Derimot: Ola Tunander:Hvordan tenker Russland militært?De nordiske statene og Ukraina – Derimot

Derimot.no

derimot.no:

Grunnlaget for et resultat til egen fordel, i en konflikt der krig, eller muligheten for krig, er tilstede, er å kjenne til hvordan motstanderen tenker, inkludert hvilke ressurser han har til rådighet.
Et ensidig perspektiv er behagelig, men kan fort gir egne tilbakeslag, om ikke motstanderen tenker og handler som vi tror, les: hvordan Russland tenker som grunnlag for sine handlinger. Forhåpentligvis finnes det noen vestlige ledere som tenker sånn som både den kinesiske krigsteoretikeren Sun Zi som levde for over 2400 år sia og Europas egen krigsteoretiker Karl von Clausewitz som levde litt før og etter år 1800.

Men vi er heldige. Ola Tunander har vært med å initiere og delta på møter med sentrale amerikanske og russiske strategiske ledere på 1990-tallet. Tunander hadde personlig nærkontakt med hvordan russiske inkludert sovjetiske ledere og amerikanske ledere har tenkt. Et dokument som den svenske etterretningstjenesten utga i 2008 som sitt med en samtale med Russlands general Tsjeremnikh strategiske planer, viste seg å være et dokument Tunander i 1995 hadde levert til den svenske forsvarsattasjeen i Oslo.
Politikus har oversatt artikkelen som er sendt ut på Ola Tunanders Substack-konto på engelsk. En kortere versjon har tidligere vært lagt ut på Trønderrød

Henta fra Politikus.

[Opplysning fra Tunander:
En kortere versjon av denne artikkelen blei publisert i det svenske nettmagasinet Parabol 1. juni 2024. En tidligere artikkel som tar opp lignende problemstillinger ble publisert 4. mars 2024 i magasinet Nordnorsk debatt (som tilhører avisen Nordlys). Det kortere innlegget er også lagt ut på Trønderrød. 
I Norden er forståelsen av russisk militær tenkning av særlig betydning på grunn av den nye DCA-avtalen, som gir USA en betydelig tilstedeværelse på militærbaser i de nordiske landa].

Ola Tunander:
Hvordan tenker Russland militært?

For Russland handlet ikke invasjonen av Ukraina om å erobre land eller underkue et folk, ikke om å gjenreise Sovjetunionen eller det russiske imperiet, men om å etablere «en nøytral buffersone» for å sikre Russlands eksistens som stat. For Russland er det avgjørende å ha en buffersone for å sikre sin overlevelse. Det samme problemet gjelder for Nord-Europa. Under den kalde krigen fungerte de nordiske landene som en avspenningssone, som en buffersone, fordi Sverige og Finland var mer eller mindre nøytrale, mens Norge som medlem av NATO ikke tillot amerikanske baser på sitt territorium. Med NATO-medlemskapet og de nye forsvarssamarbeidsavtalene mellom USA og de nordiske landene risikerer vi nå en militær konfrontasjon.

USA har tradisjonelt tenkt i termer av «containment» [oppdemming], for å «demme opp» Sovjetunionen og seinere Russland fra enhver form for ekspansjon. USA flyttet styrker nær fiendens grense som en snubletråd for å utløse mobilisering av en større militær styrke ved angrep, men som vist i RAND-rapporten om Norge, «Enhancing Deterrence and Defense on NATO’s Northern Flank» (2020), ønsket USA å utplassere missiler og fly ganske nær Russland for å kunne angripe vitale anlegg djupt inne på russisk territorium for å gi Norge og NATO en «troverdig avskrekkende effekt». Dette ville gjøre dem i stand til å «avskrekke» Russland fra å angripe Norge, hevder RAND. Men dette argumentet forutsetter at Russland ønsker å utvide sitt territorium.

Cheney ønsket,
for å sitere CIA-direktør og senere forsvarsminister Robert Gates,
«å se avviklinga ikke bare av Sovjetunionen og det russiske imperiet,
men av sjølve Russland
».
Cheney ville presse Russland tilbake til Moskva.

