Derimot: Nå er det snart valg og mange føler avmakt. Finnes det alternativer? – Derimot
derimot.no:
For Fred og Rettferdighet!
Av Jan Christensen
Kommende mandag er det stortingsvalg. Ikke ulikt tidligere, er resultatet både uvisst og «avgjørende». Meningsmålingene spriker i alle retninger, og er mer egnet til å forvirre enn til avklare. Partier som i går var tapere, kan i dag bli vinnere. Mange er lei en stadig mer showprega og personfokusert valgkamp, og stemmer enten uker i forveien eller sitter hjemme. De som kunne gjort en forskjell, føler avmakt. Hvem som vinner betyr stadig mindre.
– Hva er vitsen med en tusenlapp mindre i skatt, så lenge bo- og levekostnadene øker enda mer?
– Hva er vitsen med milliarder til våpen som framfor å skape fred, bare øker faren for nye kriger?
Norge har et såkalt representativt demokrati. Til Stortinget velger vi 169 kvinner og menn som skal være talsmenn for alle oss andre. Dessverre er det stor forskjell mellom teori og praksis. De som velges representerer i hovedsak partiledelsen og «bakmenn», ikke brede folkemasser og sunt folkevett.
Dette opplevde vi blant annet under EU-kampen på 70- og 90-tallet. Stortingsflertallet ville inn i EU, folket sa nei.
De av våre politikere som stemmer etter egen overbevisning og trosser partidisiplinen, kan se langt etter gjenvalg. Tidligere hadde den jevne velger en viss mulighet til å influere. Sånn er det ikke lenger.
Allikevel lovprises vårt demokrati og valgsystem. Mest av de kreftene som tjener på det. Mens «overklassen» strømmer til valgurnene, har halvparten av de som får minst av samfunnskaka, gitt opp.
Under siste stortingsvalg stemte i gjennomsnitt tre av fire. Det er langt flere enn i USA, men færre enn i Russland. På Fjell, et drabantbyområde i Drammen med økonomisk fattigdom og mange nye landsmenn, brukte bare en av tre stemmeretten.
Hjemmesittergruppen er vårt største parti. Om flere fra «underklassen» hadde brukt sin stemmerett, kunne vi fått politiske jordskjelv. Ikke bare i Norge, men i hele den «demokratiske» verden.
Åtte landsomfattende partier er i dag representert på Stortinget. De fleste valgreportasjer og valgdebatter handler om disse, og spesielt om de tre største: Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre.
De øvrige titalls småpartier kommer i skyggen, og forblir ofte ukjente. Det norske demokratiet er rigget sånn at det skal være vanskelig å endre dagens partistruktur. Ytringsfriheten avhenger av økonomiske muskler og hvem som media velger å hausse opp.
Årets valgkamp handler minst om det som burde vært viktigst: Krig, fred og våpen kontra velferd.
Grunnen er åpenbar: Her er stortingspartiene i hovedsak enige, og tier. Avvikende synspunkter blir derfor mistenkeliggjort eller latterliggjort.
– Hvor mange av oss velgere veit at regjeringa – med et samstemt Storting i ryggen – gir 85 milliarder i årlig krigsstøtte til Ukraina? Og at stortingspartienes slagord «Våpen for fred» koster millioner av liv? Og deg som skattebetaler? Nær 20.000 kroner!
Hvorfor holder fredsnasjonen Norge en tapt krig «varm», og dyrker ledere som er null opptatt av diplomati? Hvorfor bruker vi milliarder av kroner på å styrke et korrupt og krigersk regime som mangler legitimitet hos eget folk? Hvorfor ypper vi til krig mellom to broderfolk?
Til hvilke urolige verdenshjørner og kriminelle gjenger tar våpnene veien når krigen er over?
– Hvor mange av oss velgere veit at NATO landene bruker ti ganger mer på militæret enn vårt naboland Russland? Hvorfor ytterligere øke kløften?
Russland og Norge har levd i fred i over 1000 år. Nå provoserer vi Russland, blant annet gjennom hatsk retorikk og 12 amerikanske krigsbaser – med eller uten atomvåpen.
Krigen i Ukraina skyldes ikke et aggressivt Russland, men vestlig arroganse og stadige brutte NATO-løfter om avspenning og fred.
Hvorfor skape kunstige fiendebilder og ruste opp i en verden som mest av alt trenger trygghet, forståelse, samarbeid og utvikling?
