Derimot: Når felleskapets verdier blir en salgsvare. Tyveriet av den norske el-kraften. – Derimot
derimot.no:
Om Øystein Norengs bok
Kraften, makten og pengene
Et kupp: Det nasjonale strømranet
I Norge har det skjedd et strømran som et nasjonalt kupp. De økte strømprisene er et resultat av at inntekten til strømbrukerne, husholdningene og næringslivet, er overført til produsentene og selgerne av kraft, og til staten gjennom skatter og avgifter. Dette skriver Øystein Noreng om i boka Kraften, makten og pengene som nylig blei utgitt.
Forlaget skriver om boka: «Det skandaløse er at et omfattende inngrep i norsk økonomi som dette aldri har vært gjenstand for politisk debatt eller demokratisk behandling.» Det var ikke noen nødvendige markedsbehov for å øke strømprisene, skriver Noreng i boka.
Av Ove Bengt Berg
Øystein Noreng er professor em. i petroleumsøkonomi med en doktorgrad fra Paris i statsvitenskap. Han har dessuten vært tilsatt i Statoil, Finansdepartementet og Rockefellersenteret i New York. Norengs bok er utgitt på Svein Sandnes Bokforlag i serien Norge i en ny verden. Fordi seriens redaktører mener at en sånn bokserie er nødvendig da de etablerte partiene mister grepet om velgerne fordi de ikke kommuniserer med velgerne om de sakene velgerne er opptatt av. Som en norsk variant av det Wolfgang Streeck har kalt «De utstøttes tilbakekomst». Forlagets serieredaktører mener at Noreng med boka presenterer et urovekkende, men nødvendig og sant bilde av norsk energipolitikk. Og det gjør Noreng.
Norengs formål med boka er å drøfte spranget i de norske strømprisene med Norges valutaproblem. Og det politiske spillet i Norge om strømpriskrisen, de europeiske problemene med elektrisitetsforsyninga. Og hva som kan skje framover. Det lykkes han godt med.
Boka er på nesten 200 sider pakka med analyser basert på fakta og med en forståelse av ikke bare økonomi og energimarkedet, men også med allsidig politisk analyse. Det bidrar til å heve nytten av boka at forfatteren ikke bare har greie på økonomiske forhold, hele energimarkedet gjennom mange tiårs allsidig praktisk arbeid med energi, men også skjønner seg godt på politikk, det vil si politiske vedtaksprosesser med sin praktiske erfaring med politikkutforming med utgangspunkt i en fransk doktorgrad i politisk vitenskap.
Den kampen om fellesskapets eiendom til vannkrafta som raste for over hundre år sia, og der nasjonens og folkets eiendomsrett blei vedtatt til stor og viktig betydning for Norges næringsliv og det norske folkets velferd, er over og er tapt nå. Verdien av elektrisiteten er gitt til aktører, dels statlige, som gjør hva de vil og sørger for at EU styrer strømpolitikken noe som gir disse statlige oligarkene mest inntekter. Mens kampen om eierskapet til norsk vannkraft foregikk i full offentlighet for mer enn 100 år sia, er det i dag ingen offentlig diskusjon om dette helt avgjørende eierskiftet.
Kapitlet om strømkuppet er nærmest opprørende å lese med sin dokumentasjon av hva som har skjedd og hvem som har tapt og tjent på de økte strømprisene. Dette er opplysninger som de statsfinansierte mediene sørger for å holde skjult. Noreng viser til at i første kvartal i 2020 betalte husholdningene 33 øre per kilowattime, og i tredje kvartal 2022 åtte ganger så mye, kr 2,62. Stortinget var i 2021 veldig opptatt av den sterke økninga av strømprisen fram mot vinteren 2021. Støres regjerings påstand med støtte av «opposisjonen» er at de høye strømprisene har økt som en følge av Russlands invasjon i Ukraina i februar 2022. Det er en påstand som er i strid med faktum, prisene steig før av helt andre grunner.
Økninga av strømprisene er et resultat av en bevisst politikk, lagt til rette og utvikla av tidligere regjeringer over lang tid. Noreng skriver om hensikten med omlegginga av eiendoms- og styringsrett over prisen uten å ta hensyn til samfunnet: «Signalet er bevisst nedprioritering av sysselsetting til gunst for kapitalinntekter. Salg av billig kraft til de tyske statsbaner viser også en nedprioritering av norske kunder. Volum og priser på kontraktene med utenlandske strømkunder er imidlertid en statshemmelighet i Norge.»
Utenom den usanne påstanden om at Ukrainakrigen er årsak til økninga av strømprisene, går Noreng nærmere inn på de sosiale konsekvensene for strømpolitikken. At strømstøtta som blei innført er gunstigst for dem med høyest inntekt. Og alle de sprikende og motstridende forklaringene på at strømprisene øker.
Hvorfor skal vi ha offentlig eie av strømproduksjonen hvis innbyggerne og næringslivet ikke skal få noen fordel av det, spør Noreng. Det er det et eget avsnitt om.
