derimot.no:
Hvor skal EU få oljen fra?
Av Jan Herdal
De tyske myndighetene har beslaglagt det russiske statsoljeselskapet Rosnefts raffinerivirksomhet i Tyskland. Det er snakk om svære, dyre, topp moderne industribedrifter som står for 12 prosent av raffinerivirksomheten i landet. Bedriftene betaler sjøl kostnadene for overtakelsen.
Hensikten sies å være å sikre landets oljeforsyning. Som vanlig vil tyskerne oppå det stikk motsatte av hva de ønsker. Dette er jo nærmest en krigserklæring, og hvis beslutningen ikke reverseres, truer russerne med stenge den eneste råoljerørledningen til EU, Drusjba (Vennskap).
Ingen raffinerier kan drive uten olje, og disse raffineriene får en del av sin forsyning fra Drusjba. Men oljeledningen står for bare 10-20 prosent av de russiske oljeleveransene til EU. Det aller meste av både råolje og raffinerte produkter kommer med tankskip, normalt 3-4 mill. fat i døgnet.
Til og med tinnfoliehattene i Brussel skjønner konsekvensene, og har ikke våget å totalforby den russiske forsyningen av gass.
Det de ikke vil innse, er at det allerede er kamp om den internasjonale forsyningen av både olje og gass, og at denne kampen vil skjerpes ettersom gapet mellom etterspørsel og forsyning av de «fossile» energiressursene øker.
Derfor har de innbilt seg sjøl at det er lettere å erstatte de snaut 30 prosent av oljeimporten som pleide å komme fra Russland. Et arrogant EU har derfor vedtatt å stanse all russisk oljeimport fra årsskiftet, og produktimporten fra slutten av februar.
En del av importen er tilsynelatende redusert, men mye av det handler om å kjøpe russisk olje via tredjeland, med kamuflert avsender og til høyere pris. Fra OPEC er det kommet klare signaler om at de ikke har mer å gå på.
Enda verre er signalene fra USA om at oljefracking-industrien er i vansker, og kan nå nådd toppen. «Tight» olje fra de gigantiske skiferområdene som ligger under store deler av USA har stått for praktisk tall all økning i den globale oljeutvinningen de seinere åra.
Meldingen fra amerikanske oljesjefer til EU for en ukes tid siden var ifølge Financial Times usedvanlig klar og kontant: – Fra oss kommer det ingen hjelp.
Sjefen for oljeserviceselskapet Canary, Dan Eberhart, følger opp i en artikkel i Forbes: – USAs store oljeskifermaskin har nådd veggen. Boring og fracking har flatet ut, og noen direktører mener en produksjonsvekst vil bli mindre enn ventet, kanskje mye mindre.
Reserveproblemene i OPEC er velkjent, en atomavtale med Iran som ville ha frigitt iransk olje er usannsynlig, over en million fat i døgnet fra USAs strategiske lagre tar snart slutt, og EUs embargo kan avskjære russisk olje fra markedet.
Eberharts konklusjon er klar. Den globale oljeforsyningen står foran en ny nedtur. Galopperende priser blir resultatet.
Kanskje er han til og med for optimistisk når det gjelder USA. Foreløpige tall for gigantiske Permian Basin, som i dag produserer nesten halvparten av all amerikansk olje, peker nedover for oktober, ifølge den siste Drilling Productivity Report fra EIA (USAs energidepartementets statistikkontor).
Offisielle, foreløpige tall fra departementet viser at USAs oljeproduksjon tross høy oljepris synes å ha stagnert på 12,1 mill. fat/døgn de siste ukene, er bra stykke unna rekorden på vel 13 mill. fat i februar 2020.
EU hadde gunstige, langsiktige, stabile avtaler med Russland på både olje og gass. De foretrakk markedsorientering og dagspriser. Denne ideologiske orienteringen er nå supplert med russofobi av historisk verstingformat.
Det er ikke rart at fiffen snakker om en krigsvinter, en vinter som selvsagt skal ramme andre.
Et stadig mer desperat EU vil være livsfarlig naboskap for oljenasjonen Norge. De har allerede vært frampå med krav om både økt rovdrift på ressursene, og lavere priser.
10 har lest innlegget i dag.
Innlegget er lest totalt 10 ganger.
Post Views: 19
