Derimot: Når situasjon blir gjort verre; Løsningen er enkel – Vi bør bli mer selvhjulpne

Derimot.no

derimot.no:

Av Jan T. Voilaas

Fra MAS til PPP

USA erklærte uavhengighet fra England i 1776. Grunnloven ble signert i 1787 og «Bill of Rights», et viktig vedlegg til Grunnloven, ble signert i 1791.

I 1774 ble «Det Nyttige Selskab», Norges angivelig første Velforening, grunnlagt i Bergen. «Det Kongelige Selskap for Norges Vel» ble etablert i 1809 og vår Grunnlov ble som alle vet signert 17. Mai 1814 på Eidsvold.

Både USA og Norge oppstod som frie suverene nasjoner for frie suverene mennesker som resultat av mange års underdanighet til andre lands kongehus. Statsdannelsene var for felles identitet og sikkerhet mot plyndring og utbytting fra ytre fiender.

Nasjonenes grunnmur var den enkelte familie og deres lokalsamfunn, som i stadig større grad etter som tiden gikk, spesielt i USA, ble organisert i klassiske «Mutual Aid Societies» (MAS) som etter hvert tilbød utdanning til barna, helsestell, politi og rettsvesen, ulike former sikkerhetsnett til befolkningen og bidro på mange måter til lokal økonomisk vekst. Ingen betalte noen form for offentlige skatter på den tiden, men normalt en årlig avgift til sitt lokale MAS, for de tjenester de ble tilbudt, hvor frivillighet og dugnad stod helt sentralt.

En slik avgift kunne være 1 dagslønn i året, som med 6 dagers arbeidsuke og ingen ferie utgjorde godt under ½% av årsinntekten. Vi jobber mindre i dag, rundt 230 dager i året, likevel ville den årlige avgiften vært på godt under 1%.

Denne fremstillingen er rimelig korrekt hva angår USA, men må korrigeres litt for Norge som har opplevd ulike former for skatter helt tilbake til 1100-tallet, skjønt ikke direkte Statsskatt på inntekt og formue før i 1892, 21 år før USA.

Bortsett fra i enkelte små selvstyrte og selvforsynte samfunn som i Amish- og Mennonite-samfunnene i USA, så er MAS-modellen i hovedsak blitt erstattet ved at ansvar og oppgaver har blitt løftet høyere og høyere i samfunnsstrukturen; fra f.eks. den enkelte familie og lokalsamfunn til kommune, fylke og stat i Norge. Dette har skjedd i alle land i den Vestlige verden, en kontinuerlig sentralisering av ansvar og oppgaver, ikke bare innenfor det enkelte land, men i stadig større grad til stadig større uvalgte internasjonale interesse-organisasjoner dominert av Big Business og Big Money i hva de selv definerer som «Public-Private-Partnerships». (PPP)

Amish-samfunnet bærer hele ansvaret for sitt eget samfunn, og er følgelig selvstyrt, selvforsynt og suverent. Dette er en anarkistisk samfunnsmodell (anarki – ingen hersker) basert på mikro-demokrati med suverene familier og hvor hvert voksent medlem representerer 1 stemme i spørsmål som er viktige for alle. Når en familie trenger et nytt hus eller en ny låve, så kommer de alle sammen og deltar i byggingen, som for en låve normalt tar en dag.

I Amish-samfunnet er begreper som arbeidsledighet, fattigdom, sult, ensomhet, depresjon, psykopati, autisme, skatter, gjeld og offentlige vedtak, bare for å nevne noen, fremdeles langt på vei ukjente.

For oss som sorterer under PPP-regimet, så tas nå alle viktige beslutninger over hodet på dem det gjelder, normalt utenfor landets grenser av byråkrater, teknokrater og psykopater ingen vet hvem er. De kjenner ikke oss, vi kjenner ikke dem, men siden de ikke produserer noen verdens ting, så er det fremdeles oss som må betale, noe vi gjør gjennom beskatning, en belastning som har øket fra 0% for 150 år siden til +/- 80% av alt vi produserer og skaper i dag. Skattetrykket er nå så høyt at det for vanlige folk nærmest har blitt umulig å ta seg en høyere utdanning, kjøpe en ny bil eller et hus for penger man selv har tjent. Den eneste muligheten folk flest har er igjen, er å pant-sette sin egen, barnas og barnebarnas fremtidige produksjon, mot stadig mer gjeld.

Selv med et så høyt skattenivå, så er ikke dette nok til å fø de mange lagene av beslutningstakere vi har over oss. De må i tillegg også låne, mer og mer til det renner ut av alle piper, som også vi må betale, vi som fremdeles produserer, men som ikke lenger kan betale for oss selv, langt mindre for parasitt-klassen, den globale elite og deres enorme hoff, som for lengst har gått løs på den vestlige sivilisasjons-kroppen, som innen utgangen av det neste tiåret vil være et kadaver.

