Derimot: Medias ukritiske holdning er normalenNyanser i ensidighet: Mediene som de mektigstes viktigste soldater

Derimot.no

derimot.no:

Medias ukritiske holdning er normalen

Henta fra politikus.no
Av Ove Bengt Berg

Idealet for mediene og journalistikk er å være kritisk mot misbruk av makt og bidra til å spre kunnskap som gjør det mulig for befolkninga å velge seg ledere som vil føre den politikken velgerne vil. Sånn er dessverre ikke virkeligheten. Riktig nok avslører mediene og bringer fram i lyset hendelser som ikke burde skjedd. Også viktige hendelser. Ledende politikeres misbruk avsløres. Men bare enkeltpolitikere. Ett felles kjennetegn for journalistikken er at den aldri stiller spørsmål om fundamentet for maktutøvinga, det strukturelle styringssystemet og dets overbygning den politikken som gjennomføres. Den samfunnsstyringa, «den eneste mulige politikken», som utøves hver dag helt frikopla fra hva folk måtte mene. All pressehistorie og all daglig medievirksomhet kan karakteriseres i: «Still aldri et kritisk spørsmål om grunnlaget for maktutøvinga.» De dominerende mediene er ikke bare grunnleggende ukritiske, mediene og dets journalister er de mektiges viktigste politiske soldater. Historisk kan en oppsummere medienes funksjon sånn jeg gjorde det i et innlegg i Aftenposten 08.09.1999:

Aftenposten 08.09.1999

«Ser vi litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige samfunnsgrupperinger har hatt. I hovedsak har mediene virket som katalysator som har styrka makta til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger.»

Sånn fungerer det i dag, de siste åra sterkere. Det sørger rekrutteringa for, og stemmer som ikke passer inn blir fjerna.

Journalistene som ikke finnes
Har noen hørt om politiske journalister som er imot norsk Nato-medlemskap, norsk EU- og EØS-medlemskap, mot reduserte pensjoner og mot et samferdselssystem basert på privatbilen, og som kan referere for og argumentere for slike standpunkter? Ja, noen få finnes i Klassekampen og Nationen, men de er bare unntakene som bekrefter regelen. Pressen reagerer samla med ryggmargsrefleks mot kritikk av de sentrale maktaktørene. Enkeltpersoner som ledere kan gjerne kritiseres og forlanges fjernet, men aldri en institusjonens samfunnsbevarende makt.

Mediestruktur for ensidighet

Sigurd Allern. Foto: OBB/politikus.no

Sigurd Allern, som blei ansatt som den første professoren i journalistikk tross en mediekampanje mot han under ledelse av VG i 2003, gjør seg noen refleksjoner i det siste nummeret til Vardøger om medienes propagandarolle i kriger. Mediedekninga av Vietnamkrigen handler om å reflektere «den elitekonsensus som fantes gjennom mange år», siterer Allern fra kommunikasjonsforskeren Daniel Hallin. «Kritiske spørsmål ble knapt nok stilt. Den felles mediedekninga blir dominert av kilder med politisk autoritet, [og] «uansvarlige» angrep fra radikale opposisjonelle utenfor de etablerte elitene blei ignorert eller avvist.»

Allern viser til strukturelle filtre i mediedekningen som påvirker nyhetsvalgene og innsnevrer virkelighetsbildet. Han skilte mellom tre mediesfærer: konsensussfæren, sfæren for legitim kritikk og sfæren for avvik.

«Objektiv journalistikk» i «frie» medier handler i denne tradisjonen om å reflektere maktelitenes innspill, utspill og tolkinger». Hva som velges ut av konflikter og kriger verden over til omtale, er et resultat av hvem som har makt til å styre informasjonsflommen. Allern siterer forskerne Edward S. Herman og Noam Chomsky som kaller slike prosesser «produksjon av samtykke og knytter den til en propagandamodell». Ensidigheten i de norske mediene i dekninga av NATO-angrepet på Libya i 2011 er i samsvar med denne propagandamodellen.

Ikke bare i krig
Medienes ensidighet i kriger er representativ for medienes generelle ensidighet også på områder som samfunnsøkonomi, boligpolitikk, velferdspolitikk og innvandring. I alt opptrer mediene samstemte i støtte til det som fra mediene og politikerne oppfattes som «den eneste mulige politikken». Ensidigheten i mediene har noe med maktelitens forventninger å gjøre, og at mediene sjøl er en del av makta. Journalistene tilpasser seg til å bli politikere, og politikerne blir journalister. Motforestillingene er det ikke jakt etter, hvis de ikke på forhånd er vurdert som akseptable og passer inn i en styrt medieregi. Meninger som ikke er aksepterte entes ties i hel, eller utstøtes.

