Derimot: Når alle sier det samme med ulike ord. Det er ikke pressefrihet, men et ekko-kammer – Derimot
derimot.no:
Verdens frieste presse?
Norge er rangert øverst på indeksen over pressefrihet i verden. Men skyldes topplasseringen at mediene ikke utfordrer makten på områder der det står noe på spill?
Av Terje Alnes
Det er Reportere uten grenser (RSF) som står for den årlige rangeringen, som er basert på fem ulike parametere: Politisk kontekst [1], juridisk rammeverk [2], økonomisk kontekst [3], sosiokulturell kontekst [4], og sikkerhet[5]. Vold mot journalister, inkludert overgrep som kan tilskrives staten, væpnede militser, hemmelige organisasjoner eller pressgrupper, er inkludert i kåringen.
Om Norge sier RSF: «Norge har et solid juridisk rammeverk som sikrer pressefriheten. Mediemarkedet er livskraftig, med en sterk allmennkringkaster og en diversifisert privat sektor med forlagsbedrifter som garanterer utstrakt redaksjonell uavhengighet.»
Norske medier er grunnleggende systemlojale
At norsk presse kan opptre kritisk og avsløre politikere som begår økonomiske misligheter, eller bedriver seksuell klanderverdig atferd, er det mange eksempler på. At den også kan avsløre kritikkverdige forhold og rent kriminelle aktører i byråkratiet, næringslivet og organisasjonslivet likeså. Sånn sett er norsk presse friere og mer kritisk enn i land der journalistikk er forbundet med fare.
Slike avsløringer skaper et inntrykk av at norsk presse er maktkritisk og uredd. Men alle systemer bekjemper denne type kriminalitet, så dette er ikke på noen måte unikt for Norge. Når vi flere år på rad havner øverst på rangeringen segmenterer det derimot en oppfatning av at norsk presse er genuint fri og uavhengig. Men er dette riktig? Hvordan forholder norske medier seg til saker der det virkelig står noe på spill?
Det er ulike nivåer av makt i samfunnet. Vi har de synlige maktnivåene, representert av tjenestemenn som har en politisk rolle. Når disse er involvert i f.eks. korrupsjon vil de liberale demokratiene vanligvis tolerere at journalister gransker og avslører. Norsk presse har demonstrert makt til å avsette en statsråd som viser dårlig dømmekraft. Problemet oppstår når journalister berører det høyeste maktnivået, der stater og etterretningstjenester opererer. Dette maktnivået er beskyttet mot gransking og ansvarliggjøring bak tykke lag av hemmelighold, og besitter en ekte redsel for eksponering.
Det er dette maktnivået Julian Assange avslørte, noe han har betalt en brutal pris for. Har norsk presse vist mot til å granske de høyeste maktnivåene? Til å grave i etterretningstjenestenes eller krigsmaskinens mørke hemmeligheter? Nei. Tvert imot. Da det gjaldt som verst stilte den store majoriteten av norske medier seg på maktens side, og brukte sin privilegerte posisjon som verdens frieste presse til å håne og mistenkeliggjøre vår tids største publisist.
Vi bør derfor aldri glemme hvordan norsk presses «skarpeste penner» sviktet i tidenes ytringsfrihetssak. Eirin Eikefjord, politisk redaktør i Bergens Tidende, omtalte Assange som «en paranoid og narsissistisk klovn som står i ledtog med Russland». Hun ble deretter belønnet med en plass i Ytringsfrihetskommisjonen.
Hvis du leser det Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen skriver om norske mediers dekningen av Assange-saken i «Forfølgelsen av Julian Assange», blir du raskt kvitt illusjonene om den frie, maktkritiske norske pressen. Forfatterne dokumenterer at norske medier lot seg bruke i en gigantisk politisk svertekampanje, initiert av vestlige etterretningstjenester, og viser hvordan norske journalister og kommentatorer aldri sluttet å gjenta falske påstander om Assange, lenge etter at disse var tilbakevist.
Kvalitet og meningsmangfold måles ikke
Rangeringen til RSF tar kun for seg graden av pressefrihet og måler ikke kvaliteten på journalistikken i de landene som vurderes. Frem til 2022 var det også et parameter som målte pluralisme, dvs. graden av meningsrepresentasjon i mediene. Dermed fanger målingen ikke opp om ulike meninger og vinklinger faktisk gjenspeiles i mediene.
De som ikke deler den rådende oppfatning erfarer daglig at det nærmest er en ugjennomtrengelig vegg av enighet i de «redaktørstyrte mediene», noe som gjør det særs vanskelig for kritikere å komme til orde. En sjelden gang vil en maktkritisk kronikk eller et leserinnlegg slippe gjennom, men det blir nærmest som avlat å regne, når vi ellers får servert en massiv nyhetsstrøm av pro-vestlig krigspropaganda.
