Derimot: Morgenbladet: Aslak Bonde om klimakunnskap, politikk og juss. – Derimot
derimot.no:
Av Erik Bye
I Morgenbladet for uken 10-16 mai, har Aslak Bonde en artikkel om klimaet:
«Kampen mot klimautslipp forsterkes, selv om både politikerne og folket mister
troen.»
Jeg har alltid hatt forventninger til artikler fra Aslak Bonde. Jeg så frem til denne klimarefleksjonen. Og forventningene økte da jeg så avsnitts-overskriften:
«Hva er kunnskapsgrunnlaget?» Men forventningene sank brått ved neste overskrift: «Retten til å bli beskyttet mot klimaendringer.» På linje med FNs 13. Bærekraftsmål: «Stoppe Klimaendringene»? Bevares.
Klima, politikk og juss
Artikkelen handler om klimasaken, men med tyngde på politikk og juss i dette naturvitenskapelige spørsmålet.
Bonde undrer: Vil Norge nå klimamålet? Under Arendalsuka var det bare Jonas Gahr Støre av partilederne som trodde på dette. Og Bonde uttaler at folket mister troen.
Norge: Fem prosent kutt på 35 år!
Er det rart? Siden 1990 har Norge redusert utslippet av fossilt CO2 med kun 5%. De siste to årene med 0.7% årlig. Da går det langsomt, ikke rart folket mister troen på dette?
Hva skal oppnåes? En reduksjon på 55% totalt innen 2030, dvs. ca. 10% årlig på de 5,5 år som gjenstår. Raten vår er under 1%, dette ser ikke lyst ut, det ser nærmest umulig!
Norges årlige utslipp er på 40 Megatonn CO2, det globale utslippet er 40 Gigatonn. Dette betyr 1000 ganger det norske, så Norges bidrag har bare en symbolsk verdi. Vi forplikter oss på dugnadsinnsatsen, men reduksjonen har ingen betydning.
Mange FN-land kan øke sine utslipp til 2030
Og som om ikke dette skulle være nok, så sliter dugnadsgjengen med at nær 150 FN-land kan øke sine utslipp frem mot 2030, i følge Paris-avtalen. Er det mulig at dette begynner å gå opp for folket, og at det derfor mister troen på det hele?
Kina vil øke utslippet sitt med 1,2 Gigatonn, Norge skal redusere sitt utslipp med 25 Megatonn. Kina pøser ut 50 ganger mer enn det Norge fjerner. Noen vil sikkert kalle dette et sisyfosarbeid. Noen vil si det er dypt urettferdig. Men, Kina begrunner det med et behov for mengder med kraft for å nærme seg vestens levestandard. Tilveksten kommer fra nye kullkraftverk, det er Kina dyktige på.
Galskap. I system.
Den lille norske CO2-reduksjonen er en del av «Det grønne skiftet». Til enorme kostnader. Ola Borten Moe har karakterisert det hele som «Galskap i system». Er det noe rart at folket tviler?
Er dette naturvitenskapelige spørsmålet noe som egner seg for en politisk eller juridisk løsning? Klimaet er i kontinuerlig og naturlig endring. Kan man da ha noen rett til å beskytte seg mot klimaendringer, som er et naturfenomen?
Hvordan har et naturvitenskapelig fenomen havnet som føde for politikere og jurister? Et naturlig fenomen, som har pågått gjennom jordens historie?
Grunnen skal være at noen har kommet på tanken at disse klimaendringene er menneskeskapte, forårsaket av utslipp av så lite som 4% menneskeskapte CO2-utslipp av alle de årlige CO2-utslippene? Mange har ikke peiling på hvor lite CO2 det er i atmosfæren. Når de får høre at det er kun 0.04% av alle molekyler i atmosfæren, er det veldig mange mennesker som blir svært overrasket. Kan denne mikroskopiske andelen påvirke vår enorme atmosfære? I den er det hele 3.200 Gigatonn CO2, men ca 95-98% er fra naturens egne utslipp, og alt er en del av naturens og livets kretsløp.
Det er viktig å huske på at det aller meste av CO2-utslippene til atmosfæren blir absorbert av naturen igjen.