Dette angivelig defensive «oppdemmings»-argumentet har imidlertid alltid blitt supplert med en amerikansk «roll-back»-strategi, som gikk ut på å presse Sovjetunionen eller Russland tilbake steg for steg. Dette var CIA-direktør Allan Dulles’ politikk på 1950-tallet. Det handler for eksempel om å flytte fram USAs posisjoner til den russiske grensa og siden til Moskva. På 1950-talet var Dulles tanke å destabilisere Sentral-Europa for å siden flytte fram USAs posisjoner inn i Sentral-Europa. Denne offensive «Rull Russland tilbake steg for steg»-tankegangen» ble på 1980-tallet favorisert av den amerikanske «Victory School», av Dulles’ OSS-kollega, daværende CIA-direktør William Casey. Da Eisenhower ikke ville utnytte opprøret i Ungarn 1956 fikk denne «Rull Sovjet tilbake»-strategien en smekk på fingrene. Det var «oppdemming» som ble stående til 1980-tallet. På 1990-tallet fikk «Rull Sovjet tilbake»-strategien, nå som «Rull Russland tilbake», støtte fra det nykonservative USA med forsvarsminister Dick Cheney, men også av president George H.W. Bushs nasjonale sikkerhetsrådgiver Brent Scowcroft. De ønsket å plassere USA «mellom Tyskland og Russland i Sentral-Europa» og til og med gå inn i selve Sovjetunionen. Cheney ønsket, for å sitere CIA-direktør og seinere forsvarsminister Robert Gates, «å se avviklinga ikke bare av Sovjetunionen og det russiske imperiet, men av sjølve Russland». Cheney ville presse Russland tilbake til Moskva. [Utheva av Politikus].

Mens amerikanske sikkerhetsanalytikere tenker i termer som «avskrekking», «oppdemming» og «tilbaketrekking», tenker russiske analytikere i termer som «buffersoner» og å slå hardt til om nødvendig. De tenker i termer av å ha en nødvendig defensiv dybde for å beskytte Russlands vitale interesser. Denne russiske tankegangen er forma av århundrer med vestlige angrep på Russland, fra Karl XII på 1700-tallet og Napoleon på 1800-tallet til Nazi-Tyskland på 1900-tallet, som alle gikk djupt inn i Russland. Alle disse angrepene ble slått tilbake, men mer enn 25 millioner russere døde i andre verdenskrig. Den kalde krigens Sentral-Europa med Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn var ikke en del av et imperium i vår forstand. Snarere bør de forstås som en kontrollert buffersone som skulle forhindre at krigen igjen ble utkjempet på russisk jord med tap av titalls millioner russiske liv. Dette var absolutt ikke polakkenes, tsjekkernes og ungarernes valg, og fra slutten av 1988 forsøkte president Mikhail Gorbatsjov å erstatte Warszawapaktstatene med en nøytral buffersone av uavhengige stater, noe alle vestlige ledere hadde gått med på i 1990-91. Hvis Moskva trakk tilbake sine 350 000 mann fra Øst-Tyskland, ville det ikke bli noen utvidelse av NATO til Sentral-Europa og ikke engang til Øst-Tyskland, lovte de alle.

Sommeren 1992 reiste min kollega Robert Bathurst og jeg, sammen med amerikanske militærhistorikere, til Russland. Nesten alle deltakerne var fra amerikanske etterretningstjenester. Robert Bathurst hadde vært tolk mellom president Eisenhower og Khrusjtsjov, ansvarlig for Washington-Moskva-hotlinen, USAs viseattaché i Moskva og sjef for U.S. Naval Intelligence Europe. I St. Petersburg (byen var i ferd med å skifte navn) snakket vi med Vladimir Tsjeremnikh, som var første visestabssjef i Leningrads militærdistrikt 1976-80 og 1982-86 og ansvarlig for planlegginga av det militære angrepet på Nord-Europa som ville ha blitt iverksatt i tilfelle en storkrig mellom USA og Sovjetunionen.

