Derimot: Om energi og sikkerhet APROPOS NORDSTREAM
derimot.no:
Av Erik B. Næss
Sabotasjen mot gassrørledningene mellom Russland og Tyskland har som umiddelbar virkning at ikke bare Tyskland, men også andre europeiske land straks før vinteren er blitt berøvet muligheten av å få tilført naturgass fra Russland. Rørledningen ble jo bygget med bl.a. oppvarmingsbehov for øye, og det kan være grunner til å se på motiver, politiske disposisjoner og konsekvenser i et litt utvidet perspektiv for oss her på berget.
Innenfor EU har fremtredende politikere i beste fall utvist å være i villrede om energi som ingrediens og tilsynelatende vinglet frem og tilbake i sine disposisjoner. ‘For å redde klimaet’ er mye av EUs el-genereringskapasitet redusert ved at varmekraftverk (kull-, olje-og gassdrevne) er blitt blitt tatt ut av drift. Atomkraftverk er også blitt stengt slik at hele Europa gikk på et magert sparebluss da Ukrainasituasjonen oppstod i februar. Energi kan ikke defineres som en vare, når den utgjør selve tilværelsens drivstoff. Struper man bevisst ned på tilgangen på energi vil det måtte få ganske dramatiske konsekvenser. Når EU-kommisjonens leder, tyske Ursula von der Leyen, varsler at det i EU kan bli forbud mot å brenne ved må vi få lure på hva slags tanker som kan ligge bak – om noen.
I Norge er vi velsignet med rikelig adgang til evigvarende vannkraft og i tillegg har vi oljeressurser som kan vare kanskje 100 år frem i tid. Norge er i øyeblikket Europas viktigste leverandør av naturgass, så tanker om at en ‘Nord Stream aksjon’ også kunne bli rettet mot oss førte til at statsminister Gahr Støre nylig har demonstrerte interesse for sikkerheten ved våre egne olje- og gass-installasjoner. Konklusjonen vi har fått er at de fleste oljeinstallasjoner er umulig å forsvare mot nesten hva som helst av aksjoner. Slik er det bare, og det gjelder nok ikke alene for oljebransjens fasiliteter. Alt som finnes av energiforsynings-systemer er uhyre sårbart, det gjelder generelt og for alle parter i alle konflikter.
Erkjennelsen av militært ikke å kunne forsvare våre energi-systemer betyr at man for å beskytte befolkningen må forutsette at de tidlig vil bli ‘tatt ut’, og dermed implisitt må prioritere andre, utvidede former for beredskap for at befolkningen skal kunne overleve. Har våre myndigheter utvist noen stor interesse i den retning? Over de siste 40-50 år har nok et par utredninger sett dagens lys, men stort sett er det blitt med det.
Så, hva blir situasjonen hvis landets energisystemer over uker, vinterstid, blir satt ut av drift ved en militær situasjon, terroraksjoner eller sabotasje av ymse slag? Det kan være meget gode grunner til også her å hente frem den sterkeste kritikkform riksrevisor Eirik Schøtt-Pedersen nylig fant å måtte bruke om svikten i forsvarets kommunikasjonssystemer: «Svært alvorlig»
Energiforsynings-systemer begrenser seg jo ikke til fossile resurser, men omfatter alt av innsatsfaktorer som har med overlevelse å gjøre i en hvilken som helst overordnet, akutt krisesituasjon.
Igjen, har noe parti eller noen representant på Stortinget utvist noen bevissthet om slike problemstillinger? Nei, det har ikke latt seg høre, ei heller har den slags vært noe tema i mediene. Tvert i mot er det mulig å hevde at myndighetenes disposisjoner har gitt motsatt resultat og medført at de aller fleste av oss vil være svært utsatt hvis en alvorlig krise får utvikle seg.
I 2020 vedtok Stortinget – ganske sikkert med et klima-alibi, men mot all sunn fornuft, forbud mot å bruke mineralolje som brensel. Moderne enkle oljebrennere som gir det mest effektive utnyttelsen av den kjemiske bundne energien i oljen er forbudt ved lov i oljenasjonen Norge. Hvor henter Stortinget rådgivere fra?