Ikke menneskeskapte klimaendringer
CO2 har ingen målbar effekt på klimaet, og CO2-hypotesen mangler vitenskapelig dokumentasjon. Men IPCC later fortsatt som at de har rett i det som de påstår, med god hjelp av vennligsinnede medier. Nedenfor kommer følgende begrunnelser som taler mot at vi har menneskeskapte klimaendringer som følge av utslipp av fossilt CO2:
a. Det finnes ikke en fagfellevurdert artikkel i et vitenskapelig tidsskrift som dokumenterer menneskeskapte klimaendringer som følge av utslipp av fossilt CO2.
b. CO2-hypotesen kan ikke falsifiseres pga. av manglende observasjoner og må avvises.
c. Varmeteorien til Arrhenius er falsifisert (bl.a. i 2009).
d. Klimafølsomheten er en fysisk størrelse som ikke finnes.
e. Temperaturen endrer seg før CO2-nivået gjør det. Den påståtte årsaken kan ikke komme etter virkningen.
f. I følge IPCC er klimaet et system som ikke kan modelleres. Det kan ikke predikeres, og ingen kan uttale seg om et fremtidig klima.
g. Klimamålene er politiske påfunn og har ingen vitenskapelig begrunnelse. Derfor er det meningsløst å snakke om noen kritiske temperaturgrenser for vårt klima.
h. Det er naturen og først og fremst sola som styrer vårt klima og menneskelige aktiviteter har ingen målbar effekt på klimaet.
Avslutningsvis skriver Bonde med undertittelen:
«Ansvaret for de upopulære tiltakene»
1. «Det er parlamentene i FN-landene som sørger for å bygge opp under klimasituasjonen. Det velges klimaforskere som deltar i vurderingen av sannsynligheten for global oppvarmingen»
Erik Bye: Noen av disse utpekes som forfattere til hovedrapportene. Den første kom i 1992 (AR1 eller FAR), nå utarbeides AR7, der bla Bjørn Samset, CICERO, er en av forfatterne i arbeidsgruppe 1 (WG1), med ansvar for «The Scientific Basis.»
Hovedrapportene blir fulgt opp med politikermøter, COP-møtene, der vitenskapsgrunnlaget blir fulgt opp med forpliktende avtaler. Utgangspunktet er nå «Summary for Policymakers», der vitenskapen er omgjort til politiske konklusjoner. Ofte slik at forskerne ikke kjenner seg igjen, spesielt de som er kritiske til hele klimasaken. Fra tid til annen må noen trekke seg fra samarbeidet med IPCC. Dette er omtalt i rapporten der 46 topp vitenskapspersoner har trukket seg fra samarbeid med IPCC:
2. Bonde påpeker at det er vanskelig å holde det landene har lovet om klimamålet. De enkleste virkemidlene er brukt opp, nå er det de tunge takene som gjenstår. For Norge er det utslippskutt i olje- og gassindustrien, lenger sør i Europa er det landbrukspolitikken hvor tiltakene er vanskelige å gjennomføre.
Erik Bye: Det hele henger sammen med «Det grønne skiftet», noe som i følge Borten Moe er galskap satt i system. Denne galskapen blir ikke mindre gal, uansett hvor mange ganger behovet for CO2-kutt blir gjentatt.
3. Bonde peker på at nå må rettssystemet overta. Politikerne ser kun mot neste valg, og klarer ikke å gjennomføre inngåtte forpliktelser.
Erik Bye: Dette er et godt bevis på hvor det bærer avsted. Det forventes at jussen skal overta der politikerne svikter. Men, er det mulig, når saken er naturlige klimaendringer?
Til slutt skriver Bonde:
4. «I hvert fall gjelder det så lenge flertallspolitikerne slutter opp om dagens system, at det faktisk skal være rettslige rammer for hva politikerne kan vedta. Den oppslutningen virker fortsatt å være bunnsolid».
Erik Bye: Vi snakker om rettslige rammer overfor naturlige prosesser.
Er det følelser eller fantasier, eller rett og slett uvitenhet som skal gjelde?