– Hvor mange av oss velgere veit at vårt eget årlige militærbudsjett – i løpet av en tiårsperiode – skal økes til 5% av brutto nasjonalprodukt, BNP? Det betyr nær tredobling i forhold til dagens, til nærmere 300 milliarder kroner.
Hvor skal pengene tas fra? Hvem vil sånn pengebruk gå ut over? Hvor er den såkalte «sløseriombudsmannen»?
– Hvor mange av oss velgere klarer å gjennomskue alt tåkeprat om Palestina? Vi slår oss på brystet over å ha anerkjent et folk som er fratatt alle rettigheter, men gjør ingen ting for å tvinge Israel til å stoppe sine overgrep. I stedet pleier vi forbindelsene, både gjennom investeringer og våpenleveranser, og samarbeider tett med de nasjonene som fyrer opp under Israels folkemord og Ukrainas «motstandskamp».
Uten USAs og EUs våpenstøtte ville det verken vært krig i Gaza eller Ukraina.
– Hvor mange av oss velgere veit at EU og EØS svekker norske arbeidsplasser? At EU er blitt ei sovepute for norsk næringsliv? At nordmenn flest rammes av EUs utallige lover, og at byråkrati, forordninger og direktiver fratar oss retten til å bestemme i eget hus?
Uten norsk tilslutning til EØS/ACER, kunne vi i dag reversert hele strømpolitikken og hatt nasjonale strømpriser basert på produksjonskostnader. Ikke på kjempeprofitt til grådige produsenter, leverandører og børsmeglere.
Vår EØS-avtale er en kostbar byrde. Den burde forlengst vært sagt opp og erstattet med en rettferdig handelsavtale.
– Hvor mange av oss velgere veit at vi som nasjon har råd til det meste?
Vi har råd til å sikre kommunene god økonomi og styrke distriktene. Vi har råd til å bygge rimelige boliger og gi boligsøkere gunstige lånebetingelser. Vi har råd til å gi barn og unge gode oppvekstkår.
Vi må ikke akseptere at barneskoler legges ned, at lokalsamfunn utarmes, at velferds- og trygdeytelser strammes inn.
Vi må ikke tro at alle tjener på at de rikeste blir rikere, og at alle gründere fortjener null skatt.
Eller at u-hjelpen er en byrde selv om fakta viser at vårt utbytte fra «fattige» land er mer enn vi gir i bistand.
Ingen ønsker en evig strøm av flyktninger. Hvorfor aksepterer vi da et grenseløst Schengen-Europa, og fortsetter med krigsbevilgninger og sanksjoner som tvinger mennesker på flukt?
Fred og Rettferdighet – FOR – er det eneste partiet som forstår sammenhenger og som vil bruke våre krigsmilliarder på styrket velferd. Ikke på endeløs opprustning.
Framfor å bruke milliarder på krig og ødeleggelse, foreslår partiet gratis tannbehandling, gratis kollektivtransport, gratis barnehage, skolefritidsordning skolemat, kultur- og fritidstilbud og økt foreldrepermisjon.
Etter en annonse-kampanje på T-banen i Oslo, kom partiet i nyhetsbildet. En «grønn» MdG-politiker reiv ned FORs plakater og ble anmeldt. Politiet henla. Fra ledende Høyre- og Venstrepolitikere høstet partiets freds- og velferdsbudskap hoderistende fordømmelse.
Vi som sier nei til å gå i flokk til en stadig farligere verden, opplevde at en ytringsfrihet som utfordret etablerte «sannheter», hadde trange kår.
Selv har jeg sisteplass på FOR sin Buskerudliste. Mer enn noen gang finner jeg det rett å stemme etter overbevisning. Å markere motstand mot dagens samstemte krigspolitikk, er aldri bortkastet. Verken i valg eller i andre sammenhenger. «Kan hende det gjelder å redde vår jord», som Rudolf Nilsen skrev.
Alle partier begynner i det små. Det har også vært tilfelle med stortingspartier som for 50 år siden knapt hadde sett dagens lys: Fremskrittspartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet. Uten folk som trodde på deres budskap og ikke lot seg blende av meningsmålinger, ville de aldri nådd det stemmetallet de har i dag.
I vår tid må kampen for fred og mot krig stå sentralt. Det oppnås ikke ved å bære ved til krigsbålet, men gjennom å slukke bålet og kjempe fram en bedre og mer rettferdig verden.
FOR eller mot?
Bruk stemmeretten!
Godt valg!
