Derimot: Nordmenn har snudd helt rundt. Fra fredsnasjon til å elske krig. – Derimot
derimot.no:
Hvordan det fredsorienterte Norge lærte å slutte å bekymre seg og elske krig
Av professor Glenn Diesen
Norge identifiserer seg som en modell for et liberalt og tolerant fredsorientert samfunn. Likevel har det utviklet seg en kollektiv tankegang preget av intens mistillit og avsky mot alle som avviker fra regjeringens offisielle sannheter og krigsnarrativer.
Her er et sosialt eksperiment som tester påstanden ovenfor: Jeg er professor i statsvitenskap, men også politiker som stiller til valg til Stortinget. Mitt nylig etablerte politiske parti er først og fremst et antikrigsparti, og vi startet en plakatkampanje på offentlig transport i Oslo. Hovedbudskapet var at vi er for forhandlinger og imot våpenstøtte til krigen i Ukraina. Dette virket som en rimelig posisjon, da Norge tidligere (frem til 2022) hadde en politikk om å ikke sende våpen til land i krig, ettersom det eskalerer konflikter og kan gjøre oss til en part i krigen. Vårt land pleide å fremme diplomati og forhandlinger som veien til fred. Norge har forlatt disse prinsippene og samlet seg bak et nytt mantra: «Våpen er veien til fred». Vi har boikottet grunnleggende diplomati med Russland i over tre år – i en periode hvor hundretusener av unge menn dør i skyttergravene. Var vår fredsorienterte nasjon klar for å vurdere argumentet om at vi burde gå tilbake til våre tidligere prinsipper – forhandle i stedet for å forsyne verdens største atommakt med flere våpen?
Landet mistet kollektivt besinnelsen… Politikere kalte det en farlig russisk påvirkningsoperasjon. Jeg hadde tatt Russlands side og støttet invasjonen. Jeg var en russisk agent som spredte russisk propaganda. Det ble hevdet at etterretningstjenestene burde involveres, da jeg trolig var finansiert av russiske myndigheter. Kort tid etter forsikret PST offentligheten om at de ser nærmere på personer som, på vegne av en fremmed makt, forsøker å gjøre nordmenn kritiske til regjeringens våpenpolitikk i Ukraina. Nesten alle mediehus i landet vinklet saken som om jeg er «pro-russisk» og «anti-ukrainsk». Folk begynte å rive ned plakatene våre, og noen sammenlignet sin politiske vandalisme med å befri Norge fra Hitler under andre verdenskrig. Folk ble beruset av selvrettferdighet og moralsk overlegenhet, mens stammen samlet seg i dyd og kampen for frihet. Hatet mot den onde «andre» ble feiret som et bevis på deres rettferdighet – de dannet en motstandsbevegelse mot oss, fascistiske russiske agenter som ønsker å se Ukraina ødelagt og Russland erobre Europa.
Jeg må på dette punktet understreke at jeg anser meg selv som en venn av Ukraina. Jeg har i 20 år advart mot krig i Ukraina, og jeg har selvsagt ikke støttet invasjonen. Som mange vestlige ledere har hevdet de siste 30 årene, mener jeg at NATOs ekspansjon utløser en sikkerhetskonkurranse og til slutt krig – akkurat som det ville gjort hvis Russland bygde militærinfrastruktur i Mexico. Mitt poeng er at Russland betrakter NATO-ekspansjon som en eksistensiell trussel og handler deretter – uavhengig av om NATO er enig i trusselvurderingen. Derfor argumenterer jeg for diplomati og mot våpenstøtte, fordi det bare vil eskalere krigen, ødelegge Ukraina og føre oss nærmere atomkrig.
Jeg ser på dette som en pro-ukrainsk og pro-vestlig posisjon – om man skal snakke i stammens språk – som ikke bryr seg om argumenter knyttet til sikkerhetskonkurranse. Det bør nevnes at vår egen statsminister sa etter invasjonen at det var «utelukket» å sende våpen, men denne posisjonen har siden blitt kriminalisert og forbeholdt russiske agenter. Jeg oppdaget at mitt standpunkt ikke var tilstrekkelig anti-russisk, siden jeg mener at den ødelagte sikkerhetsarkitekturen er krigens kilde. Diskursen i Norge er redusert til stamme-lojalitet: Vi må velge side. Det norske samfunnet tolererer kun argumenter som bygger på premisset om at vi ikke har skyld, og at solidaritet innebærer fordømmelse av den «andre». Premisset om en «uprovosert invasjon» er hellig. Dermed er det umulig å forbedre vår sikkerhet ved å dempe sikkerhetskonkurransen med Russland, siden vi ikke får lov til å diskutere russiske sikkerhetsbekymringer. Krig blir dermed den eneste aksepterte veien til fred.
