Derimot: MDG har gitt opp! Hvorfor ikke bare innrømme fadesen? – Derimot
derimot.no:
av Erik Bye
MDGs sammenbrudd er viet litt oppmerksomhet i Aftenposten, 3. august 2025:
«Når verden går deg imot»
I artikkelen er det Frank Rossavik som gjør seg noen tanker om det fluktrammede Grønne Partiet, skjermbilde nederst. Rossavik sin artikkel tar for seg blant annet MDG’eren Teodor Bruu, som forteller at han har gitt opp.
Ingressen til artikkelen lyder:
«Politikken gir nederlag, men er klimapolitikk ekstra frustrerende?»
Her gås det rundt den kjente grøten. Hvorfor innrømmer ikke MDG at de har misforstått klima-endringene? At det er nemlig naturen, og først og fremst sola, som styrer klimaet!
Noen internasjonale organisasjoner har klart å lure en hel verden, i å tro at CO2 i atmosfæren er et problem. I 1992 kom den første rapporten fra FN, da var spørsmålet om den fossile CO2 fra oljeproduksjonen kunne skape en global oppvarming som kunne true jordkloden eksistens og befolkningens overlevelse. I AR1 kunne de ikke se tydelige bevis på skadelige effekter av CO2-innholdet i atmosfæren. Men allerede i AR2 slo klimapanelet (IPCC) fast at det var tegn til global oppvarming, som følge av utslipp av fossilt CO2.
Hockey-kølla til Michael Mann
Ved før-industriell tid anslås CO2- nivået til å ha vært 280 ppm. I 1990 hadde det steget til 354 ppm, i dag er det 430 ppm. I 1990-årene var det en sterk bekymring for at den globale temperaturen kunne stige 4-6 grader innen 2100 og dette ville, i følge FN og klimapanelet få uanede konsekvenser. I 1995 utviklet Michael Mannn sin første hockey-kølle, som indikerte at temperaturen ville gå rett til vers etter hvert. Det var bare det at Mann’s kølle ble avslørt som ren svindel. Selv tilfeldige tall ga samme kølleprofil. Dette rettet Mann på, men nok en gang ble svindelen hans avslørt. Nok en gang var det statistikerne Steve McIntyre og Ross McKitrick som avslørte Mann. Denne gangen viste det seg at Mann benyttet det samme kalibreringssettet to ganger, for å konstruere sin modell. Dette er høyst irregulært, og da det ene datasettet ble fjernet, forsvant kølleprofilen helt. Etter det er det bare alarmistiske forskere som tror på Michael Mann. F. eks, Bjørn Samset, CICERO, som påstår at Mann er feilfri, i sin bok om klimaet i 2070.
Nå er det svært få som har noe tiltro til Michael Mann.
Redselen for denne uheldige globale oppvarmingen bygger på varmeteorien til Svante Arrhenius. Den innebærer at dersom CO2-nivået dobles, forteller klimafølsomheten hvor mye temperaturen vil stige. Her har klimapanelet regnet seg fram til en klimafølsomhet på 3˚C i AR6. Ut fra CO2-nivået i 1850 (280 ppm) risikerer vi å få en temperaturstigning på 3˚C når CO2-nivået når 560 ppm. Slik CO2-nivået øker nå, med en kvadratisk økning, vil vi nå 560 ppm i ca. 2070.
Klimafølsomheten = 0˚C?
Det er mulig at noen lar seg skremme av en temperaturøkning på 3˚C innen 2070. Men frem til nå har det skjedd mye. For det første ble varmeteorien til Arrhenius avvist også i 2009, noe som er dokumentert. Samtidig er klimafølsomheten blitt beregnet lavere og lavere, og er i ferd med å nærme seg 0˚C. Da kan det stilles et spørsmål, om denne klimafølsomheten finnes? Uansett vil det være vanskelig å påvise effekten av en variabel med verdien 0˚C.
I 2013 var det tre norske forskere: Humlum, Stordahl og Solheim, som viste at temperaturen endret seg før CO2-nivået: The phase relation between atmospheric carbon dioxide and global temperature
Da kan jo ikke CO2 være årsaken til stigende temperatur. Men dette arbeidet har aldri IPCC brydd seg om. Det passer selvfølgelig dårlig inn i modellen med CO2 som den store stygge ulven.
Klimamål tas ut av luften
Så til tross for at Svante Arrhenius ble avvist og CO2 ikke kan være årsaken til den stigende temperaturen, kom politikerne opp med et såkalt klimamål i 2009 – under COP15-møtet i København. Klimamålet var tatt rett ut av lufta, uten noe dokumentasjon valgte de verdien 2˚C og fant på at den verdien måtte vi holde temperaturstigningen under. Ellers ville det få katastrofale følger.
Dette klimamålet levde klimaforskerne med inntil Parisavtalen i 2016. Da fant de på at det var nødvendig å holde temperaturenstigningen under 1.5 grader, sammenlignet med før-industriell tid.