Bare kritikk som «store VI» godtar.
Ignorering før, lattergjøring nå

Innteressant er det at den årlige journalistiske Hell-konferansen inviterte til en debatt om medienes ensidighet, og inviterte representanter fra de mest kritiske mediene, de som er utsøtte og ikke hører til sfæren for legitim kritikk, men dem som blir stempla som avvikere. De som er omtalt som «alternative medier». Det virka jo en positiv idé som er både demokratisk og kan virke konstruktiv og utviklende. Så viste det seg at grunnleggende innvendinger rett og slett var upassende innvendinger mot medienes «nyanser i ensidighet».

I avisa for journalistenes fagforening, Journalisten, stod det i en reportasje som er oppgitt å være skrivi av Mats With Greger:

Sjefredaktør i M24, Cornelia Kristiansen, hadde på forhånd stilt det betimelige spørsmålet om dette var den beste mediekritikken Hell klarte å hoste opp. Det ulmet også blant flere konferansedeltakere, og i gangene gikk det til og med rykter om boikott.

Hysterisk
For en underholdning. Det er mulig å forstå både hoderysting og sukking, men personlig hadde jeg størst problemer med å ikke bryte ut i øredøvende latter.
Det ble sagt så mye snodig at det er vanskelig å gjengi, men det jeg vet er at jeg ble underholdt.

Fagbladet Journalisten hadde en uvanlig beskrivelse av hvem som skreiv denne reportasjen: «Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger». Det kan vel ikke forstås på annen måte enn at det er den samla redaksjonen som har skrivi kommentaren om «underholdning», «hoderysting» og nær «øredøvende latter». Eller uttrykker den bare skribentens Mats With Gregers meninger? Er det Mats With Greger som har diktert redaksjonens mening og artikkel?

Pål Steigan var en av de inviterte paneldeltakerne. Det Greger mener på vegne av redaksjonen i journalistenes fagforeningsblad med støtte av det overveldende flertallet av Norges journalister, er at disse punktene lagt fram av Pål Steigan er latterlige påstander:

  • Dere lukket øynene og så en annen vei da CIA iscenesatte et statskupp mot den lovlig valgte presidenten i Ukraina i tett samarbeid med nazister av Hitlertypen. Hadde pressa gjort jobben sin den gangen, kunne vi kanskje ha unngått den verdenskrigen vi nå dessverre er inne i.
  • Dere holdt kjeft og lot tastaturet hvile da nazistene i Ukraina massakrerte og brente i hjel russiske aktivister i Fagforeningenes hus i Odessa og begikk pogromer andre steder.
  • Dere har nesten totalt unnlatt å avsløre at Ukraina for mange år siden gjorde folkemordere og nazikollaboratører til folkehelter og ideologien deres til statsideologi. Her er dere ikke alene. Hvis det kan være en trøst har også Bernt Hagtvet og HL-senteret på Bygdøy holdt kjeft om dette.
  • Norske medier og flertallet av norske utenriksjournalister har tiet og løyet om hvordan gulfstatene, USA og NATO har brukt jihadister til å ødelegge det syriske samfunnet og påføre vanlige syrere enorme lidelser. Krigen har pågått i snart tolv år og de norske mediene som har tatt seg bryet med å besøke Syria kan telles på en hånd.
  • Dere har i stor grad tiet om det forferdelige folkemordet i Jemen, og spesielt om våre alliertes ansvar for det.
  • Dere har unnlatt å grave i det som skjedde da internasjonal finanskapital besluttet seg til å velte den største finansielle krisa i historien over på verdens befolkning for at de sjøl skulle bli rikere enn noensinne.
  • Da helsedirektør Guldvog de facto erklærte unntakstiltand i form av en stenging av Norge uten sidestykke, brøt Grunnloven på mange punkter, satte rettsstaten til side og innførte smittevernstaten, stilte dere ikke et eneste kritisk spørsmål.
  • Dere ga entusiastisk støtte til stengning av samfunnet, såkalt lockdown, noe som påførte det norske samfunnet hundrevis av milliarder i tap. På samme måte støttet dere opp om påbudene om å stenge skoler og å innføre maskeplikt. Det til tross for at intet luftveisvirus i historien er blitt stanset med lockdown, skolestenginger og ansiktsmasker.
  • Nå som Elon Musk har åpnet Twitter files vet vi at CIA, FBI og Biden-administrasjonen påla teknogigantene og sosiale medier å sensurere, fjerne og diskreditere noen av verdens fremste spesialister på immunologi. Dere lot det skje og bidro sjøl til å piske opp en frykt i samfunnet som det ikke var grunnlag for. Mediene spilte en helt sentral rolle i fryktkampanjen. Uten dere hadde det aldri blitt så ille som det ble.
  • Norske mediers CV gjennom koronakrisa er et eneste langt og skammelig forræderi mot alt som heter fri, uavhengig og kritisk presse. Dere burde sette ned journalistenes egen koronakommisjon for å gå denne tragedien etter i sømmene.
  • Tenk bare på hvordan dere satt som tente lys og på ramme alvor publiserte statsministerens absurde pålegg om hvor mange man fikk lov til å invitere i juleselskap eller helseministerens løfte om at vi snart skal få love til å klemme hverandre igjen. Det var jo den rene galskap – dere burde ha lagd lattershow.
  • Da gassledninga til Tyskland som Russland hadde investert 15 milliarder euro i ble sprengt presterte de fleste av dere å skrive at «Putin hadde gjort det», enda USAs president hadde lovet å stanse denne rørledninga.
  • Nå har den største nålevende journalisten, mannen som avslørte My Lai, Abu Ghraib og de hemmelige våpentransportene til jihadistene i Syria, Seymour Hersh, avslørt at det var USA og Norge sto bak. Ingen av oss rekker den mannen til knehasene når det gjelder gravejournalistikk.
  • Og hva gjør norsk presse? Dere gjør det eneste dere kan: De går til angrep på Hersh som person og prøver å få folk til å glemme dokumentasjonen hans.
  • Vi er nå de facto inne i den tredje verdenskrigen. Det skal ikke mye til før den blir en atomkrig som kan utslette menneskeheten og sivilisasjonen slik vi kjenner den.
  • Og hva gjør pressa? Dere hisser til krig, driver demonisering av russere og Putin på en måte som vi knapt har sett siden den voldsomme krigskampanjen i England før første verdenskrig.
  • Mange av dere har gjort dere til redskaper for det militærindustrielle komplekset og er dermed medskyldige.

