Derimot: Møtet i Riyadh forteller oss noe. USA innser at de ikke lenger kan diktere betingelser. – Derimot
derimot.no:
La det nye store spillet begynne
Av Pepe Escobar
Dette var aldri ment å være Jalta. Selv om Jalta 2.0 kanskje en dag kan skje.
Under seiersparaden i Moskva den neste 9. mai – som feirer 80 år siden slutten på den store patriotiske krigen og nederlaget til Nazi-Tyskland – vil Putin som vert og Xi Jinping som en toppgjest være til stede. Kanskje også Donald Trump. Hvorfor ikke få dem alle til å ta et fly til Krim og arrangere en Jalta 2.0 – hvor ellers – Jalta?
«Sweet dreams are made of this», for å sitere popmetafysikerne Eurythmics. I mellomtiden hadde vi ikke Jalta, ikke engang Reykjavik; vi hadde en lang 4,5-timers sesjon i det kongelige palasset i Ed-Diriyah, i Wadi Hanifa-dalen. Russland og USA satte seg endelig ned for å diskutere som voksne – for første gang på tre år.
Et herlig snev av spenning ble behørig tilført – alt knyttet til partienes engasjement i «arbeidet med å normalisere diplomatiske relasjoner». Inntil for tre måneder siden – under Cadaver In The White House-administrasjonen og hans «generalsekretær for folkemord» – var den muligheten like fjern som en meteoritt som krasjer på jorden (det vil skje, men i en fjern fremtid).
USAs utenriksminister Marco Rubio utførte den supermenneskelige prestasjonen av i det minste ikke å krasje foran den mektige Lavrov – verdens fremste diplomat. Lavrov og Rubio ble enige om å opprette en konsultasjonsmekanisme for å eliminere «irritanter» (amerikansk terminologi) i USA–Russland-relasjonene, og å samarbeide om «spørsmål av felles geopolitisk interesse» ifølge utenriksdepartementet. BRICS er kanskje ikke ett av dem.
Å eliminere «irritanter» kan lett tolkes som en kode for at Trump 2.0 forsøker å finne utveier fra den forrige tsunamien av sanksjoner og økonomisk krigføring, som kun førte til spektakulære tilbakeslag.
Amerikanerne understreket, som forventet, at «ett møte ikke er nok for å løse den ukrainske konflikten.» Selvfølgelig ikke. Presidentens rådgiver Yuri Ushakov påpekte at Putin selv vil bestemme når «kontaktene med USA om Ukraina» skal begynne, og hvem som skal være de russiske forhandlerne.
Lavrov avkreftet fullstendig eksistensen av en tredelt plan for Ukraina – som inkluderte en våpenhvile, valg og signeringen av en endelig avtale. Ved nøye gjennomgang av de foreliggende opplysningene, har Lavrov hele tiden hevdet at USA er «ikke i stand til å inngå avtaler».
Trumps spesialutsending Steve Witkoff strålte av glede:
«Vi kunne ikke forestilt oss et bedre resultat etter denne sesjonen.»
Vel, Witkoff fulgte absolutt pengene – Trumps høyeste prioritet – da han og den amerikanske delegasjonen ble helt «overrasket» over å få vite at «amerikanske selskaper tapte 300 milliarder dollar ved å forlate Russland», slik det ble avslørt av administrerende direktør for det russiske Direkte investeringsfondet, Kirill Dmitriev.
Som med BRICS-fiaskoen, ser det ut til at Team Trump heller ikke har gjort leksene sine på forretningsfronten.
Hvordan den geo-economiske krigen ble vunnet
Basert på det som skjedde i Riyadh, er det for tidlig å skryte av at Washington under Trump 2.0 har erklært at Ukraina – og hans smålige narkofører – er over. Et rest-Ukraina vil overleve i en eller annen form, men det er langt fra klart hva post-krigs-Ukraina vil være.
