Derimot: Når en tror på egen propaganda. Da havner en et annet sted: «Drømmeverdenen». – Derimot
derimot.no:
Så mye for vestlig ekspertise om Russland
Av Larry Johnson
George Kennan må rotere i graven etter å ha lest artikkelen i Foreign Policy 19. mai, skrevet av Michael Klimmage, direktør for Kennan Institute ved Wilson-senteret i Washington. Her har vi et klassisk eksempel på en akademiker som har lært seg å snakke russisk, men som ikke forstår en døyt av Russland. Klimmage sitter fast i en tidslomme fra den kalde krigen, og insisterer på at Putin er en beinhard kommunist som er ute etter verdensrevolusjon.
Her er tre sentrale avsnitt fra artikkelen hans, som sier alt du trenger å vite om den virkelighetsfjerne tankegangen til denne stakkars mannen:
Men for Russland er Ukraina verken Syria eller Georgia. Syria var et fjernt eventyr hvor Russlands tilbaketrekning kunne feies under teppet. Georgia er fastlåst i et vaklende mellomspill mellom Russland og Vesten, noe som ikke er noen katastrofe for Moskva – mens Ukraina er en katastrofe for Moskva. I Ukraina står Russlands militærmakt fast mens dødstall og skader hoper seg opp. Putin har ingen vei ut av krigen – annet enn å innrømme et slags nederlag. Kreml kan forsøke å skjule krigens elendighet for det russiske folk, men bare så langt det klarer å kontrollere fortellingen om krigen. Putin kan i mindre grad skjule bevisene på en haltende økonomi. Han kan heller ikke tilby russerne noe politisk løfte med mening – annet enn endeløs putinisme. Sakte, men ikke plutselig, begynner Russland å tape krigen …
Russland står overfor to alvorlige militære dilemmaer. Det ene er dets egen manglende evne til å rykke frem. I teknisk forstand er momentumet på Russlands side, ettersom de tar kvadratkilometer med ukrainsk territorium, men dette momentumet fører ingensteds. I månedsvis har Russland forsøkt og feilet i å ta den ukrainske byen Pokrovsk. Feilen har kommet med enorme tap: anslagsvis 790 000 drepte eller sårede siden krigen startet (pluss 48 000 savnede), inkludert over 100 000 tap bare i år. Innen utgangen av 2025, i dette tempoet, vil Russland ha over en million tap – uten at den strategiske situasjonen er noe bedre enn i 2022. Putin har ingen enkel måte å endre en utvikling som, om den fortsetter, fører til stillstand. De territoriene Russland kontrollerer i Ukraina er hovedsakelig krigssoner, og gir ingen materiell gevinst for Russland.
Det andre militære dilemmaet til Russland er Ukraina selv. Da Russland mislyktes i å levere et knockout-slag i 2022 og å dele Ukraina i to, sto Putin overfor valget mellom en begrenset krig og krig mot sivilbefolkningen i hele Ukraina. Han valgte krig mot sivile – for ikke å fremstå som ettergivende og for å tvinge ukrainere til overgivelse. Men også dette slo feil. Brutaliteten i den russiske okkupasjonen, kombinert med talløse angrep på sivile og sivil infrastruktur, overbeviste de fleste ukrainere om at de måtte kjempe. Ukraina er fattigere og mindre enn Russland, og ikke ideelt egnet for en utmattelseskrig. Og på slagmarken står Ukraina alene. Disse forholdene spiller selvsagt en rolle – men ikke like mye som Ukrainas moral og imponerende evne til å innovere (for eksempel innen droneteknologi), som i stor grad skyldes nettopp denne moralen.
Klimmage har riktignok en imponerende CV – han har grader fra både Oxford og Harvard – men han har ingen forståelse for militære kapasiteter og strategi. Hele tilnærmingen hans er fokusert på Putin … bare bli kvitt Putin, så forsvinner alle Russlands «onde» handlinger. Han gjentar den udokumenterte og falske påstanden om at Russland har lidd enorme tap, men nevner ikke de påviselige og katastrofale tapene på ukrainsk side.
Han gjentar løgnen om at Russlands primære mål er å drepe og lemleste sivile, men viser ikke til ett eneste bevis for å underbygge denne påstanden. Han bruker det Russland angivelige «unnlatelsen» av å ta Pokrovsk i tide som bevis på en vaklende russisk offensiv. Klimmage vet åpenbart ikke hvordan man leser et kart. I stedet for å gå til frontalangrep på Pokrovsk, gjennomfører Russland operasjoner som minimerer risiko for egne soldater og omslutter byen i en kjele (militær omringelsesstrategi). Sørvest for Pokrovsk har russiske styrker gjort betydelige fremskritt i bosetninger som Zvirove og Kotlyarivka. Nordøst for byen har Russland kuttet T-0504-motorveien, en kritisk forsyningslinje, og de rykker frem nær Vozdvyzhenka og Tarasivka. Disse fremskrittene er del av en bredere strategi for å omringe Pokrovsk fra flere retninger … noe som tydeligvis går Klimmage hus forbi.
Vladimir Putin kunngjorde under et besøk i Kursk på torsdag en endring i russisk politikk som Klimmage verken forstår eller verdsetter … Putin har beordret den russiske generalstaben til å etablere en buffersone i Sumy, som grenser til Kursk. For ett år siden avviste Putin dette som unødvendig; men etter Ukrainas invasjon av Kursk-regionen i september i fjor, har han nå lagt kontroll over Sumy på bordet.
Klimmage er et symptom på en sykdom som preger Washingtons utenrikspolitiske establishment. De er slaver av et offisielt narrativ som er fullstendig frakoblet virkeligheten på bakken i Ukraina. Ironisk nok, i samme uke som Klimmages artikkel ble publisert, uttalte NATOs generalsekretær Mark Rutte at Russland produserer på tre måneder like mye ammunisjon som hele NATO klarer på ett år – og beskrev dette som “uakseptabelt” og “uforsvarlig”.
Klimmage og utenrikspolitisk elite i Vesten er fortsatt i den første sorgenfasen … nemlig fornektelse. De russiske operasjonene i mai, juni og juli vil gjøre det klart at denne krigen verken er i stillstand eller på vei til russisk nederlag.
Fredag ser ut til å bli rundebordets dag. Jeg startet dagen med Nima og oberst Lawrence Wilkerson og avsluttet den med dommer Napolitano og Ray McGovern. Vi dekket hele spektret.
https://sonar21.com/so-much-for-western-expertise-on-russia/
Forsidebilde er KI-generert
