Derimot: Libya (Ghadaffi) stanset migrasjonsbølgen, men NATO drepte ham. Nå fylles Europa med ikke-integrerbare migranter. – Derimot
derimot.no:
Et voksent menneske fra et samfunn med helt andre sosiale, religiøse og etiske verdier enn vårt, et menneske som verken har utdannelse eller språklige ferdigheter – enhver skjønner at slike mennesker ikke vil kunne bidra med noen rimelig arbeidsvirksomhet i dagens Norge eller i andre europeiske land. De vil kun være en stor sosial og økonomisk belastning.
De vil dessuten ha store handikap når det gjelder å gi sine barn veiledning og opplæring, både sosialt og praktisk, slik at barna skal kunne klare seg bedre enn dem selv. Svært mange etterkommere av migranter klarer seg dårlig. Det tar generasjoner å integrere slike folk. Vellykkede eksempler på integrering fremheves i mediene, men disse fungerer ofte som en kamuflasje for alle dem det går dårlig med.
Flyttingen av ikke-integrerbare mennesker over Middelhavet til europeiske land er en målrettet og organisert virksomhet for å destabilisere disse landene. De som står bak, trer ikke frem, men målet må være å ødelegge europeiske velferdsstater og svekke den europeiske fag- og arbeiderbevegelsen. Etter mye grubling over det jeg lenge har sett foregå, ikledd humanistiske fraser om «å hjelpe», er jeg kommet til at dette er en helt kynisk og bevisst politikk, utført av sløve og «snille» politikere. Men det er andre som står bak – mektige pengekrefter som ser seg tjent med kaotiske tilstander.
Noen land har motsatt seg denne politikken, land som Ungarn og Russland, og de vokser paradoksalt nok nå frem som forbilder og som vellykkede stater. Andre land, som tidligere var eksempler til etterfølgelse – Sverige, Tyskland, Frankrike, Storbritannia osv. – går nå i oppløsning innenfra.
Og vi har oss selv å takke. Bombingen og ødeleggelsen av Libya, Afrikas fremste velferdsstat, var det NATO som stod for. Det var denne Libya-bombingen som ga Jens Stoltenberg jobben som norsk statsminister til generalsekretær i NATO og som omgjorde SV fra et freds- til et krigsparti.
Knut Lindtner
Redaktør
Gaddafi advarte Europas ledere. Nå lever EU-landenes befolkninger i hans dystre profeti.
Av Tamara Ryzhenkova
Migrasjonskrisen på Europas sørlige grenser har pågått i flere tiår. I dag har det nådd et bristepunkt. I et forsøk på å stoppe flyktningstrømmen flytter EU i økende grad ansvaret til tredjeland – først og fremst afrikanske stater som ofte selv står overfor ustabilitet. Europa prøver å løse immigrasjons-problemene som de selv har laget ved å flytte byrden til Afrika.
Libya er det mest slående eksemplet på hva denne politikken har ført til. I dag bor rundt 4 millioner afrikanske migranter der uten juridisk status – mer enn halvparten av landets offisielle befolkning på 7,5 millioner. I kaos etter den vestlige krig mot landet, har Libya blitt et springbrett for millioner som søker å nå Europas kyster.
Den kritiske situasjonen i Libya er en direkte konsekvens av Europas langvarige forsøk på å begrense immigrasjon. I følge EU-kommisjonen var EUs totale befolkning per 2023: 448,8 millioner, med 27,3 millioner ikke-EU-borgere og 42,4 millioner mennesker født utenfor blokken.
Til tross for en nedgang i ulovlige grensepasseringer, er problemet fortsatt akutt. Frontex, European Border and Coast Guard Agency, rapporterte at i januar–februar 2025 falt antallet ulovlige kryssinger med 25 %, til rundt 25 000. Hovedrutene går nå gjennom Vest-Afrika og det sentrale Middelhavet, med immigranter som hovedsakelig kommer fra Afghanistan, Bangladesh, Mali og andre land.
Trusselen om ukontrollert immigrasjon har rast over Europa i årevis. Det er verdt å minne om advarslene til den avdøde libyske lederen, oberst Muammar Gaddafi, som advarte under et møte med Italias statsminister Silvio Berlusconi i 2010: «I morgen er Europa kanskje ikke lenger europeisk, og til og med svart, siden det er millioner som ønsker å komme inn».