Vi inviterte ham til Oslo for å presentere hans erfaringer som sovjetisk øverstkommanderende i Afghanistan i ett år (1981-82) og hans erfaringer som sjef for den militære planleggingen av Nord-Europa på slutten av 1970-tallet og tidlig og midt på 1980-tallet. Tidligere forsvarssjef, general Fredrik Bull-Hansen, og hans etterretningssjef, Jan Ingebrigtsen, deltok også på seminarene. Generalløytnant Tsjeremnikh sa at ved et vestlig angrep på Sovjetunionen ville de sovjetiske styrkene i Leningrad, Petrozavodsk og Kandalaksha okkupere Finland og muligens også den nordligste spissen av Sverige, mens styrkene i Murmansk ville innta Finnmark i Nordøst-Norge. Bodø og andre flybaser i Nord-Norge skulle slås ut.

Da jeg spurte Tsjeremnikh hva som ville ha skjedd hvis USA hadde brukt svenske flybaser, svarte han at de i så fall også ville ha blitt ødelagt, men russerne hadde ikke tenkt å okkupere Sverige. «Det var ikke nødvendig å ta Sverige», sa han. Men vi vet at sovjeterne på den tiden ikke ville være i stand til å slå ut disse flybasene med konvensjonell luftbombing. Slike angrep ville ha krevd kontinuerlig bombing, og de russiske tapene av fly ville i så fall ha vært uakseptable. De ville heller og mest sannsynlig ha brukt atomvåpen. (I 2008 publiserte den tidligere svenske øverstkommanderende, general Bengt Gustafsson, et dokument fra den svenske etterretningstjenesten MUST om de sovjetiske planene for et angrep på Nord-Europa på nettstedet til det Washington-Zürich-baserte «Parallel History Project on NATO and the Warsaw Pact». Dokumentet presenterte en samtale med general Tsjeremnikh, men det viste seg at det var jeg som hadde skrevet dokumentet. Jeg hadde gitt det til den svenske forsvarsattacheen i Oslo, og det var deretter blitt presentert som et MUST-dokument. Jeg hadde allerede publisert informasjonen fra dette dokumentet i en bok fra 1995.)

Sveriges forsvarsminister Sven Andersson (1957-73) hadde en hemmelig avtale med USA om å ta imot amerikanske fly på svenske flybaser allerede fra krigens første dag, før Sverige var blitt angrepet av Sovjetunionen. I tilfelle krig på sentralfronten måtte de amerikanske flyene i Vest-Tyskland ha et sted å fly til, og Sverige var det beste alternativet for det amerikanske luftforsvaret. Svenske flybaser ville ha mottatt de amerikanske flyene allerede før et eventuelt sovjetisk angrep på Sverige. Dette ble jeg fortalt av Anderssons nære rådgiver Ingemar Engman, og denne oppfatninga ble også bekreftet av USAs tidligere forsvarsminister James Schlesinger på en konferanse i 1993. På mitt spørsmål om hans forståelse av Sverige, snakket han om «Two Sweden», Sverige som en dobbeltstat, der «det militære Sverige planla for at vi skulle komme så snart som mulig», altså før et sovjetisk angrep på Sverige. Det «politiske Sverige» med statsminister Olof Palme (1969-76; 1982-86) aksepterte ikke denne politikken. Han overleverte ikke denne svenske avtalen om å ta imot amerikanske fly fra «dag én» til den nye statsministeren, Thorbjörn Fälldin, i 1976. Palme må ha forstått at USAs bruk av svenske flybaser i en tidlig fase av en krig ville gjøre Sverige til et mål for sovjetiske raketter med kjernefysiske våpen.

Den russiske tenkningen var basert på to typer buffersoner, en «indre sone» for kontroll og en «ytre sone» der russerne ville nekte amerikanske eller vestlige styrker adgang. (Jf. Cubakrisen i 1962, da forholdet mellom USA og Russland ble snudd på hodet. USA nekta Sovjetunionen retten til å ha raketter på Cuba). Dette er faktisk en parallell til hvordan USA tenkte rundt driften av hangarskipene. Hangarskipene måtte alltid etablere en indre sone av «Sea Control» med egne luftvernsystemer, der den amerikanske marinen kunne operere sine egne overflatefartøyer: for eksempel to kryssere, to jagere og en fregatt. Utafor denne sona ville USA etablere en sone med «Sea Denial» der ubåtene til Carrier Battle Group og de hangarskipsbaserte flyene vil nekte den andre parten rett og mulighet til å operere. Jeg skreiv min doktoravhandling om USAs tenking rundt den maritime strategien på 1980-tallet inkludert bruken av hangarskipstridsgrupper i nordlige farvann.