Det er lett å forstå at Steigans eksempler kan være grunnlag for diskusjon, det vil si at det er forståelig at ikke alle tar de for å være åpenbart riktige når det er første gang en hører dem. Men at de skal avvises som både latterlige og irrelevant mediekritikk, sier noe om kritikerne av denne kritikken. Reaksjonene viser bare at holdninga er at kritikk av det mediene bringer videre er heva over enhver kritikk av noen tyngde. På denne måten avslører de samstemmige og ensretta mediene seg sjøl. Og beviser hvorfor bølgen av kritikk mot de egenrådige politikernes resultater og utstøting av de «uverdige», også drar med seg alle de politiske vedtakas viktigste støttespillere: Redaktørene og journalistene i mediene.

Motstanden mot den politikken som føres er derfor også en motstand mot medienes ensidighet.

Klimaindustrien ikke nevnt
Steigan nevner ikke noe om ensrettinga som gjelder den globalt økonomisk mektige og politisk kontrollerte klimaindustrien. Svært kunnskapsrike norske og internasjonale naturvitenskapelige forskere kan ikke reise tvil om påstanden om at menneskene nå styrer været over hele jorda med sine utslipp av gassen CO2. Gjør de det, er avskjed konsekvensen. Hånlig latterliggjøring er også her medieinstitusjonenes svar til andre meninger enn deres egne. Ensrettinga når det gjelder klimaindustrien er minst like stor som krigspropagandaen i enhver angrepskrig Norge deltar i. NRK er sentral i medieensrettinga i Norge i alle grunnleggende spørsmål. Alle ser og hører at NRK er en aktiv krigsdeltaker på Natos side i Ukraina og på USAs side mot Kina. Men bare i klimaspørsmålet har NRK vedtatt og offentlig gjort kjent at de skal framstå som et ensidig propagandaorgan fristilt fra enhver kritisk tanke.

Jeg gjentar min generelle konklusjon om medienes samfunnsrolle fra Aftenposten-innlegget i 1999. Den er dessverre ikke på noen måte blitt svekka av erfaringa fra alle åra etter år 2000:

Ser vi litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter,
begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød,
har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser,
eller andre mål som mektige samfunnsgrupperinger har hatt.
I hovedsak har mediene virket som katalysator som har styrka makta
til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger.

Framheva bilde er tatt av Pexels fra Pixabay

52 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 52 ganger.

Post Views: 96

Les artikkelen direkte på derimot.no