Den politiske kampanjen resulterte i en direktesendt offentlig debatt hvor vår tidligere forsvarsminister og utenriksminister representerte den andre siden. Det hele minnet mer om et Jerry Springer-show enn en debatt. Hennes taktikk var å være nedlatende og anklage meg for å være en propagandist for Russland. Alt som kunne ligne på et argument var basert på ideen om at jeg er «pro-russisk», mens regjeringen er «pro-ukrainsk». Min uenighet ble fremstilt som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Hensikten var aldri å diskutere hvorvidt Russland søker et imperium eller svarer på det den anser som en eksistensiell trussel – og absolutt ikke å diskutere hvorvidt våpen og diplomatiforstyrrelse er veien til fred.
Deretter grep mediene, som fungerer som en forlengelse av staten, inn for å «faktasjekke» debatten. Eller mer presist: Mediene «faktasjekket» kun én side, mens åpenbare usannheter fra tidligere forsvars- og utenriksminister ble stående ukommentert. «Faktasjekkerne» fungerte heller som narrativ-kontrollører, og jeg ble anklaget for å «bruke flere argumenter som passer med Russlands viktigste narrativer om krigen i Ukraina».
De mer uredelige mediene gadd ikke engang undersøke faktaene jeg la frem. I stedet valgte de én tvetydig kilde for å konkludere med at jeg ikke er troverdig. For eksempel påpekte jeg at Boris Johnson saboterte fredsavtalen i Istanbul på oppdrag fra USA og Storbritannia. Avisen valgte kun å sitere Davyd Arakhamia som en tvetydig kilde – hvorfor ble ikke de to meglerlandene nevnt? Tyrkia (utenriksministeren og president Erdoğan) og Israel (tidligere statsminister Bennett) bekrefter jo at forhandlingene ble sabotert for å bruke ukrainere til å svekke en strategisk rival. Hvorfor ble ikke Tysklands tidligere forsvarssjef, general Kujat, nevnt – han sier det samme? Hvorfor ikke referere til intervjuer med amerikanske og britiske ledere som sier at eneste akseptable utfall er regimeskifte i Moskva? Eller Johnsons egne uttalelser der han uttrykte forakt for forhandlingene og advarte mot en «dårlig fred»?
De mer hederlige mediene hadde i det minste anstendighet til å publisere fakta jeg la frem, selv om de fortsatt forsøkte å tilsløre dem. Jeg hevdet at Vesten visste at vi støttet kuppet i Kiev i 2014 og presset på for NATO-medlemskap – vel vitende om at kun en liten minoritet av ukrainere (omtrent 20 %) ønsket NATO-medlemskap, og at det trolig ville utløse krig. Dette kan ikke bestrides. Likevel argumenterte faktasjekkeren med at ukrainere var «uvitende» om NATOs rolle og hadde blitt utsatt for propaganda, og at det i ettertid finnes flertall for NATO. Disse påstandene har ingenting å gjøre med mitt argument: at vi visste at bare et mindretall ønsket NATO i 2014, og vi visste det ville kunne føre til krig. Hele faktasjekken hadde som mål å diskreditere.
Den rasjonelle individets vurderinger er blitt overvunnet i Norge av den kollektive stammementaliteten og gruppetenkningen. Regjeringens politikk og krigsnarrativer representerer nå dyd og sannhet – og all opposisjon er umoralsk og villedende. Premisset for ethvert argument fra politikere og deres medløpere i mediene er at de står på den uskyldige ukrainske offerets side, mens jeg representerer den onde russiske angriperen. Det finnes ingen interesse for å engasjere seg i argumenter; snarere er det en besettelse med å avsløre onde intensjoner hos motstanderen. For å oppnå dette, er alt tillatt i den «gode kampen». Etterretningstjenesten advarte – med en lite subtil hentydning til meg – om at de er klar over forsøk på å polarisere offentligheten. Ikke bare er det uakseptabelt at jeg stiller til valg, ettersom jeg angivelig representerer Putin, men min ansettelse som professor ved et norsk universitet er også problematisk – fordi jeg gjengir «russiske narrativer». Hvordan ble Norge autoritært og krigsentusiastisk?
Den Propagandiserte Nordmann
Jeg vil her skrive om «nordmannen» – den kollektive nasjonale bevisstheten som overvelder det rasjonelle individet. Sigmund Freud påpekte at individet er rasjonelt, men at mennesker også påvirkes av en irrasjonell gruppepsykologi. Gjennom hele menneskets historie har vi organisert oss i grupper for trygghet og mening, og tilpasning til gruppen er en av de sterkeste instinktene vi har. Carl Jung skrev berømt om grensene for fornuft:
«Fri vilje eksisterer kun innenfor grensene av bevissthet. Utenfor disse grensene er det bare tvang.»