Noreng tar også grundig for seg hva som er av regler i EU og hva som gjelder etter EØS-avtalen. Han viser til at der EU-medlemmet Frankrike har vedtatt å måtte ta nasjonale hensyn til egen nasjons interesser, og gjerne politiske hensyn til at det er nødvendig for ethvert fransk regime å ta litt hensyn til å ikke provosere befolkninga så mye at de må gå av. Norges ledere gjør i stedet alt for å tekkes det de tror er EUs vilje uten å tørre å ta hensyn til norske interesser.
Noreng påviser norske politikeres uvitenhet da Erna Solberg som statsminister lovpriste det frie markedet med karakteristikken «da går kraften der behovet er størst, og prisen er høyest». Det som skjedde vinteren 2024 skriver Noreng var at «kjøpere med mange penger, som Tyskland, ved statlige subsidier kunne by opp prisene på gass og strøm, til ulempe for andre kjøpere, for deretter ved nye subsidier selge gassen og strømmen til lavere priser til egne forbrukere, også til ulempe for andre. …Tyske subsidier driver opp strømprisene for norske brukere.» Som Noreng skriver, Solberg burde ha sagt, om hun skjønner noe som helst av energimarkedet, at i det påståtte frie markedet, går krafta ikke går dit behovet er størst og prisen er høyest, men «da går kraften dit myndighetene har mest penger til å sikre sine forbrukere».
Noreng konstaterer at «det er påfallende at for EØS-landet Norge skal det være vanskelig å gripe inn overfor strømprisene, mens …» alle andre EU-land kan gjøre det ingen norsk regjering tør gjøre; å ivareta egne nasjonale interesser.
Er fallet i kronekursen tilsikta? På ti år fra 2013 halverte verdien av den norske krona seg overfor euro. Det er ikke lett å forstå denne betydelige svekkinga av kroneverdien når Norge er en gjeldfri nasjon med en formue som utgjør ti ganger statsbudsjettet og med overskudd i årlige budsjetter. Lav kronekurs svekker vanlige lønnstakere mest, ikke fordi utenlandsreiser blir dyrere, men fordi alle de importerte varene vi kjøper blir dyrere. Samtidig med at kronekursen faller, stiger verdien av oljefondet. Da får store regjeringspartier mer penger til å kjøpe politisk støtte fra små særpartier for å beholde regjeringsbilene.
Noreng skriver kunnskapsrikt og inngående om alle kompliserende forhold som har betydning for valutakursen — som generell tillit og finansfolks mulige tru på eller frykt for at det grønne skiftet blir reelt. Det er likevel vanskelig å forstå at det ikke er en ønska utvikling med lavere kronekurs og at det ikke finnes opposisjon i Norge mot en sånn utvikling.
Energi, alt fra produksjon, til bruk, til pris og den makta det er å ha energi, er ikke allmenn kunnskap i Norge. Det er nasjonalt skadelig. Trass i at Norge er Europas eneste energistormakt. Vi har olje, vi har gass og vi har vannkraft. Denne makta bruker norske statsledere til å krype på knær for EU og alle andre Europas stater. Tross denne betydelige makta Norge har, finnes det ingen tenkelig regjering i Norge som tør å bruke denne makta til fordel for Norge.
Virkeligheten er at det finnes ingen annen stat i hele verden der det nasjonale politiske ledersjiktet er så ivrig å underkaste seg øvrige land på bekostning av egne interesser. Sjøl stater som nesten ikke har nåla i veggen er mer opptatt av å ivareta egne interesser enn det ynkelige norske ledersjiktet.
Noreng trekker fram et politisk ønske på energisektoren som har økonomiske politiske implikasjoner som det er grunn til å poengtere. Nestleder i Høyre, Nicolai Astrup vil selge Statkraft, viser Noreng til. Er det til Tyskland Astrup vil selge Statkraft til? Tør Høyre, eller noen i Norge, kreve betalt for salget? Noreng oppsummerer, uten å ta med betydninga av olje og gass, bare vannkraft, og setter Astrups ønske om salg av Statkraft inn i et tidligere tysk ønske:
«Kraftselskap i EU, ikke minst i Tyskland, kan derimot ha en sterk interesse av kontroll over norsk vannkraft på grunn av fleksibiliteten og muligheten til å styrke topplasten. I ettertid kan det fortone seg som en realisering av en av planene fra 1930-årene for Großraum Europa.»
Det er ikke lett å forstå verken det nasjonale knefallet eller alle de markedsmessige, økonomiske og politiske forholda knytta til energipolitikken. For dem som vil prøve å forstå hva alt dette dreier seg om, er det beste rådet jeg har er at de bør kjøpe og lese denne boka om Kraften, makten og pengene før den blir utsolgt. Boka er en motstemme — en grundig og viktig motstemme.
PS: Boka er i en delikat fysisk form.
Den kan bestilles hos Svein Sandnes Bokforlag.
Innlegget er hentet fra Politikus
Forsidebilde: KI-generert