Og nå nærmer jeg meg tidspunktet da MDG hadde hatt en blomstringstid. I valgåret 2021 fikk MDG kun en oppslutning på 3.9%, under sperregrensen og langt under det som var forventet, i den grønne bølgen. Riktignok fikk de ikke mer enn 3.4% i 2017, men før valget i 2021 fløy de høyt og lå godt over 4%.
Men nå er lufta i ferd med å gå ut av ballongen. Miljøpartiet de grønne (MDG) mister mange politikere, meldte Aftenposten tirsdag den 29. juli. Av de 54 som sto på de tre fremste listeplassene ved stortingsvalget i 2021, er hele 45 av dem borte fra årets lister.
De unge gidder ikke mer; «Det er en følelse av at løpet er kjørt. At man har prøvd og så når det ikke helt opp, heller ikke da tidsånden var med oss. Når tidsånden ikke er med oss lenger, føles det håpløst», sier Teodor Bruu til Aftenposten.
Frank Rossavik peker også på alle apokalypsene, det hastet jo sånn. Men, ingen dommedagsprofetier ble det noe av. Her får alarmistene betalt for sine overdrivelser. Slutten på Rossavik innlegg er interessant lesning:
«Apokalypse nå igjen»
«Et nesten rendyrket klima- og miljøparti har to ulemper. Den ene er at feltet helt siden 1970-tallet har vært preget av apokalypser som ikke kommer. «Vi har kun ti år på oss til å redde verden», sa lederen av FNs første miljøvernkonferanse i 1972.
Maurice Strong siktet til miljøproblemer på bred front. Noen av dem ble løst. Men denne typen tidsfrister har senere preget klimapolitikken spesielt. Det ene toppmøtet etter det andre er «siste sjanse». Jeg var selv på Kyoto-toppmøtet i 1997 og husker hvor akutt alt fremsto. Og så viser det seg at apokalypsen likevel ikke kommer. Det skyldes ikke at klimaendringene er en bløff. De går tvert imot raskere enn noen har ventet. Problemet for MDG er at verden tross alt klarer å tilpasse seg på et vis. Da virker de dramatiske advarslene mot sin hensikt.»
«Delseirer gir ingen opptur»
«Det andre problemet er at MDG ikke er alene om klimapolitikken. Nesten alle driver med feltet. Det skjer noe også, ikke minst i EU-regi. Men da er det snakk om delseirer. De kan tilfredsstille i partier med klima som en av flere saker, men ikke en glødende MDG-er.
I intervjuet med Aftenposten medgir Bruu at selv ikke han setter klima øverst. Han tenker mer på demokrati, fred og verdensordenen. Han valgte å engasjere seg for klima på grunn av hastverket. Nå synes han å ha gitt opp.»
«Tidsåndens skyld?»
«Det er en følelse av at løpet er kjørt. At man har prøvd og så når det ikke helt opp, heller ikke da tidsånden var med oss. Når tidsånden ikke er med oss lenger, føles det håpløst», sier Bruu.
Igjen, han er ikke alene. Mange som ville bli aktive politikere, har forlatt MDG. Partiet ligger ikke an til å komme over 4 prosent i år heller. Kanskje er grønn politikk alene ikke bærekraftig for et parti?
Pessimisme er Bruu enda mindre alene om. Men det er trist når idealistiske, åpenbart kloke unge gir seg etter et par nederlag. De bør i alle fall ikke skylde på tidsånden, for den var en annen for fem år siden. Og den vil være en annen om fem år.»
Mine kommentarer:
Men så; Frank Rossavik har glemt den tredje og viktigste faktoren i dette spillet. Klimasaken er en eneste stor vitenskapelig svindel. CO2-hypoten må avvises, CO2 har ingen målbar effekt på klimaet. Klimaet er naturstyrt, menneskene har ingen innvirkning. Dersom målsettingen til alarmistene blir nådd i Det grønne skiftet, vil atmosfæren ikke være bæredyktig. Verdens matfat blir fanget og ført i rør langt ned i undergrunnen. CO2 er livsviktig for alt liv på jorda. Er det noe som skaper en trussel for kloden og befolkningens fremtid, så er det Det grønne skiftet.
Med all den kunnskapen vi har nå, er absolutt ikke «grønn politikk» bærekraftig. Jordas befolkning er avhengig av mer energi. Det bærekraftige blant annet er olje- og gass-produksjon. Og hvorfor er det ingen som snakker om alle feilene i denne klimasaken? Noe av det siste er påvisningen av den grunnleggende feilen i IPCCs klimamodeller. De overdriver effekten av CO2 i sine beregninger. Dette er vel kjent for alle, men når IPCC ikke bryr seg om fakta så er de ikke noe mer enn aktivister med FN-stempel.
Når dette går opp for de få grønne som er igjen, blir nok klubbhuset helt tomt.
Sistemann slukker nok lyset!
Forsidebilde: KI-generert – viser oppgitt aktivist