Hovedkomponenten i gruppepsykologi er å dele individer inn i «oss» (inn-gruppen) og «de andre» (ut-gruppen). Når mennesker utsettes for usikkerhet og frykt, oppstår instinktet om å kreve intern solidaritet og fordømme ut-gruppen. Autoritære tendenser trives nettopp i møte med eksterne trusler.
Litteraturen om politisk propaganda bygger i stor grad på Edward Bernays – nevøen til Freud – som videreutviklet onkelens arbeid. Bernays forsto at man ved å manipulere stereotypiene om hva som representerer «oss» og «de andre» kan gjøre objektiv virkelighet og rasjonelle vurderinger irrelevante. Når vi bruker militærmakt, er det for frihetens skyld – når våre fiender gjør det samme, handler det om imperiebygging og undertrykkelse. Kjernen i propaganda er å fremstille verden som en kamp mellom det gode og det onde, det overlegne og det underlegne. Vestlig politisk propaganda har tidligere fremstilt verden som sivilisert versus barbarisk – dette har i vår tid blitt recast som en kamp mellom liberal demokrati og autoritær tyranni. Hvis offentligheten godtar dette grunnpremisset, blir verdens kompleksitet forenklet til det punkt hvor all dissens blir umoralsk og farlig. Alt som betyr noe, er da å vise lojalitet til inn-gruppen.
Walter Lippmann påpekte at propaganda har den fordelen at den mobiliserer befolkningen til konflikt, men også den ulempen at den forhindrer en mulig fred. Når befolkningen først har akseptert at de er del av en kamp mellom godt og ondt – hvordan skal de da kunne godta kompromiss og gjensidig forståelse? En propagandaisert offentlighet trekker derfor den konklusjon at fred bare kan komme når det gode har beseiret det onde. I nesten alle konflikter i Vesten blir motstanderen fremstilt som en slags ny Hitler, og den vestlige politiske og mediale eliten lever konstant i 1930-tallet, der forhandlinger er ettergivenhet og krig er fred. Dette er dypt problematisk, fordi første skritt for å redusere sikkerhetskonkurranse er å anerkjenne gjensidige sikkerhetsbekymringer.
Carl Schmitt, nazist og politisk tenker, hevdet at ved å organisere politikk langs en venn-fiende-akse, kunne myndigheter effektivt kvitte seg med opposisjon. Schmitts idé om «fienden innenfor» styrker politisk enhet ved å rense ut dem som ikke viser tilstrekkelig lojalitet til inn-gruppen eller ikke konformer seg med samfunnets dominerende verdier. Nordmannen har nå opplevd et tiår med uavbrutt frykt: Russland-granskingen, Covid, og så den russiske invasjonen av Ukraina. Frykten og jakten på indre fiender har utmattet det rasjonelle individet. Vi har nå overlatt kritisk tenkning til staten, og søker trøst i Orwells «to minutters hat», der vi deltar i mediedrevet moralsk raseri mot statens fiender. Den moralske indignasjonen gir trygghet, mening og fellesskap.
Problemet sprer seg i Europa
Problemet brer om seg også i Europa. I Frankrike har opposisjonslederen blitt arrestert i det som tilsynelatende er en politisk motivert prosess. I Tyskland har man stemplet det største opposisjonspartiet som en «ekstremistorganisasjon», noe som gir etterretningstjenesten anledning til å overvåke medlemmene. Dette kan også være et første skritt mot å forby partiet. I Romania ble valgresultatet i presidentvalget annullert, og vinneren fikk ikke stille igjen. I nyvalget ble Frankrike og EU anklaget for å ha blandet seg inn for å sikre at rumenerne «ikke stemte feil igjen». Tilsvarende innblanding har funnet sted i Moldova og Georgia, alt under dekke av å beskytte demokratiet mot Russland.
Ironisk nok er den interne solidariteten i Vesten som et «liberalt demokratisk fellesskap» i stor grad avhengig av at Russland spiller rollen som den demoniske «andre». Dette bidrar til gruppetenkning som gradvis svekker de liberale verdiene Vesten selv hevder å forsvare.
