i Kosovo 10-15 ganger siden 2012, blant annet som reiseleder for en serbisk NGO, inntil han altså ble nektet 15. april i år.
Nordmenn klarte å kvitte seg med hatet mot tyskere etter hvert som årene gikk etter Tysklands okkupasjon av Norge. Så det bør også være mulig for serbere og Kosovo-albanere. Men det er nok likevel vanskeligere, fordi de var del av samme land og til dels er det ennå.
Til slutt vil jeg uansett si som den tidligere CIA-agenten Robert Baer da han ble spurt om han har noe han gjerne vil si til folket i det tidligere Jugoslavia. Han svarte, gjengitt i min forrige artikkel om Serbia/Kosovo, USA og NATO:
«Glem din nære fortid, den var iscenesatt og forfalsket. Dere har blitt manipulert, og de fikk det de ville, og det ville være dumt av dere å fortsatt hate hverandre. Dere må være sterkere og vise at dere er klar over hva som har skjedd og hvem som var ansvarlig. Jeg ber oppriktig om unnskyldning, og det er derfor jeg lenge har avslørt hemmelighetene til CIA og Det hvite hus». https://revolutionarydemocracy.org/rdv20n1/cia.htm
Dette er den siste av tre artikler etter min påsketur til Serbia og Kosovo. De to første:
https://steigan.no/2025/04/hva-pagar-i-serbia-egentlig/
https://steigan.no/2025/04/natos-splitt-og-hersk-i-jugoslavia/
Innlegget er hentet fraSteigan.no
Forsidebilde er KI-generert av Grok