Som jeg skrev i min forrige artikkel, så kan ikke denne kollapsen verken hindres eller stoppes. Vi er hvor vi er, og den eneste løsningen er kaos og kollaps, en periode vi neppe vil overleve om vi ikke umiddelbart etablerer våre egne «Mutual Aid Societies». Dette er livbåtene som kan redde oss fra vår tids Titanic, hvor vi alle er passasjerer.

Men, vi er heldige vi i Norge, heldige over enhver forstand, for disse livbåtene, denne flotiljen av «Mutual Aid Societies», ble bygget av våre forfedre, over hele landet, «hidden in plain sight»; lovlig registrert, organisert og klargjort for vår bruk. Faktisk, de fleste av dere som leser dette, ikke bare har en slik livbåt i nærheten, dere bor og er medlem i en.

Vel, vel lille land

Vellenes Fellesorganisasjon (VFO) skriver følgende på sin hjemmeside:

«Er du medlem i en velforening, er du medlem i en frivillig forening som har innbyggernes trivsel og medvirkning på dagsorden. Størrelse og oppgaver for en velforening varierer avhengig av behovene. Det er ingen særskilte lover eller offentlige forskrifter for velforeninger».

Jeg henvendte meg til VFO og ble opplyst at det finnes rundt 12,000 velforeninger i Norge, en per 460 innbyggere. VFO har selv rundt 3,000 organisasjoner som medlemmer. Disse dekker 200,000 husstander, som igjen betyr at 12,000 velforeninger vil dekke rundt 800,000 husstander, eller omtrent 1,76 millioner innbyggere (32%).

Jeg har lest andre steder at mellom 50-60% av landets innbyggere er medlemmer av en velforening, så tallene her er usikre, men selv 40-45% er mer enn kanskje noe annet land kan drømme om. For selv om de fleste velforeninger i dag begrenser seg til årlig rydding av nabolagets lekeplasser, så er det underliggende formålet nærmest perfekt for et «Mutual Aid Society», men kun om den respektive velforening har forberedt seg og sine medlemmer godt i god tid FØR noe skjer. Selv uten at noe kollapser, så kan en velforening betjene sine medlemmer på et helt annet nivå enn noen gjør i dag. En velforening kan løfte sine medlemmer til nær 100% selvforsyning og ut av de aller fleste psykopat-infiserte systemer, også det monetære systemet. Sølv kan tas i bruk som lokalt betalingsmiddel og monetært system. Sølv er fremdeles lovlig betalingsmiddel i Norge.

Men, selv om alt er lovlig så vil Staten hate tanken på et selvstendig og selvforsynt folk. Vil Staten da gå løs på 12,000 velforeninger og over halve landets befolkning?

Skaugo Velforening – Kristiansand

Jeg har selv vært medlem av Skaugo Velforening i Kristiansand i 33 år, om enn fysisk fraværende de siste 20. Jeg vil nå og senere bruke denne velforeningen som eksempel på hva som kan gjøres.

Skaugo er klassisk boligområde etablert i årene etter WW2, mindre eneboliger med store hager hvor det de senere år har pågått en del fortetting og utbygging. Jeg kjøpe mitt første hus på Skaugo i kjølvannet av finanskrisen på slutten av 80-tallet, en periode hvor en ny generasjon tok over for generasjonen som etablerte området i etterkrigsårene. Det tredje generasjonsskiftet har pågått de siste 20 årene, i mange tilfeller av barn og barnebarn av min generasjon.

Jeg har ikke nøyaktige tall, men vil anta at Skaugo Velforening omfatter rundt 120 husstander. Jeg tipper et sted mellom 3-400 fastboende.

Skaugo ligger i gangavstand til UIA, så en god del boliger er supplert med hybler og leiligheter. Antall hoder er derfor en del høyere, kanskje opp mot 500.

Jeg vet lite om den demografiske sammensettingen på Skaugo, men har lagt merke til at det er mange flere barn i området nå enn det var på 90-tallet.

Grovt sett vil jeg anta at rundt 25% av Skaugo’s innbyggere er i aldersgruppen 0-18, 65% mellom 19-66 og rundt 10% eldre. Jeg vil videre anta at de rundt 250 yrkesaktive i området representerer et bredt spekter av yrker; mange akademikere og ansatte på UIA, men også selvstendig nærings-drivende og et bredt spekter av andre yrker som snekkere og andre håndverkere, leger, syke-pleiere og andre fra helsesektoren, en og annen vekter, politi- og brannkonstabel og også folk som kan en ting og to om matproduksjon, f.eks. aktive jegere. Jeg vil videre anta at rundt 20% av samtlige voksne takket nei til mRNA-vaksinering, og at rundt ¼-del av dem ville skåret NT på en JTI-test, altså mer enn nok til å finne en liten gruppe «våkne».

ACTION!