Mennesker har en tendens til å overdrive hva de har til felles med inn-gruppen, og samtidig overdrive forskjellene til ut-gruppen. Nordmannen ser gjerne ned på amerikanere i sammenligninger – særlig når de «stemmer feil». For eksempel er det vanskelig for nordmannen å forstå hvorfor amerikanerne stemte på Trump, fordi norske medier fungerte som valgkampmedarbeidere for Biden og Harris. Amerikanere blir ofte fremstilt som dumme, aggressive og under Trump – som fascister.
Men når konflikten handler om Russland, blir amerikaneren en del av inn-gruppen. I det forenklede verdensbildet av godt mot ondt blir USA den gode. USA har en sikkerhetsstrategi basert på global dominans, men nordmannen er skeptisk til påstander om at denne strategien ikke bare handler om å spre liberale demokratier. NATO er i nordmannens øyne en «kraft for det gode» – og det å stille spørsmål ved dette, ses som å undergrave vår egen godhet.
NATO okkuperte Afghanistan i 20 år i en strategisk del av Sentral-Asia slik at små jenter kunne få gå på skole. Libya og Syria ble ødelagt for å «forsvare menneskerettigheter». Utvidelsen av alliansen handler utelukkende om å beskytte andre folk – og Moskva kan umulig tro at USA noensinne vil angripe Russland, til tross for dagens proxykrig og snakk om mulige kriger med Iran og Kina. Nordmannen må omtale NATO som en «forsvarsallianse», selv når den bomber land som aldri truet et NATO-land.
Ledende NATO-land er nå medskyldige i folkemordet i Gaza, men den liberale, demokratiske identiteten vi har tildelt oss selv er immun mot virkeligheten. Dersom du kritiserer Vesten, er det ikke fordi du ønsker kursendring – det er fordi du støtter fienden.
Nordmannen som moralsk og liberal autoritær
Liberalismen er kjent for en indre selvmotsigelse som må håndteres. Den er basert på toleranse og retten for individet til å avvike fra fellesskapet, men også på et universelt ideal om at alle samfunn skal konformere til liberale prinsipper.
Nordmannen aksepterer at alle mennesker er forskjellige og verdsetter mangfold, men mener samtidig at de liberale overbevisningene er universelle og mer utviklet i Norge – og dermed bør etterleves av alle. Vi er alle like, men noen er mer like enn andre. Nordmannen har omfavnet liberale prinsipper som masseinnvandring, radikal sekularisme, likekjønnede ekteskap, kjønnsidentitetsideologi og humanitære kriger – og vil støte ut og knuse enhver som ikke deler de samme overbevisningene.
For eksempel: Å mene at ekteskap er mellom mann og kvinne var en helt akseptabel mening for 15 år siden. I dag blir det sett på som intolerant – og det er ingen toleranse for intoleranse. Den norske politikeren vet kanskje ingenting om Kina – et land med tusenvis av års historie og 1,4 milliarder mennesker – men er likevel skråsikker på hvordan Kina bør styres.
Nordmannen er blitt opplært til å snakke i moralens språk for å undertrykke faktabaserte diskusjoner. Når alle argumenter rammes inn moralsk, innebærer det at motstandere ikke bare tar feil – de er onde. Kritisk og åpen debatt lider når nyanser og rasjonalitet blir erstattet med moralsk fordømmelse og indignasjon.
«Å hjelpe Ukraina»
Det ukontrollerbare premisset som ikke kan utfordres, er at den norske regjeringen er «pro-ukrainsk» og «hjelper» Ukraina. I kontrast er dissidenter som meg, som kritiserer regjeringens politikk, «anti-ukrainske» og legitimerer invasjonen ved å vise solidaritet med Russland. For nordmannen er selv en demokratisk debatt mellom disse to synene moralsk forkastelig, fordi det gir plass til russisk propaganda.
Jeg motargumenterer gjerne dette falske premisset ved å påpeke at NATOs «hjelp» inkluderte støtte til kuppet i Kiev i 2014, som verken hadde flertall blant befolkningen eller støtte i grunnloven. Dette ble gjort for å hjelpe Ukraina inn i NATO, men bare omtrent 20 % av befolkningen ønsket dette på tidspunktet. USA «hjalp» også ved å overta sentrale regjeringsposisjoner og bygge opp etterretningstjenestene i Ukraina fra bunnen av, som en alliert mot Russland – allerede dagen etter regimeskiftet.
Da 73 % av ukrainerne stemte på fredsplattformen til Zelenskyj i 2019, «hjalp» NATO med å knuse det folkelige fredsmandatet ved å hevde at det representerte «kapitulasjon». Nasjonalister, støttet av NGO-en Ukraine Crisis Media Centre, satte «røde linjer» Zelenskyj ikke fikk krysse. Han ble gjentatte ganger og offentlig truet på livet hvis han krysset disse linjene, og han ga til slutt opp sitt fredsmandat. Flere vestlige regjeringer – inkludert Norges – finansierer denne «ikke-statlige organisasjonen».