Når det gjelder Russland, som står i spissen for å designe en ny verdensorden, ser det slik ut. Et nytt stort spill er i gang, årtusener unna den opprinnelige – britiske – 1800-tallsoppskriften, og mye nærmere den oppfatningen av et nytt stort spill som fantes tidlig på 2010-tallet, da kineserne lanserte konseptet New Silk Roads.
Når vi nå har Washington og Russland som proklamerer at de vil «ta hensyn til hverandres interesser», betyr det automatisk at Kaosimperiet mister sin tidligere innflytelse og nå tvinges til å sitte ved bordet og lytte (Lavrov understreket at vi faktisk hørte hverandre).
Når begge delegasjoner understreker at et personlig møte mellom Trump og Putin er svært vanskelig å få til, kan det absolutt tolkes som en kode for at den amerikanske dypstaten vil bli tvunget til å spinne om det som de facto er et uformildnet strategisk nederlag i en mislykket stedfortrederkrig.
Bortenfor den ordsprogsmessige strømmen av spin om hva som egentlig er Trumps sanne motiver for å komme nærmere Russland – og som til og med genererer herlige antydninger om en hallusinatorisk magisk teppetur – er det fullt mulig at dette bare er en fiktiv reise. Eller noe langt mer dystert: at Trump setter opp den europeiske folkemengden for en ny stor krig mot Russland før 2030, med amerikanerne som tilskuere på avstand.
Det som er sikkert, er at Trump ønsker å normalisere forholdet til Russland for å slutte å tape penger i Ukraina – la de europeiske dummhetene betale – og konsentrere seg om det virkelige, konkrete: teknologi- og geo-economisk krigføring med Kina, som Beijing på flere fronter allerede har vunnet uten å skyte en eneste HIMARS, ved isteden å fokusere på prestasjonene i planen Made in China 2025.
Når det gjelder de euro-sympatiske dummkopfene, som Trump åpenbart forakter, samlet de seg i Paris for et herlig motmøte som ikke engang var et reelt toppmøte: League of Losers, der de diskuterte – hva annet – sin evige krig, og hvordan de skal sende ut sine «fredsbevarende» styrker – som de verken har, eller med våpen de verken har – til Ukraina.
Den hunden som utgir seg for å være britisk statsminister, lover å sette «støvler på bakken» mens den giftige Medusa von der Lugen fortsetter å buldrende i sin rabide, krigslystne chihuahua-stil. Selv andre rabide hunder som Polen, sammen med pudlene Tyskland, Italia og Spania, sa «nei» til den britiske Dr. Martens-snøskredet.
Som det står nå, var det som skjedde i Riyadh bare et første steg – en slags forsoning mellom USA og Russland, lik den lange avspenningen på slutten av 1960-tallet og midten av 1970-tallet; Gorbatsjov–Reagan i 1986–1989 og Gorbatsjov–Daddy Bush i 1989–1991 (som endte med oppløsningen av Sovjetunionen); og Medvedev–Obama i 2009 (som endte med ødeleggelsen av Libya).
Så for øyeblikket har vi null fakta. Bortsett fra det de russiske styrkene fortsetter å skape på slagmarkene i Novorossiya. Disse nye fakta på bakken vil gjøre situasjonen enda mer kritisk for amerikanerne, ettersom den ultra-problematiske ukrainske forhandlingen vil strekke seg over minst noen måneder.
La en edruelig Lavrov få siste ord:
«Når nasjonale interesser stemmer overens, må vi gjøre alt for å samle innsatsen på disse områdene, for felles prosjekters skyld – både innenfor den geopolitiske sfæren og i økonomiske anliggender.»
Lavrov er overbevist om at amerikanerne nå «har en bedre forståelse av vår posisjon.»
Blir det slik – eller blir dette bare et nytt kapittel i et ubønnhørlig realityshow? La det nye store spillet virkelig begynne.
Artikkelen er hentet fra Strategic Culture
Forsidebildet er KI-generert