Hvordan kan en fri og uavhengig presse opptre med nærmest unison enighet i saker som angår noe så brennbart som norsk forsvars- og utenrikspolitikk? Hvorfor fremmer de dominerende norske mediene alltid USAs og NATOs versjon, mens de sprer en stri strøm av fiendebilder av Russland og Kina, hvis de er så frie? Her er NRK en versting, som den viktigste påvirkeren, med skattefinansierte inntekter ingen kan konkurrere med. For å opplyse oss om Ukraina-krigen har statskringkasteren fylt studioene med offiserer, og forskere fra Forsvarets Høgskole og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Hørte vi fri og uavhengig presse? Hvor er kildekritikken når NATO-offiserer kan opptre som «ekspertkommentatorer»?
Les også: Når Forsvaret inntar NRK
NRK demonstrer daglig at de er underlagt politisk kontroll og er lojale til den verste krigshisseren verden har sett. I 2019 arrangerte de for sikkerhets skyld en fagdag for 400 journalister og mediefolk, der en amerikansk påvirkningsagent, som helt åpent jobber for å fremme amerikanske nasjonale interesser, fikk fritt spillerom.
Les også: Påvirkningsagent foreleste for NRK
Hvordan kan vi ha tiltro til norske medier i forsvars- og utenrikssaker når sentrale redaktører, kommentatorer og journalister frivillig frasier seg integritet, lar seg sikkerhetsklarere av NATO, og søker seg til Forsvarets Høgskole? Her er en liste på 43 norske mediefolk som er «kvalitetssikret» av Forsvaret/NATO.
Saker norske medier kan grave i, og som betyr noe
Verdens pressefrihetsindeks sier ingenting om hva norske medier bruker friheten til. Er det i det hele tatt mulig å måle graden av pressefrihet hvis dette ikke gjøres? Her er noen forslag til saker som norske medier kan ta tak i for å forsvare posisjonen som verdens mest frie og uavhengige:
1. Hva lagrer USA på de 12 militærbasene de har i Norge? Lagres det taktiske atomvåpen på Rygge? Oppbevares det andre ulovlige våpen, som klasevåpen, på noen av basene?
2. Har de amerikanske hangarskipene, som norske myndigheter slipper helt inn til Oslo sentrum, atomvåpen om bord?
3. Hva er omfanget av amerikansk overvåkning i Norge, og overvåkingen av norske politikere spesielt? Er det slik at regjeringsmedlemmer avlyttes av våre nærmeste allierte? Kan det tenkes at sentrale norske politikere i det skjulte utsettes for utpressing fra amerikansk hold?
4. Hva med å kartlegge amerikanske påvirkningsoperasjoner foran Stortingsvalget i 2025? Hvordan jobber amerikanske etterretningsorganisasjoner for å påvirke norsk opinion i pro-amerikansk retning?
5. Hvordan påvirkes norske politikere, norske medier og norsk opinion av USAs propagandakrig mot Kina? Havner noen av de 325 millioner dollar, som Kongressen årlig bevilger for å kontre «den ondartede innflytelsen» til det Kinesiske kommunistpartiet, i norske medier eller organisasjoner?
6. Hvem sprengte gassrørledningen Nord Stream 2? Dette er den største terrorhandlingen mot sivil, europeisk infrastruktur etter 2. verdenskrig, og vi har ikke fått svar på hvem som sto bak eller hvem som utførte angrepet. Hvorfor ble den svenske og danske etterforskningen henlagt uten konklusjon? Hvorfor fikk ikke Russland gjennomslag i FNs Sikkerhetsråd for en uavhengig gransking? Hvis et NATO-land (la oss si USA) angriper et annet NATO-land (la oss si Tyskland), hvordan skal vi da forstå artikkel 5 i Atlanterhavspakten?
Mens vi venter på dette så venter vi fortsatt på episode 2 av Yama Wolasmals serie «Yama utfordrer», der han skal møte «maktpersoner til eksklusive intervjuer». Første episode ble sendt 25. september, så hvorfor har vi ikke fått flere episoder? Kan det skyldes at grensen for journalistisk frihet ble nådd allerede i første episode, der Jens Stoltenberg i løpet av 20 minutter ble satt effektivt til veggs?
Det er jo en grunn til at vi omtaler NRK og de andre dominerende mediene i Norge for «NATO-medier».
[1] kategorien evaluerer medienes autonomi, og graden av støtte til mediene, når det gjelder å holde myndigheter og embetsmenn ansvarlige
[2] medienes juridiske rammeverk (inkludert strafferammer for presselovbrudd, eksistensen av statlig monopol for visse typer medier og hvordan mediene er regulert) og graden av uavhengighet for de offentlige mediene. Kategorien omfatter også brudd på den frie informasjonsflyten på internett
[3] her evalueres de økonomiske begrensningene som pressen utsettes for i utførelsen av sitt oppdrag
[4] De sosiale og kulturelle begrensningene som gjør at journalister bedriver selvsensur og unngår å dekke bestemte saker fordi det strider mot den rådende kulturen i et land.
[5] Evaluere journalistenes sikkerhet når det gjelder å formidle nyheter uten risiko for fysisk skade, psykisk eller emosjonell lidelse eller yrkesmessig skade.
Innlegget er hentet fra Spartakus