Det finnes overveldende bevis for at USA saboterte fredsforhandlingene i Istanbul i april 2022 og ønsket en langvarig krig for å svekke Russland gjennom ukrainske tap. Likevel blir denne proxykrigen solgt under banneret av «å hjelpe Ukraina». Å kritisere ideen om at NATO – verdens største militærallianse og et viktig instrument for amerikansk global dominans – utelukkende er motivert av å hjelpe Ukraina, er et hellig premiss. Å utfordre dette fører til brutale angrep og beskyldninger om å støtte fienden.
Hvordan gruppetenkningen opprettholdes
For å holde gruppetenkningen i sjakk, benyttes såkalte «demokratiske institusjoner» som statlig finansierte NGO-er til å drive med folkemobilisering. Den norskstatlig finansierte Den norske Helsingforskomité er også finansiert av den amerikanske regjeringen og National Endowment for Democracy (NED). Ronald Reagan og CIA-direktøren opprettet NED i 1983 som et «menneskerettighetsorgan» for å manipulere sivilsamfunnet i andre land. Det er et ideelt propagandaverktøy, siden maktkonflikter kan pakkes inn som kamp mellom godt og ondt.
Helsingforskomiteen, denne offentlig finansierte «ikke-statlige organisasjonen», publiserer jevnlig svertekampanjer mot meg, smører meg i sosiale medier som en Putin-propagandist, forsøker å få avlyst foredrag jeg er invitert til, og prøver å få meg sparket ved å presse universitetet jeg jobber ved. De ringer og sender brev, og jeg har måttet skjule adresse og telefonnummer. Offentligheten blir stadig fortalt at jeg er «anti-ukrainsk», og en ansatt i organisasjonen la til og med ut bilde av boligen min til salgs på sosiale medier. Lederen av denne NGO-en, som i over fire år har forsøkt å sensurere og kansellere meg, forklarte i media at dette ble gjort som «en vennlig gest» for å hjelpe meg selge huset.
Da jeg sammenlignet denne formen for trusler med brunskjortene ved universitetene i 1930-tallets Tyskland, ble skandalen ikke truslene – men at jeg våget å sammenligne en «dyderik demokratisk institusjon» med brunskjorter.
Nordmannen som sosiopat
Det rasjonelle individet er humanistisk, men den kollektive bevisstheten til nordmannen har utviklet sosiopatiske trekk – mangel på empati, kronisk løgn, aggressivitet, uansvarlighet og fravær av anger.
Nordmannen blir lært opp til å vise empati for afghanere når det rettferdiggjør okkupasjon, for syrere når det rettferdiggjør regimeskifte, og for libyere når det rettferdiggjør militærintervensjon. Men når de strategiske målene er oppnådd, forsvinner empatien. Når vi etterlater død og ødeleggelse, føler vi ingen anger – fordi våre intensjoner visstnok var gode.
I Ukraina blir nordmannen opplært til å vise stor empati – men bare når det fremmer krigsinnsatsen. Hvis noen nevner lidelsene i Donbas det siste tiåret, eller militær verneplikt med folk som slepes ut av hjemmene sine, eller angrep på medier, eller fratakelse av politiske, språklige eller kulturelle rettigheter – reagerer nordmannen med sinne og mistenksomhet.
Empatien er instrumentell. Den brukes eller undertrykkes etter hva som tjener det overordnede målet.
Ukrainere som vil kjempe mot Russland får overskrifter. Ukrainere som tidligere vestligstøttede politikere – som Julia Timosjenko – forsvinner fra mediene når de påstår at Vesten bruker Ukraina til å svekke Russland. Ukrainere som ikke ønsker å kjempe til siste mann får ikke lov til å tale på vegne av sitt land.
Narrativet må beskyttes mot fakta, og i den gode kampen er det en dyd å lyve og villede. Uansvarlighet blir nå fremstilt som prinsippfasthet. Russlands atomavskrekking må beskrives som «uakseptabel utpressing». Å fortsette en tapt krig hvor Ukraina taper både liv og territorium daglig, er «pro-ukrainsk», fordi alternativet er en russisk seier – og det er «pro-russisk».
Jo dypere troen på sakens rettferdighet blir, desto lettere blir det å elske krigen som tjener den.
Redaksjonen har lag til bilder m/tekst
Innlegget er publisert etter avtale med Prof. Diesen
Teksten er oversatt fra engelsk med ChatGPT
Forsidebilde: KI-generert