Den russiske militære tenkninga er basert på samme idé: en «indre kontrollsone» og en «ytre nektingssone». Ifølge den finsk-sovjetiske «Avtalen om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand fra 1948» ville Finland ikke tillate styrker fra USA og andre vestlige land å bruke finsk territorium eller luftrom, ettersom dette ville true Sovjetunionen. Tsjeremnikh sa «Vi hadde en avtale med finnene, men vi stolte ikke på dem». Finland og Finnmark tilhørte den «indre sona» som russerne måtte kontrollere for å overleve, mens de ville nekte amerikanerne muligheten til å operere fra den «ytre sona» (Sverige og Norge generelt). De ville slå ut amerikanske baser. Det er grunn til å anta at den russiske planlegginga er den samme i dag. Geografien har ikke endra seg.

Den russiske eliten er ikke interessert i å erobre fremmed territorium eller å herske over andre folkeslag. Erfaringene fra Polen og Afghanistan på 1980-tallet eller tidligere i Tsjekkoslovakia sier sitt. Dagens generasjon av politiske ledere i Moskva er godt klar over at det ikke er mulig å kontrollere andre staters territorium i fredstid uten uakseptable kostnader. Det finnes sjølsagt russiske offiserer som drømmer om et Stor-Russland, akkurat som det finnes svenske offiserer som drømmer om 1600-tallets svenske storhetstid. Men det har ingenting med praktisk politikk å gjøre. For Russland handler ikke invasjonen av Ukraina om å erobre et land eller underkue et annet folk, men om å ha en buffersone når den russiske statens eksistens er truet.

Allerede i 1991, før Sovjetunionens oppløsning,
stemte 93 prosent av befolkningen på Krim for å tilhøre Russland,
ikke Ukraina,
og Russland ville aldri avstå marinebasen Sevastopol til USA.

Men hva med de russiske minoritetene i de postsovjetiske statene? Sammen med Russland har de blitt kjent som «den russiske verden» eller «Russkij Mir». Føler ikke Russland et spesielt ansvar for disse russisktalende områdene utenfor Russland? Jo, på sett og vis, men til tross for Kievs beskytning av de russisktalende Donetsk og Lugansk i Øst-Ukraina fra 2014 med tusenvis av døde sivile, og til tross for at de «nye republikkene», Donetsk og Lugansk, tryglet om å bli anerkjent som en del av Russland, nektet Vladimir Putin dem dette. For Putin var ideen om den «russiske verden» underordnet FN-paktens krav om staters suverenitet. Kanskje ville Putin sørge for at de russisktalende i Øst-Ukraina ikke skulle bli redusert til en minoritet som ville bli dominert av de radikale nasjonalistene i Vest-Ukraina. Når det gjelder Krim, er situasjonen en annen. Allerede i 1991, før Sovjetunionens oppløsning, stemte 93 prosent av befolkningen på Krim for å tilhøre Russland, ikke Ukraina, og Russland ville aldri avstå marinebasen Sevastopol til USA. [Utheva av Politikus]. Problemet for Krim var at Boris Jeltsin i 1991 var mer opptatt av å gripe makten i Moskva og utmanøvrere Mikhail Gorbatsjov enn av å begrense risikoen for en framtidig krig.

