Derimot: Monroedoktrinen og Moskva: Et geopolitisk paradoks i stormaktenes dobbeltmoral. – Derimot
derimot.no:
Av Per Meyer
I over 200 år har USA hevdet en eksklusiv innflytelsessfære i sitt nærområde gjennom Monroedoktrinen. Når Russland forsøker noe lignende i Øst-Europa, møtes det med kraftig fordømmelse fra Vesten. Er dette et uttrykk for prinsippfasthet – eller stormaktens selektive moral?
Monroedoktrinens arv – historisk og ideologisk Da president James Monroe i 1823 erklærte at europeiske makter ikke lenger var velkomne til å kolonisere eller blande seg inn i affærer på det amerikanske kontinent, ble grunnlaget lagt for en amerikansk interessesfære som etter hvert skulle strekke seg langt utover Latin-Amerikas grenser. Under dekke av å beskytte unge demokratier mot imperialisme, befestet USA sin egen makt gjennom intervensjoner, sanksjoner og politisk dominans. Fra Cuba til Chile, fra Panama til Nicaragua, ble Monroedoktrinen en strategisk rettferdiggjøring for amerikansk innflytelse og intervensjon.
Russlands parallell – ønsket om en interessesfære I møtet med en ekspanderende NATO-allianse etter den kalde krigen, har Russland, spesielt under Vladimir Putin, fremmet ideen om en „russisk interessesfære” i sitt nærområde. Østlige naboland som Ukraina, Georgia og Belarus blir betraktet som buffersoner, der vestlig innflytelse sees som en eksistensiell trussel. Putins retorikk om å trekke en „rød linje” rundt disse landene er ikke ulik Monroes opprinnelige posisjon: Ingen fiendtlige stormakter skal ha fotfeste i vårt strategiske bakgård.
Monroedoktrinen i speil: Ukraina 2022 og Cuba 1962
Kontrasten mellom Russlands krig i Ukraina og Cubakrisen i 1962 tydeliggjør stormaktenes speilbilder. I 1962 reagerte USA voldsomt på Sovjetunionens forsøk på å utplassere atomraketter på Cuba – bare 15 mil fra Florida. President John F. Kennedy kalte det en «eksistensiell trussel», og USA innførte en marineblokade og forberedte seg på atomkrig. Hensikten var klar: Amerika ville ikke akseptere fiendtlige våpen i sitt nærområde.
Seksti år senere peker Russland på nettopp dette som en parallell: NATO og USA har levert våpen og utvidet sin politiske og militære tilstedeværelse tett opp til Russlands grenser – inkludert i Ukraina, et land med dype historiske bånd til Russland. For Moskva fremstår dette som den samme typen trussel som Cuba var for Washington. Forskjellen er at USA fikk sin vilje gjennom uten krig, mens Russland valgte å bruke militærmakt. Like fullt er rasjonalet bak reaksjonen forbausende likt: Ingen stormakt liker å ha fiendtlige allianser rett utenfor døren.
Paradokset: USA avviser det de selv har praktisert Når USA og Vesten i dag avviser Russlands krav om en interessesfære, viser det seg et geopolitisk paradoks: Hvordan kan man moralsk fordømme en strategi man selv har brukt i to hundre år? Vesten fordømmer med rette Russlands invasjon av Ukraina, men det bør ikke hindre oss fra å stille spørsmål ved den prinsipielle konsistensen i stormaktenes praksis. For mange i det globale sør fremstår dette som dobbeltmoral: Stormakter godtar egne maktsfærer, men nekter rivaler det samme.
Etiske og rettslige betraktninger Folkeretten og FN-pakten bygger på prinsippet om staters suverenitet og retten til å velge egne allianser. Her har USA et sterkt formelt argument mot Russlands politikk. Men historisk praksis har ofte overkjørt prinsipper. Interessesfærer, selv om de ikke er lovfestet, har i realiteten eksistert og blitt respektert når de er tilstrekkelig befestet av makt. Dette betyr ikke at de er legitime, men det betyr at realpolitikken fortsatt trumfer normene i verdensordenen.
Veien videre – stormakter i en multipolar verden Vi står i dag i en verden der flere maktsentre utfordrer den amerikanske dominansen. Kinas økende tilstedeværelse i Latin-Amerika og Afrikas styrkede stemme i internasjonale fora antyder en multipolar fremtid. Spørsmålet blir da: Skal vi anerkjenne stormakters „geografiske privilegier”, eller må vi insistere på en regelbasert verdensorden der alle stater har lik rett? Hvis svaret er det siste, må det gjelde for alle, også for USA.
Avslutning: Verdensordenen formes ikke bare av juss og idealer, men av makt og narrativ kontroll. Dersom Vesten vil forsvare prinsippene om suverenitet og rettsorden, bør det også gjelde for egen praksis. Monroedoktrinen må enten legges død – eller aksepteres som et tveegget sverd. For bare gjennom ærlig refleksjon over egne posisjoner kan vi forsvare en virkelig rettferdig og stabil verdensorden.
Fakta: Dette er Monroedoktrinen
Monroedoktrinen ble først formulert i 1823 av USAs president James Monroe som en advarsel til europeiske stormakter: Den vestlige halvkule, særlig Latin-Amerika, var ikke lenger åpent for kolonisering eller politisk innblanding. Opprinnelig var hensikten å beskytte unge republikker i Sør-Amerika fra europeisk gjeninnblanding etter Napoleonskrigene – ikke nødvendigvis å utvide USAs egen makt.
Men doktrinen utviklet seg raskt fra en defensiv erklæring til et geopolitisk maktverktøy. På slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet brukte USA Monroedoktrinen som legitimering for å utøve kontroll i regionen, ofte med makt. En rekke militære intervensjoner, som i Haiti, Cuba, Den dominikanske republikk, Nicaragua og Panama, ble begrunnet med behovet for å sikre stabilitet og hindre europeisk (eller senere kommunistisk) innflytelse.
Doktrinens mest ekspansive versjon kom under president Theodore Roosevelt i 1904, da han la til det såkalte Roosevelt Corollary – en tilleggstolkning som sa at USA hadde rett til å gripe inn militært i Latin-Amerika for å «opprettholde orden». Dette førte til et mønster av regimeskifter, okkupasjoner og økonomisk dominans som varte gjennom hele det 20. århundre.
Selv i moderne tid lever prinsippene bak Monroedoktrinen videre. USA har reagert med politisk press, sanksjoner og støtte til kupp når regjeringer i Latin-Amerika har nærmet seg rivaler som Russland, Kina eller Iran. Selv om få amerikanske politikere i dag bruker begrepet «Monroedoktrinen» eksplisitt, fortsetter tankegangen om regionalt hegemoni å prege Washingtons utenrikspolitikk i sitt «nærområde».