I kjølvannet av vedtaket har sentrale og lokaler miljømyndigheter, med oljesøl-trussel som begrunnelse, aktivt sørget for å få fjernet private oljetanker eller hindret bruk av dem på annen måte. Når et sikkert femsifret antall tanker fra tusener av private hus, borettslag, industri- og kommunale bygg er ‘tatt ut’, har en betydelig del av befolkningen mistet den implisitte beredskap det betød. Et lite enkelt 1 kW dieselaggregat hadde jo også sikret strøm til en oljebrenner. Disse lokale lagre med diesel under bakken rundt omkring i hele landet betød jo også en forsyningsreserve for HV og forsvaret forøvrig. Oljefyrene er i stor utstrekning erstattet med elektrokjel eller panelovner, og der det bød seg, med tilknytning til fjernvarmeløsninger med søppel som brensel. I Oslo tilbød kommunen å bidra med et femsifret beløp til borettslag for fjerning av eksisterende oljefyringsanlegg. Til overmål er krav til et ildsted i nye leiligheter blitt historie. I sum: et enestående, fleksibelt, privat finansiert nasjonalt beredskapssystem er blitt eliminert!
Elektrisitetsforsyningen er diamanten i energi-systemet, men dagens ACER-situasjon kan sies å sette den i en særstilling. Over 35-40 år har internasjonale finansielle eierinteresser nærmest rygget inn i dét nasjonale styre og stell hjemfallsretten (av 1917) la tilrette for: «Vannkraft i folkets eie».
Hvem har styringen med det nå? Ingen i Norge, ser det ut til. Hvem eier/rapporterer ACER til?
Med Stortingets samtykke og med nye kraftige overføringslinjer til Tyskland, Nederland og Storbritannia har en uoversiktlig privatiseringsprosess funnet sted med suverenitetsovertagelse av strategisk kontroll med videre utvikling. «Klimatrusselen» er det overordnede transaksjons-alibiet i harmoni med ‘markedsliberalistisk, grønn strøm’ som kjøpes og selges på børs, Nord Pool her i nord og Euronext i EU
Vannkraften fremtrer ikke som vår lenger, og det er kommet antydninger på nettet om at den bør tas tilbake ved å sabotere overførintsstasjonene. Å ‘bombe’ dem, i konvensjonell forstand, er neppe særlig praktisk, mer ‘sofistikerte’ metoder vil trolig være lurere å bruke for å stoppe/regulere strømeksporten i nasjonens favør. I likhet med Nord Steam-sabotasjen vil en dramatisk aksjon (som skissert) av mediene trolig bli presentert som rettet mot den sårbare befolkningene i Europa. Aktørene på kraftbørsen vil neppe lide, bare stokke kortene på ny, og noen vesentlig reduksjon av strømprisene her i landet vil neppe kunne forventes. Det som imidlertid er åpenbart er at et trusselbilde av terrorkarakter har avtegnet seg – med de beredskapskonsekvenser det kan føre til.
Maksimal profitt er alltid finansnæringens målsetningen og det spiller ingen rolle hvem som betaler. Hvis staten tar del av strømregningene våre er det allikevel skattepenger som blir til finansavkastning. Skulle staten velge å trykke opp / opprette subsidiepenger vil den implisitte inflasjon bety at penger blir berøvet kjøpekraft hvilket betyr at folket får regningen, som alltid.
Tenk tanken at George Soros ‘filosofi’ henger i glass og ramme over inngangsdøren på børsen;
her fritt gjengitt: Sosiale konsekvenser av mine finanstransaksjoner er meg uvedkommende.
Vi må altså forvente at det hersker en meget høye grad, kanskje den ultimate, av kynisme på toppnivå i den internasjonale finansnæringen. Med strategiske forgreninger langt inn i den norske såkalte energibransjen kan det være duket for litt av hvert av kraft-manipulasjoner.
I tider med brutale aksjoner over hele kloden går det an å forestille seg at en hvis en fiende eller en 5.-kolonne av noe slag kan se seg tjent med å sette Norge ut av spill vil det være mulig enkelt å gjøre hele landet strømløst i ukesvis. De fleste vil forstå hvilke følger det kan få.
Skulle en eventuell utenlandsk eierkonstellasjon bruke et hypotetisk terror-scenario som begrunnelse (alibi) for fysisk å ville beskytte sine investeringer i Norge med ordensstyrker, går det an å se for seg at slike, fra f.eks. EU, kan bli brukt i forbyggende kapasitet. Fabuleringer eller forutseenhet? Fra norsk beredsskapshold kom det for noen år siden varslet om at våre skandinaviske naboer kunne tenkes å bli brukt hvis lov og orden-assistanse skulle bli nødvendig hos oss.