Et annet bevis på Vladimir Putins aksept av det eksisterende postsovjetiske Russland er det faktum at han var fornøyd med Minsk-avtalen fra 2015. Den ga en garanti for et «nøytralt Ukraina» og en garanti for at den russisktalende befolkningen i øst skulle få lov til å snakke russisk. Men da det ukrainske parlamentet fra 2019 erklærte at landet ville slutte seg til NATO (i strid med Minsk-avtalen) og samtidig begynte å bygge opp styrker langs grensa til Donetsk og Lugansk, og deretter fra midten av februar 2022 begynte å bombardere byene Donetsk og Lugansk massivt som forberedelse til en offensiv, så Moskva dette som en krigserklæring. Under forhandlingene i Istanbul i mars 2022 krevde Russland et «nøytralt Ukraina», sa lederen for den ukrainske delegasjonen, David Arakhamia, og han fortsatte: «Dette var faktisk det viktigste punktet [for russerne]. Alt annet [var] kosmetisk». Forhandlingene var en «suksess», sa president Zelenskyjs militære rådgiver i delegasjonen, Oleksiy Arestovych. «Vi åpnet champagneflasken. Det var fullstendig vellykka forhandlinger», sa han. Den britiske statsministeren Boris Johnson dro imidlertid til Kiev, og sa, for å sitere Arakhamia: «Vi bør ikke undertegne noe som helst med dem, og la oss bare slåss». Johnson ba Kiev om ikke å gå med på noe som helst fra russisk side. Hvis britene ikke hadde grepet inn, kunne vi ha hatt et nøytralt Ukraina i dag og unngått en fortsettelse av krigen med en halv million døde ukrainere.

Fra første dag av invasjonen antok massemediene at Russland ønsket å erobre Ukraina, men så mislyktes de. Ifølge en vestlig tommelfingerregel ville imidlertid en okkupasjon ha krevd en minst fem ganger så stor styrke: én soldat per 40-50 innbyggere, og hvis man ser på russiske erfaringer, kan man nesten med sikkerhet si at de ville ha brukt en styrke som var ti ganger så stor (jf. Tsjekkoslovakia 1968). Kort sagt, ved å bruke en relativt liten styrke i februar 2022 signaliserte Russland til Vesten at de ikke hadde til hensikt å okkupere Ukraina. Dette fremgikk også klart av det Arakhamia og Arestovitsj hadde sagt ovenfor om forhandlingene i mars-april 2022. Russland ønsket «et nøytralt Ukraina». Man hadde ingen intensjoner om å erobre landet, men man ville for all del nekte vestlig militær tilstedeværelse i Ukraina. Den russiske militære intervensjonen handlet ikke om å erobre territorium, men om å forhindre at Ukraina skulle bli en amerikansk bastion 500 km fra Moskva. Russland ønsket en nøytral sone, en buffersone, som ville redusere risikoen for et vestlig overraskelsesangrep, fordi et slikt angrep ville ha vært umulig for Russland å forsvare seg mot.

«Den som ikke savner Sovjetunionen, har ikke noe hjerte. Den som vil ha det tilbake, har ingen hjerne», sa Vladimir Putin i 2000. På dagen for invasjonen 24. februar 2022 sa han «Vi har behandlet alle de nye postsovjetiske statene med respekt […]. Russland respekterer suvereniteten til alle postsovjetiske stater, og vi respekterer og vil respektere deres suverenitet. […] Det er ikke vår plan å okkupere ukrainsk territorium». Men Russland kan ikke akseptere en «[vestlig] trussel fra territoriet til dagens Ukraina».

Store deler av Ukraina vil i en storkrig falle innafor en «indre kontrollsone», mens resten vil falle innenfor en «ytre sone», der motstanderen skal nektes å bygge opp sine styrker. For Russland handler det ikke om å gjenopprette det russiske imperiet eller Sovjetunionen, men om å garantere en buffersone som kan nekte USA militær tilstedeværelse. Og hvis dette ikke kan oppnås gjennom forhandlinger, er Russland villig til å garantere en slik buffersone med bruk av militærmakt.

I en europeisk storkrig er problemet for de russiske naboene om de vil havne i den «indre kontrollsona» eller i den «ytre sona». Førstnevnte står i fare for å bli okkupert, mens sistnevnte står i fare for å få sine flybaser slått ut av raketter hvis de har mottatt amerikanske eller britiske flystyrker. Fra russisk side vil de så langt det er mulig bruke konvensjonelle våpen, men hvis en krig allerede har passert atomterskelen, vil de trolig bruke atomvåpen.