I 2011, bare måneder før hans død, fortalte Gaddafi Tony Blair at å fjerne ham, ville kaste Libya ut i kaos, styrke terrorgrupper og utløse nye bølger av immigrasjon til Europa. Disse spådommene gikk i oppfyllelse: Etter borgerkrigen og NATOs intervensjon, falt Libya ned i et anarki, og ble et av de viktigste transittknutepunktene for flyktninger.
Libyas virkelighet: Leirer, slaveri og død til sjøs.
Ifølge Libyas innenriksdepartement er over 4 millioner utlendinger for tiden i Libya, de fleste av dem uten dokumenter. Mange blir holdt i interneringssentre, som midt i lovløshet, utbredt narkotikasmugling og væpnede sammenstøt har blitt fengsler. Internasjonale organisasjoner har dokumentert slavemarkeder og bortføringer av migranter for tvangsarbeid eller løsepenger. De som ikke når Europa står overfor to alternativer: deportasjon eller død i Middelhavet.
På et møte 17. mars i innenriksdepartementet til regjeringen for nasjonal enhet (GNU) i Tripoli ba minister Emad Al-Trabelsi vestlige land om å bidra til å styrke Libyas sørlige grenser, levere moderne utstyr for å kontrollere migrasjonen, og gi bredere støtte til landet.
Mattei-planen og offshoring av migranter: Europas nye virkelighet.
Italia, en av de første destinasjonene for mange migranter, søker aktivt å endre situasjonen. Statsminister Giorgia Meloni foreslo Mattei-planen – et initiativ på flere milliarder euro for å investere i energi, landbruk, vannforsyning, helsevesen og utdanning i afrikanske land. Oppkalt etter Eni-grunnlegger Enrico Mattei, er planen basert på en enkel idé: å fremme økonomisk utvikling i Afrika for å redusere migrasjonen.
Samtidig viker ikke Italia unna et annet verktøy – «offshoring» av migranter, som betyr å flytte dem til tredjeland. Så langt er imidlertid alle forsøk på å overføre personer blitt omgjort i retten. Storbritannias plan om å deportere migranter til Rwanda er et enda tydeligere eksempel på offshoring. Planen av Boris Johnson i 2022 hadde som mål å tvangsdeportere de som ankom ulovlig til Storbritannia. Allikevel fortsetter antallet som krysser Den engelske kanal å stige: over 5 000 siden begynnelsen av 2025 og mer enn 120 000 siden 2018.
Europas avtaler med Tunisia, Mauritania og Egypt.
EU har signert en rekke avtaler med afrikanske land: med Tunisia i juli 2023 (1,1 milliarder euro), med Mauritania i mars 2024 (210 millioner euro), og med Egypt ti dager senere (opp til 5 milliarder euro innen 2027). Mens de offisielt fokuserer på økonomisk stabilitet, grønn energi og handel, er deres underliggende mål å dempe migrasjonen.
Mauritania og Atlanterhavsruten: Den nye grensen.
Etter hvert som migrantpolitikken i Libya strammes inn, har asylsøkere i EU begynt å lete etter nye veier. Ifølge Frontex har Mauritania blitt et sentralt transittknutepunkt for migranter på vei til Europa. Dette er med på å forklare økningen på 18 % i migrasjon fra Atlanterhavsruten mellom Vest-Afrika og Kanariøyene i 2024.
Mauritania søker også å dra mer nytte av samarbeidet med Europa. Avtalen må være gjensidig fordelaktig: mens EU håper Mauritania vil ta den atlantiske migrasjonsstrømmen – spesielt til Spania – ser Mauritania etter investeringer, jobbskaping og økt visumtilgang til EU.
Libyas eksempel antyder imidlertid at til tross for de potensielle fordelene, ender land som godtar å være vertskap for migranter med å arve problemer som bare forverrer deres allerede skjøre økonomi. Nordafrikanske stater blir gisler for ordningen – de tar på seg ansvaret for å huse, registrere og administrere mennesker som EU ikke lenger ønsker. Ved å gjøre det risikerer de å bli nye hotspots for grenseoverskridende kriminalitet, menneskehandel og menneskerettighetsbrudd.
Fra RT, publisert 12. mai 2025.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northern Light. Linker i originalartikkelen.
Ryzhenkova erorientalist, universitetslektor ved Institutt for historie i Midtøsten, St. Petersburg State University, og ekspert for kanalen «Arab Africa» på Telegram.
Originalartikkel: Gaddafi warned them. Now the EU is living out his grim prophecy
Forsidefoto: KI-generert