Det er stor nasjonal uro på kraft-fronten, og fra de som styrer har vi mottatt signaler om at periodiske utkoblinger på strømnettet ikke kan utelukkes. Virkelig? Ja! Er det noen som kan huske når vi sist hadde én slik, og nå snakker ‘systemet’ om slike i flertalsform! Hva skjer? Hvilke overraskelser kan vi ha i vente?
Den internasjonale finansnæringens utfording er sannsynligvis: Hvordan kan vi få mest mulig ut av Norge, nå og fremover? Hvor mange nordmenn trenger vi egentlig?
‘Kraftvann’ ble mangelvare etter noen tørre somre på 1940 og 50-tallet ønsket den tids NVE, at våre vannmagasiner skulle dimensjoneres for at systemet minst burde ‘tåle’ to tørkeår på rad.
Påstander er i år kommet om at en rekke av magasinene har stått i fare for å gå tomme uten at det har ført til begrensninger. Altså, motto: ‘kjør’ på så lenge det går!
Et fullt vannmagasin på en gitt høyde over en turbin representerer et energipotensial i form av et antall genererte kWh. Når økonomene overtar styringen blir magasinert regnvann, ‘drivstoffet’, betraktet som en ressurs som raskest mulig skal gi maksimal avkastning. Det innbyr til et spill hvor man selger alt man har og litt til, eller ingen ting. Med kontroll over energi-systemet kan økonomene selv manipulere kWh-tilgangene ved å stenge ned f.eks.varmekraftverk i Europa. Finansnæringen styrer altså direkte og indirekte vår tilværelse.
Men, å forhindre global oppvarming er jo en internasjonal forpliktelse og må jo få koste hva det vil. Blir vi ført bak lyset av ugjennomsiktige lag på lag av grove skrøner?
Telefoni og nettjenester som vi er blitt så avhengige av; hvordan er det med slikt?
Når Riksrevisjonen har saumfart forsvarets kommunikasjonssystemer bør den ikke også bekymre seg litt om de tilsvarende sivile systemene? Felleskapets, i sin tid meget avanserte «Telegrafverket» (som det opprinnelig het) er i praksis rasjonalisert/‘manipulert bort’. Denne nesten aller viktigste del av landets infrastruktur er privatisert og består av et konglomerat av tjenesteytere knyttet sammen i et overliggende verdensomspennende teknisk terminologisk system. For Kari og Ola er eierskapene til systemene likegyldige så lenge alt virker, men hvem styrer og bestemmer hva i en krisesituasjon? Hvis systemet svikter, hva da? Hva skjer med oss hvis vi ikke får kommunisere med hverandre? Det ble kommunikasjonsrestriksjoner under covid-krisen fordi vi måtte beskyttes, men var det det vi ble? Qui bono.
Matsikkerheten, hvordan er det med den her på berget? Selvforsyningsgraden for jordbruksprodukter er jo bare rundt 40%. Den var god i ‘gamle dager’ for det var, nesten i bokstavelig forstand, tatt høyde for det med kornsiloer bygget der det var strategisk riktig. Nå er de fleste store kornlagre borte, og kornsiloer tas fortsatt ut av bruk. Erna Solberg uttalte i sin tid at landets kjøpekraft er sikkerhet nok, men det forutsetter jo at det er korn i markedet. Nyhetsbildet har omfattet signaler om kommende matmangel, men noe stor oppmerksomhet om temaet er ikke registrert. Det er det heller ikke om ACER-saken som skal for lagmannsretten nå i oktober. Norgeshistoriens gjennom tidene viktigste rettssak er ikke tema noe sted; er saken allerede lagt død?
Det å bygge kraftverk og all tilhørende virksomhet er industri, gjerne kraftindustri. Det å generere elektrisitet er imidlertid ikke en magisk fremstilling av energi, men en rafinert transformering av et mekanisk dynamisk energipotensiale til den elektrisitet som tilhører fellesskapet.
Det har hverken Stortinget eller regjeringen hatt peiling på!
1 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 1 ganger.
Post Views: 11