Ifølge de russiske planene for en storkrig vil Russland ikke bruke bakkestyrker for å gå inn i Sverige eller Norge vest for Finnmark, men amerikanske flybaser og andre viktige amerikanske installasjoner vil bli slått ut av russiske hypersoniske missiler. Russisk missilteknologi har utviklet seg raskt de siste årene. I dag kan ikke vårt luftforsvarssystem slå ut mange av disse missilene. Mens USA tenker i termer av å basere fly og missiler nær russisk territorium for å «avskrekke» russerne fra «eventyr», tenker russerne i termer av at USA planlegger et angrep på Russland, og at det er nødvendig å komme et slikt angrep i forkjøpet ved å slå til først. Enhver framskutt utplassering av amerikanske fly eller missiler er derfor ekstremt destabiliserende. [Utheva av Politikus]

For landa i den «indre sona» er det viktigst å sikre avspenning for å forhindre en krig. Etter at Finland ble medlem av NATO i april 2023, sa Russland at det ville «få konsekvenser» for Finland. Et halvt år seinere, i desember 2023, sa Vladimir Putin at Russland vil gjenopprette «Leningrad militærdistrikt». Dette militærdistriktet, som hadde som oppgave å ta kontroll over Finland, ble avskaffet etter den kalde krigen, men på grunn av Finlands NATO-medlemskap vil det nå bli gjenopprettet for å organisere et angrep på Finland i tilfelle en storkrig. Russland ønsker å slå ut USAs militære infrastruktur og okkupere Finland og Finnmark, og kaller dette nye militærdistriktet «Leningrad militærdistrikt» for å få finnene til å forstå hva det dreier seg om.

For landa i den «ytre sona» er det også viktig for deres egen sikkerhet å sikre avspenning og å hindre at USA etablerer baser for missiler og fly som kan brukes mot Russland. Dette betyr at DCA-avtalen med amerikanske baser med nødvendighet åpner for russiske forkjøpsangrep. Da alle NATO-landa hadde gitt grønt lys for svensk NATO-medlemskap, uttalte Russland at dette ville få konsekvenser for Sverige. Mest sannsynlig vil Russland nå angripe minst de fem flybasene som USA har fått tilgang til i Sverige. Sverige, som tidligere lå utenfor et russisk angrep i en storkrig, har nå valgt å invitere USA til sine militærbaser, noe som definitivt vil garantere et russisk angrep på Sverige i en tidlig fase av en krig. Russland har ingen interesse av svensk territorium, bortsett fra de amerikanske militærbasene. Uvitenheten hos regjeringen har overgått min fantasi.

Risikoen for at Moskva i en krisesituasjon skulle se seg nødt til å komme et amerikansk angrep fra baser i Norge i forkjøpet, lå til grunn for den norske basepolitikken under den kalde krigen fra 1949. Denne norske politikken nektet USA og andre allierte rett til å ha baser i Norge. Oslo [regjeringa] ønska å unngå russiske bekymringer og dermed gjøre Russland mindre tilbøyelig til å angripe norsk territorium på et tidlig stadium i en konflikt.

Vi har grunn til å lære av denne historia og forsøke å forstå hva som er sentralt i russisk militær tenkning. Den nordiske politikken under den kalde krigen gikk ut på å gjøre Norden til en lavspenningsregion. Det var til fordel for oss den gang, og det vil være til fordel for oss i dag. Jeg finner det umulig å forstå hvorfor regjeringene i Nord-Europa har valgt den motsatte politikken de siste åra.

Framheva bilde:
Privat foto.
Soviet Lieutenant General Vladimir Tsjeremnikh
som var ansvarlig for
militærplanlegging for Nord-Europa og
sjef for  U.S. Navy Intelligence for Europa,
Robert Bathurst in Stockholm,
sommeren 1995 før opptaket
av det svenske tv-programmet

Les artikkelen direkte på derimot.no

Legg igjen en kommentar