Det første jeg ville gjort som representant for Skaugo Vel, var å bli godt kjent med hvert eneste medlem og deres husstand. Jeg ville lyttet, pratet, kommet på fornavn og bygget tillit, samtidig som jeg ville tegnet et detaljert demografisk kart over medlemmene og, som autorisert og erfaren bruker og instruktør av Jung-baserte mentale preferanse-tester, dannet meg et godt bilde også av denne viktige delen av medlemsmassen.

Med denne kunnskapen som utgangspunkt ville jeg, sammen med en liten kjerne «våkne», sett på opprettelse av frivillige fokus-grupper innenfor 1) helse-, alternativ behandling og førstehjelp 2) hjem og sosiale støttegrupper, 3) produksjon av mat og matsikkerhet, 4) lokal sikkerhet, 5) intern og ekstern kommunikasjon, 6) alternativ energiforsyning og 7) lokal utdanning, opplæring, kursing og trening innenfor et bredt spekter av kunnskapsområder.

Jeg ville også vurdert å etablere et Vel-relatert Samvirke, et medlemsbasert COOP som kan kjøpe store partier direkte fra produsenter og grossister og tilby medlemmene matvarer og andre produkter, f.eks. forsikringer, til vesentlig lavere priser enn det medlemmene betaler i dag.

Et COOP kan drives på dugnad, som alle andre grupper i velforeningen, så mange andre fordeler kan tilbys gratis til medlemmene, f.eks. kurs i førstehjelp, selvforsvar, produksjon og konservering av mat, alternativ behandling av sykdom, økonomi etc.

Et COOP kan også brukes til å bygge beredskapslagre av mat og annet hos medlemmene, uten at medlemmene nødvendigvis skjønner at det er hensikten, f.eks. ved å gå til innkjøp av noen tonn ris som tilbys medlemmene billig ved kjøp av minimum 100 kilo, da vakuumpakket og levert i egnede kontainere. Hva med kjøtt, ved, poteter, gulerøtter og løk og mye annet direkte fra nærmeste produsent?

Skaugo-området tilhørte opprinnelig gården Frøyså som, betydelig redusert i omfang i dag, fremdeles eksisterer, nå under en yngre generasjon. Jeg har kjent dagens eier siden han var et barn, så jeg ville gjenoppfrisket bekjentskapet og drøftet ulike muligheter for gårdens gjenværende dyrkbare mark (nede til venstre på bildet). Hva om Skaugo Vel leide den ubrukte jorden for frem-leie i parseller til interesserte medlemmer, alt i gangavstand fra hvor medlemmene bor? Hva med de udyrkede områdene rundt Sødal Bedehus? Kan noe gjøres der?

Dette er noen få eksempler blant uendelig mange som, når den virkelige «skiten treffer vifta», helt naturlig kan utvikle Skaugo Velforening fra en relativt passiv organisasjon til en aktiv, kunnskapsrik og gjennomtrent velforening, og derfra om nødvendig, til en selvforsynt, sammensveiset, sterk og uavhengig «Survivalist Community».

Gaver vi ikke kan avslå

Om gull representerer kjøpekraft, så har den norske kronen mistet 1/3 av den kjøpekraften kronen hadde for 2 år siden. Dem som ikke har oppnådd 33,3% netto avkastning på sine sparepenger og tilsvarende økning i trygder, pensjoner og lønninger de siste 2 årene, har blitt fattigere. 3 million i banken for 2 år siden, er nå redusert til 2 million, målt i kjøpekraft. Det er 41,667 kroner tapt hver eneste måned. Om få år vil kronen ha mistet sin siste rest av kjøpekraft. Hva vil da finansiere verdens kanskje største og dyreste offentlige sektor, relativt sett, og en av verdens mest gjelds-tyngede befolkninger?

Ethvert problem har sin løsning, om vi tidlig nok finner den. Og denne gang er det VI som er den ENESTE løsningen, sammen med gaven fra våre forfedre, en gave vi umiddelbart bør ta i bruk, for hvis en velforening setter i gang, så vil mange andre følge etter. En god idé, 2-3 kloke hoder, noen arbeidsvillige hender og snøballen vil begynne å rulle.

Det er snart 20 år siden jeg selv var fysisk aktiv i Skaugo-området, men jeg er fremdeles veldig glad i mitt lille nabolag, akkurat som jeg er i mitt folk og mitt moderland. Jeg vil derfor dele mange flere tanker og ideer om hva Skaugo Velforening, og alle andre Velforeninger, kan gjøre i kampen for vår eksistens, for det er den som snart vil stå på spill.

Insjallah, om Gud vil, som Einstein antyder, så vil disse tankene også nå Skaugo Velforening. Kanskje de der, eller andre steder, kan inspirere og motivere til handling. For tiden er nå, og hver ny dag vi får er nok en gave vi ikke må skusle bort.

Stay strong, stay smart, look for the truth.

Les artikkelen direkte på derimot.no